Opplæring i kunsten å lese

HVEM er disse millioner av mennesker som verken kan lese eller skrive? De fleste av dem er ansvarsbevisste, arbeidsomme folk. I utviklingslandene arbeider de med å produsere mat, klær og boliger til flertallet av befolkningen. I industrilandene påtar de seg arbeid som ingen andre har lyst til å utføre — oppgaver som er slitsomme, ensformige og mindre delikate, men som likevel er av vesentlig betydning for samfunnet.

Når noen ikke kan lese og skrive, skyldes det som oftest at de ikke har fått anledning til å lære det. Analfabeter er, som gruppe betraktet, ikke dumme eller uvitende eller udugelige. «Jeg har ikke vanskelig for å tenke,» sa en elev. «Jeg kan bare ikke lese.»

Manglende mulighet

Analfabetisme er ofte knyttet til fattigdom. På familieplanet innebærer fattigdom at folk er mer opptatt av å skaffe mat enn de er av skolegang. Når det er bruk for barna hjemme til å arbeide, går de ikke på skole. Mange som går på skole, fullfører ikke skolegangen.

Fattigdommen krever sitt på det nasjonale plan også. Utviklingsland som er tynget av gjeld til utlandet, er nødt til å skjære ned på utgiftene til undervisning. I Afrika ble for eksempel utgiftene til undervisning redusert med nesten 30 prosent i første halvdel av 1980-årene. Rike nasjoner bruker et beløp som svarer til over 40 000 kroner i året på hvert av sine skolebarn, mens noen fattige land i Afrika og det sørlige Asia bruker bare 15 kroner. Resultatet er altfor få skoler og at mange lærere har altfor mange barn i klassen.

Kriger og borgerkriger bidrar også til analfabetisme. De forente nasjoners barnefond anslår at sju millioner barn tilbringer livet i flyktningeleirer hvor mulighetene for undervisning ofte er elendige. I et enkelt afrikansk land har 1,2 millioner barn under 15 år ikke kunnet gå på skole på grunn av en opprivende borgerkrig.

De som ikke har fått noen undervisning i barndommen, får noen ganger anledning til å lære å lese og skrive senere i livet, men ikke alle føler at det er umaken verdt. En bok om voksenopplæring i utviklingsland kommer med følgende bemerkning om analfabeter i landdistriktene: «En voksen som har klart seg uten å kunne lese og skrive, vil sannsynligvis ikke ha noe brennende ønske om å lære det — bortsett fra i spesielle tilfelle. . . . Det ville være helt galt å trekke den slutning at han er fullt ut tilfreds med sin situasjon, men han er kanskje ikke tilstrekkelig misfornøyd til å ha noe sterkt ønske om å forandre på den.» — Adult Education for Developing Countries.

Mange har likevel et sterkt ønske om å skaffe seg nye ferdigheter. Motivene varierer naturligvis. Noen ønsker ganske enkelt å lære mer og øke sin selvrespekt. Andre har økonomiske motiver. De som står uten arbeid, mener kanskje at det vil være lettere å få en jobb hvis de kan lese og skrive, og de som har arbeid, ønsker kanskje å få en bedre stilling.

Myndigheter og organisasjoner som er klar over at lese- og skriveferdighet og utvikling går hånd i hånd både på det individuelle og det nasjonale plan, har satt i verk tiltak for å lære voksne mennesker å lese og skrive. Dette er en utfordrende oppgave som krever at lærerne viser empati og har forståelse for det som særpreger en voksen elev.

Voksne elever

De som underviser voksne, bør være klar over forskjellen mellom voksne og barn som befinner seg i en læresituasjon. Både når det gjelder personlighet, vaner, holdninger og interesser, er voksne kommet i fastere spor enn barn, og de er mindre åpne for forandringer. På den annen side har voksne en bredere erfaring som de kan bygge videre på, og de er bedre i stand til å fatte betydningen av kjensgjerninger og begreper som kan forvirre barn. Vanligvis har de ikke så mye fritid som barn. En annen meget viktig forskjell er at voksne i motsetning til barn har frihet til å trekke seg fra undervisningen når som helst.

Mange voksne analfabeter har enestående ferdigheter og har gjort det bra på visse områder i livet. De har ganske enkelt bare ikke lært å lese og skrive. Den som lærer dem dette, må oppmuntre dem til å gjøre bruk av den tilpasningsdyktighet, kreativitet og utholdenhet som de har lagt for dagen på andre områder i livet.

Det krever mot av en analfabet å innrømme sitt behov og be om hjelp. Omstendighetene varierer og folk er forskjellige, men mange voksne går til lesetimene med engstelse og mangel på selvtillit. Noen har kanskje en fortid som skoletapere. Andre føler kanskje at de er for gamle til å lære noe nytt. Et nigeriansk ordspråk lyder: «Det er vanskelig å lære å bli venstrehendt når man er gammel.»

En lærer kan bygge opp elevenes selvtillit og holde deres interesse ved like ved å være snar til å gi dem anerkjennelse og ros for de framskrittene de gjør. Undervisningen bør legges opp slik at elevene i minst mulig grad føler at de kommer til kort. De bør heller føle at de stadig når nye mål. I en brosjyre om voksenopplæring heter det: «Framgang er sannsynligvis den enkelte faktor som bidrar mest til at motivasjonen holder seg.» — Educating the Adult.

Voksne vet gjerne hva de ønsker å oppnå gjennom undervisningen, og de vil helst ganske umiddelbart se resultater som tyder på at de nærmer seg sine mål. En professor som arbeider med voksenopplæring i Afrika, har uttalt: «De vil gjerne begynne på kurs, lære det de trenger å kunne, så raskt som mulig, og så slutte.»

Noen elever setter seg altfor ambisiøse mål. Helt fra begynnelsen bør læreren hjelpe eleven til å sette seg kortsiktige mål og til å nå dem. La oss for eksempel si at en kristen begynner på kurs fordi han eller hun ønsker å lære å lese Bibelen og bibelske publikasjoner. Dette er et langsiktig mål. På veien mot dette målet kan læreren anspore eleven til å sette seg foreløpige mål, som å lære alfabetet, finne og lese enkelte skriftsteder og lese i forenklede bibelske publikasjoner. Det å nå slike delmål med jevne mellomrom styrker motivasjonen og ansporer eleven til å fortsette å lære.

Effektive lærere kan gjøre mye for å stimulere motivasjonen hos sine elever ved å oppmuntre dem og rose dem og hjelpe dem til å strekke seg mot mål som det er praktisk mulig å nå. Men voksne som ønsker å gjøre framskritt, bør ikke vente å få alt inn med skjeer. De må være villige til å ta ansvar for sin egen læring og arbeide hardt for å lære. Når de gjør det, vil de lære å lese og skrive, og disse ferdighetene vil forandre livet deres.

[Ramme på side 6]

Forslag til dem som skal lære voksne å lese og skrive

1. Det er viktig å styrke elevenes motivasjon. Fra første time bør det legges vekt på fordelene ved å lære å lese og skrive, og elevene bør oppmuntres til å sette seg rimelige langsiktige og kortsiktige mål.

2. For å gjøre framskritt bør elevene få undervisning flere ganger i uken. Én gang i uken er ikke nok. Elevene bør gjøre hjemmelekser mellom hver undervisningstime.

3. Vær ikke altfor krevende, og overdyng ikke elevene med altfor mye stoff på én gang. Da kan de miste motet og slutte å komme til timene.

4. Vær hele tiden stimulerende og positiv. Lese- og skriveferdighet utvikles smått om senn. Elevene bør finne tilfredsstillelse i den framgangen de gjør.

5. Læreren bør oppfordre elevene til snarest mulig å praktisere det de lærer, i det daglige liv.

6. Spill ikke tid på uvedkommende spørsmål. Voksne mennesker har det travelt. Utnytt undervisningstimene best mulig til å lære elevene det som er vesentlig.

7. Vis alltid respekt for elevene og pass på å behandle dem med den verdighet de fortjener. Gjør dem aldri forlegne, og kom ikke med nedsettende bemerkninger.

8. Vær våken for individuelle problemer. Noen kan kanskje ikke lese liten skrift fordi de trenger briller. Andre kan være tunghørte og ha vanskelig for å oppfatte riktig uttale.

9. Elevene bør lære å skrive «trykte» bokstaver før de forsøker å skrive vanlig håndskrift (og binde bokstavene sammen). Trykte bokstaver er lettere å lære og lettere å skrive, og bokstavene ligner mer på dem vi finner i trykksaker.

10. Når noen skal lære å skrive bokstaver, kan det være en fordel å la elevene skrive oppå en forskrift. De kan skrive en bokstav flere ganger på denne måten før de forsøker å kopiere den på frihånd.

11. Det går ofte fortere å lære å lese enn å lære å skrive. Unnlat ikke å gå videre i leseundervisningen selv om eleven ikke klarer å utføre det skriftlige hjemmearbeidet. Men husk også at det er lettere å lære nye bokstaver og huske dem hvis eleven også øver på å skrive dem.

12. En voksen elev kan godt være flink til å utføre innviklet arbeid med hendene sine, men likevel finne det så vanskelig å skrive med penn eller blyant at han kanskje blir oppgitt. Forlang ikke bokstaver som er fullkomment formet.