Misjonærene — lysets eller mørkets tjenere? — Del 6

Hvordan det blir gjort sanne disipler i vår tid

JESUS KRISTUS kom med befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem.» (Matteus 28: 19) Oppslagsverket Everyman’s Encyclopedia sier at dette oppdraget «er blitt utført av kristne i alle tidsaldre», men tilføyer: «Noen ganger med liten kraft.» Boken The Missionary Myth stiller spørsmålet: «Er misjonærenes tid forbi?»

I januar i år meldte bladet Newsweek: «Pave Johannes Paul II bringer katolisismen ut i gatene.» Bladet forklarte: «Han sender ut 350 evangelister som skal oppsøke Romas diskoteker, supermarkeder og undergrunnsstasjoner for å vinne konvertitter. Forsøksprosjektet begynner askeonsdag (den 16. februar). Hvis det lykkes, satser paven globalt, noe som vil kunne bety at katolske misjonærer begynner å ringe på hos folk fra Buenos Aires til Tokyo.»

Jehovas vitner, derimot, har lenge forstått at de er forpliktet til å forkynne, eller evangelisere. (2. Timoteus 4: 5) Det er naturligvis ikke alle som tjener som misjonærer i fremmede land. Men de kan forkynne der hvor de bor, og det gjør de også. I den forstand er de alle misjonærer.

En spesiell skole

I begynnelsen av 1940-årene opprettet Selskapet Vakttårnet en skole med tanke på å lære opp erfarne forkynnere til å tjene som misjonærer i fremmede land hvor det var et presserende behov for hjelp. I årenes løp er pensumet blitt endret noe, men det har aldri avveket fra det opprinnelige formålet, nemlig å legge vekt på studium av Bibelen og på det å fullføre det ytterst viktige evangeliseringsarbeidet.

Det navnet som ble valgt på den nye skolen, var Gilead, et hebraisk navn som betyr «vitnerøys». Ved å være med på å bygge opp en vitnerøys til Jehovas ære har Gilead spilt en sentral rolle i forbindelse med gjennomføringen av det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som Jesus forutsa skulle finne sted i vår tid. — Matteus 24: 14.

I en tale til den første klassen ved Gilead-skolen i 1943 sa Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president: «Dere vil bli ytterligere forberedt med tanke på et arbeid som svarer til det arbeidet som ble utført av apostelen Paulus, Markus, Timoteus og andre som drog til alle deler av Romerriket for å forkynne budskapet om Riket. . . . Deres viktigste oppgave er å forkynne evangeliet om Riket fra hus til hus, akkurat som Jesus og apostlene gjorde.»

Da den første klassen hadde fullført kurset, ble de uteksaminerte misjonærene sendt til ni land i Latin-Amerika. Fram til nå har over 6500 elever fra mer enn 110 land fått opplæring ved Gilead, og de er blitt sendt som misjonærer til godt over 200 land og øygrupper.

Forskjellige slags misjonærer

Tidligere artikler i denne serien har omtalt kristenhetens misjonærers virksomhet i tidligere tider. Mange av dem oversatte Bibelen eller deler av den til folks morsmål. Det gjorde for eksempel de som ble sendt til Grønland. Men mange av de tidlige misjonærene hadde helt andre interesser enn å gi folk bibelsk undervisning.

Kristenhetens misjonærer i Japan engasjerte seg for eksempel i «læreanstalter og skoler,» forteller oppslagsverket Kodansha Encyclopedia of Japan. Det sier: «En rekke misjonærer har utmerket seg gjennom sin utdanning.» De er blitt språkforskere eller professorer og har undervist i emner som litteratur, språk, historie, filosofi, østasiatiske religioner og japansk folklore. «Veldedighets- og velferdsinstitusjoner utgjorde også en viktig del av misjonsarbeidet,» tilføyer leksikonet.

Det var ikke forkynnelsen av evangeliet misjonærer flest prioriterte høyest. Altfor ofte la de vekt på å dekke fysiske behov framfor åndelige behov. Dyrking av personlige interesser kom i fokus. En misjonær for den anglikanske kirke som ble sendt til Japan i 1889, er derfor i dag først og fremst kjent som «den japanske fjellklatrings far».

Misjonærer som har fått opplæring ved Gilead, skiller seg ut fra kristenhetens misjonærer på vesentlige punkter. Boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike kommer med følgende bemerkning i kapittel 23: «De misjonærene som har gjennomgått Gilead, . . . gir folk bibelsk undervisning. I stedet for å oppføre kirker og vente at folk skal komme til dem, går de fra hus til hus.» Og det gjør de ’ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene,’ sier boken.

Hvilke frukter har de frambrakt?

Hvor gode resultater har kristenhetens misjonærer oppnådd etter å ha hatt flere hundre år på seg til å gjøre kristne disipler i Europa? Boken A Global View of Christian Missions From Pentecost to the Present svarer: «Anslagsvis 160 millioner europeere tilhører ikke noe religionssamfunn. Blant dem som fremdeles bekjenner seg til kristendommen, er det få som tar sin religion alvorlig. . . . Man kan på ingen måte kalle Europa et kristent kontinent.»

Hvordan er situasjonen i Asia? Kodansha Encyclopedia of Japan sier: «Folk flest er av den oppfatning at kristendommen fremdeles er å betrakte som en ’fremmed’ tro som . . . ikke passer for vanlige japanere. . . . Den kristne bevegelse befinner seg fortsatt i periferien av det japanske samfunn.» Ja, under fire prosent av befolkningen i Japan bekjenner seg til kristendommen. I India er det under tre prosent, i Pakistan under to prosent og i Kina under 0,5 prosent.

Hvordan er situasjonen i Afrika etter at kristenheten har misjonert der i flere hundre år? I et referat fra et møte for afrikanske biskoper som ble holdt i Roma i vår, sier det tyske bladet Focus: «Afrikanske religioner skal ikke lenger fordømmes som hedensk avgudsdyrkelse. Det offisielle, ennå ikke utgitte dokumentet karakteriserer ’tradisjonelle afrikanske religioner’ som verdige og viktige partnere. Deres medlemmer fortjener respekt. Kirkemøtet erkjente at religioner som tidligere har vært fordømt som fetisjisme, ’ofte har vært avgjørende for selv den mest overbeviste katolikks livsstil’.»a

Også på det amerikanske kontinent har kristenhetens misjonærer hatt flere hundre år på seg til å gjøre disipler. Hvordan har de gjort det der? Boken Mission to the World svarer: «’Latin-Amerika’ fortjener fremdeles benevnelsen ’det forsømte kontinent’, til tross for den store framgangen misjonsarbeidet har hatt der i de siste tiårene.» Når det gjelder USA, opplyser Newsweek at ferske statistiske undersøkelser «viser at selv om religion gjennomtrenger hele det amerikanske landskapet, er det bare et mindretall som tar religionen alvorlig. . . . Halvparten av dem som sier til intervjuerne at de går i kirken om søndagene, snakker ikke sant. . . . Nesten en tredjedel av alle amerikanere som er 18 år eller eldre, har en helt verdslig innstilling . . . Bare 19 prosent . . . utøver sin religion regelmessig».

I sin iver etter å mildne slike problemer som fattigdom, dårlig helse og manglende skolegang har altså kristenhetens misjonærer som gruppe betraktet slått til lyd for menneskelige løsninger som i beste fall bare har brakt midlertidig, delvis hjelp. Men sanne kristne misjonærer leder folk til Guds opprettede rike, som vil bringe en fullstendig og varig lindring. Det skal ikke bare mildne problemene; det skal løse dem. Ja, Guds rike vil gi menneskene fullkommen helse, økonomisk trygghet, uendelige muligheter for alle til å utføre et produktivt arbeid og evig liv! — Salme 37: 9—11, 29; Jesaja 33: 24; 35: 5, 6; 65: 21—23; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Kristenhetens misjonærer henviser kanskje til såkalte kristne som en sjelden gang går til gudstjeneste, som bevis på at de har gjort ’disipler av mennesker av alle nasjonene og døpt dem’. Men kjensgjerningene viser at disse misjonærene har unnlatt å lære dem de har døpt, ’å holde alt det Jesus har befalt’. — Matteus 28: 19, 20.

De sanne kristnes undervisningsvirksomhet vil imidlertid fortsette like inn i Guds nye verden. Undervisningen vil nå ut til millioner av mennesker som har fått en oppstandelse, og som vil ha behov for opplæring i Guds veier. Da vil de kristne få det privilegium å fortsette å gjøre disipler, slik de har gjort i flere tiår — men uten at Satan får legge hindringer i veien.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

Hvordan de har hjulpet mennesker

Her følger noen kommentarer fra mennesker som har fått hjelp av misjonærer som har fått opplæring ved Gilead.

«Deres utrettelighet forbauset meg. De avfant seg med så mye som var annerledes enn i deres hjemland: klimaet, språkene, skikkene, maten og religionene. Men de ble i sine tildelte distrikter, noen av dem livet ut. Deres gode studievaner og nidkjærhet i tjenesten hjalp meg til å framelske det samme.» — J. A., India.

«Jeg ble imponert over misjonærens punktlighet når han studerte med meg. Han viste en bemerkelsesverdig selvkontroll ved å bære over med mine fordommer og min uvitenhet.» — P. T., Thailand.

«Min kone og jeg satte pris på den renhet som preget Jehovas vitners misjonærer. Deres virksomhet påvirket oss til å gjøre heltidstjenesten til vårt mål, og i dag har vi gleden av selv å være misjonærer.» — A. C., Mosambik.

«Jeg var blitt nokså selvopptatt. Ved å omgås misjonærene fikk jeg det puffet jeg trengte for å forandre på det. Hos dem så jeg ikke overfladisk, men ekte lykke.» — J. K., Japan.

«Kristenhetens misjonærer har levd komfortabelt. De har hatt tjenere som har rengjort huset, laget mat, vasket klær, tatt seg av hagen og vært sjåfører. Jeg ble overrasket over å se at misjonærene fra Gilead selv gjorde husarbeidet sitt, mens de også hjalp lokalbefolkningen til å lære om Guds rike.» — S. D., Thailand.

«Misjonærsøstrene syklet omkring for å besøke folk, selv når temperaturen kom opp i over 45 grader celsius. Deres gjestfrihet og upartiskhet, så vel som deres utholdenhet, hjalp meg til å forstå hva som var sannheten.» — V. H., India.

«Misjonærene følte seg ikke overlegne. De tilpasset seg ydmykt lokalbefolkningen og den lave levestandarden. De hadde kommet for å tjene, så de klaget aldri, men virket alltid glade og fornøyde.» — C. P., Thailand.

«De utvannet ikke Bibelens sannhet. Samtidig unnlot de å få lokalbefolkningen til å føle at det var noe galt ved alle sider av deres tradisjonelle kultur, eller at de måtte anta vestlig skikk og bruk. De fikk aldri andre til å føle seg underlegne eller utilstrekkelige.» — A. D., Papua Ny-Guinea.

«Til forskjell fra kristenhetens misjonærer hadde hun ingenting imot å sitte på gulvet med bena i kors, slik det er vanlig å sitte i Korea, under bibelstudiet. Hun var villig til å spise koreansk mat. Den hengivenheten jeg følte for henne, hjalp meg til å gjøre framskritt.» — S. K., Korea.

«Jeg var ti år og sluttet på skolen klokken tolv om formiddagen. En misjonær sa at jeg kunne få være med ham ut i felttjenesten om ettermiddagene. Han lærte meg mange bibelske prinsipper og hjalp meg til å få ekte verdsettelse av Jehovas organisasjon.» — R. G., Colombia.

«De lærte meg å holde avtaler og gjøre det som skulle gjøres, uten å klage. Jeg takker Jehova og Jesus Kristus av hele mitt hjerte for at de sendte oss misjonærene.» — K. S., Japan.

[Bilde på side 23]

Gilead-misjonærer fra 16 land forteller opplevelser på et stevne