De unge spør . . .

Hvorfor skal jeg høre på foreldrene mine?

STIAN ble oppdratt av gudfryktige foreldre.a Men da han var 16 år, gjorde han opprør. Han forteller: «Jeg hadde lyst til å treffe folk og ville at de skulle godta meg. Jeg ville ha alt det som de andre hadde.» Han mente at han kunne oppnå det ved å bli narkotikalanger. Han måtte naturligvis lyve når han skulle gjøre rede for hvor han hadde vært, og hvor han hadde fått alle de pengene fra som han kom hjem med. «Samvittigheten min var helt død,» forteller han.

John ble døpt som en kristen da han var 11 år. «Men jeg hadde ikke fått sannheten i hjertet,» innrømmer han. «Jeg gjorde det bare fordi familien ventet det av meg. Da jeg begynte på videregående, ble jeg helt ustyrlig. Rockemusikk hadde også dårlig innflytelse på meg. Jeg begynte med surfing og var mye nede på stranden sammen med ungdommer som ikke lot seg lede av bibelske prinsipper. Det var mye narkotika der.» Snart hadde han flyttet hjemmefra og antatt en livsstil som var helt på tvers av alt han hadde lært.

Hvorfor de gjør opprør

Det er normalt at ungdommer prøver å teste de grensene som er satt for dem, og utvikler en viss selvstendighet. Men en opprørsk, sjokkerende og selvødeleggende oppførsel er noe helt annet. Hva er det som forårsaker en slik oppførsel? Årsakene er mange og forskjellige. «Når du er ung, er du ute etter å ha det gøy,» forteller John. «Du vil more deg.» Men fordi ungdommer ikke har særlig livserfaring, har de ikke alltid den beste dømmekraft. (Hebreerne 5: 14) Fornuftige foreldre pålegger derfor barna sine rimelige restriksjoner — restriksjoner som noen ungdommer motsetter seg på det kraftigste.

Dessverre er det noen ungdommer som til og med har vendt ryggen til den oppdragelsen de har fått av gudfryktige foreldre. (Efeserne 6: 1—4) Jesus sa at kristendommen skulle være en ’trang’ og «smal» vei. (Matteus 7: 13, 14) Derfor kan ikke kristne ungdommer gjøre alt det som skolekameratene gjør. De fleste godtar restriksjonene og skjønner at Guds lover i virkeligheten ikke er byrdefulle. (1. Johannes 5: 3) Disse lovene beskytter faktisk de unge mot slike problemer som svangerskap utenfor ekteskap, narkotikamisbruk og seksuelt overførte sykdommer. (1. Korinter 6: 9, 10) Men enkelte ungdommer nekter å se slik på det; de synes at Bibelens lover hemmer dem.

Det kan være at irritasjonen blir særlig sterk hvis en mener at foreldrene er altfor strenge når det gjelder slike ting som tukt, avkobling og underholdning. «Jeg synes at foreldrene våre er altfor strenge med oss,» sa en ung jente. Det er sant at det kan være skuffende ikke å få lov til visse ting som andre kristne foreldre tillater. (Kolosserne 3: 21) Noen ungdommer gir uttrykk for sin frustrasjon ved å være ulydige.

På den annen side er det noen ungdommer som velger å gå sine egne veier fordi foreldrene ikke har noen som helst respekt for guddommelige prinsipper. «Pappa var alkoholiker,» forteller John. «Han og mamma kranglet fordi han drakk for mye. Vi flyttet flere ganger for å komme vekk fra ham.» Alkoholikere og andre rusmiddelmisbrukere kan simpelthen ikke dekke sine barns behov på en tilfredsstillende måte. I slike hjem kan det være at verbal mishandling og ydmykelser er en ungdoms daglige lodd.

Andre ungdommer gjør opprør fordi foreldrene deres i virkeligheten ignorerer dem eller lar dem seile sin egen sjø. Det kan virke som om det å gjøre opprør er en måte å vekke foreldrenes oppmerksomhet på — eller å såre dem på. «Så langt tilbake som jeg kan huske, virket det som om foreldrene mine aldri var i nærheten,» sier en ung jente som heter Taylor, og som kommer fra en velstående familie. «Jeg var enebarn, og siden jeg ikke så noe særlig til foreldrene mine, gav de meg alltid masse penger.» Fordi Taylor ikke fikk nok tilsyn, begynte hun å gå på nattklubber og å drikke seg full. Det var ikke før hun ble tatt for promillekjøring, at foreldrene hennes skjønte at hun hadde et problem.

I tillegg kommer den situasjonen som apostelen Paulus beskrev da han spurte en gruppe kristne: «Dere løp godt. Hvem har hindret dere i å fortsette å adlyde sannheten?» (Galaterne 5: 7) Ofte er det dårlig omgang som er problemet. (1. Korinter 15: 33) «Jeg begynte å vanke i et dårlig miljø,» sier en tenåring som heter Elisabet. Hun innrømmer at hun som følge av gruppepress «begynte å røyke og misbruke narkotika». Hun sier videre: «Utukt ble noe helt dagligdags.»

Hvorfor det er dumt å gjøre opprør

Kanskje du også befinner deg i en situasjon som virker helt håpløs — eller til og med undertrykkende. Kanskje du synes det virker fristende å trosse foreldrene dine og rett og slett gjøre det du har lyst til. Men merk deg den advarselen som den rettskafne mannen Job fikk: «La ikke vreden lokke deg til spott . . . Vokt deg og vend deg ikke til ondskap.» — Job 36: 18—21.

En spottende, opprørsk holdning får nok foreldrene dine til å reagere, men det er ikke sikkert reaksjonen blir så behagelig. Det er trolig at de vil pålegge deg enda flere restriksjoner. Dessuten vil din oppførsel volde foreldrene dine stor sorg. (Ordspråkene 10: 1) Er det kjærlig gjort av deg? Vil det gjøre situasjonen bedre for deg? Det er mye mer fornuftig å snakke ut med foreldrene dine hvis du mener at du har grunn til å klage på noe.b Kanskje de er villige til å foreta noen justeringer i den måten de behandler deg på.

Noe annet du bør ta i betraktning, er hvilken virkning din oppførsel kan ha på Gud. «På Gud?» spør du kanskje. Ja, for opprør mot foreldrene dine er det samme som opprør mot Gud selv, ettersom det er han som har gitt deg befaling om å hedre foreldrene dine. (Efeserne 6: 2) Hvordan føler Gud det når du er ulydig mot foreldrene dine? Bibelen sier om nasjonen Israel: «De trosset ham ofte i ødemarken.» Hvordan virket det på Gud? Det «voldte ham sorg». (Salme 78: 40) Det kan nok være at du er oppgitt over foreldrene dine og synes at de er for strenge. Men ønsker du virkelig å såre Jehova Gud — ham som elsker deg og vil at du skal leve evig? — Johannes 17: 3; 1. Timoteus 2: 4.

«Friheten» koster mye

Vi ser at vi har god grunn til å høre på vår kjærlige, himmelske Far. La deg ikke narre av falske løfter om «frihet». (Jevnfør 2. Peter 2: 19.) Det kan kanskje virke som om noen ungdommer som oppfører seg dårlig, slipper heldig fra det. Men salmisten advarte: «Bli ikke harm på dem som gjør ondt, misunn ikke dem som gjør urett! De visner jo like fort som gresset, og tørker bort som det friske grønnsvær.» (Salme 37: 1, 2) Ungdommer som gjør opprør, må ofte betale en høy pris for sin såkalte frihet. Bibelen sier i Galaterne 6: 7: «Bli ikke villedet: Gud kan ikke holdes for narr. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste.»

Tenk på Stian, som ble nevnt innledningsvis. Han ble populær blant sine umoralske kamerater, akkurat som han hadde håpet. «Jeg følte at jeg ble godtatt,» forteller han. Men snart kom han hardt ut å kjøre. Han sier: «Jeg er blitt skutt på, jeg er blitt satt i varetekt, og nå skal jeg i fengsel. Og det eneste jeg kan spørre meg selv, er: ’Var det verdt det?’»

Hvordan gikk det med John, som også søkte «frihet»? Etter at han var blitt arrestert for å ha vært i besittelse av narkotika, ble han utstøtt av den kristne menighet. Så sank han stadig dypere. «Jeg stjal biler for å få penger,» innrømmer han. «Jeg var veldig voldelig av meg.» Han tjente mange penger på sine kriminelle handlinger. Men han forteller: «Jeg sløste bort alt. Det var helt utrolig hvor mye narkotika vi brukte.» Og når han ikke sloss, stjal eller drakk seg full, var han på flukt fra politiet. «Jeg er blitt arrestert rundt 50 ganger. Som regel har de ikke kunnet domfelle meg, men en gang satt jeg et helt år i fengsel.» John erfarte at han langtfra var en fri mann; han hadde synket ned i «Satans dybder». — Åpenbaringen 2: 24.

Det samme kan sies om Elisabet. Fordi hun var så mye sammen med verdslige venner, havnet hun til slutt i fengsel. Hun innrømmer: «Jeg ble til og med gravid — og fordi jeg brukte narkotika, aborterte jeg. Narkotika var livet — jeg levde visst bare for neste rus. Til slutt mistet jeg leiligheten. Jeg kunne ikke dra hjem, og jeg skammet meg til og med for å be Jehova om hjelp.»

Det finnes også mange andre eksempler på at ungdommer som har forkastet guddommelige prinsipper, bare har erfart at det har fått tragiske konsekvenser. Bibelen advarer: «Det du tror er den rette vei, kan føre til døden.» (Ordspråkene 14: 12, Today’s English Version) Det som det er fornuftig av deg å gjøre, er derfor å prøve å komme overens med foreldrene dine og å snakke ut om tingene — istedenfor å gjøre opprør — hvis du mener at de pålegger deg urettferdige restriksjoner.

Hva så med de ungdommene som disse opplysningene kommer for sent for? Kan de som allerede har kommet langt på avveier, på noen måte gjøre opp med foreldrene sine — og med Gud? Vår artikkel i neste nummer vil ta for seg disse spørsmålene.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Hvis du gjør opprør mot foreldrene dine, får du kanskje større «frihet», men har du tenkt på konsekvensene?