Lin — et helt spesielt materiale

Av Våkn opp!s medarbeider i Irland

VILLE du betale 30 000—35 000 kroner for en skjorte? I det fjerde århundre var dette prisen på en linskjorte av toppkvalitet noen steder i Romerriket. Beløpet representerte en halv årslønn til datidens best betalte linvever.

Den dag i dag verdsettes alle slags eksklusive linvarer høyt. Og hvis du noen gang har sovet mellom nystrøkne, kjølige linlakener i et varmt klima, vet du at det er noe helt spesielt med lin. Hva er det som gjør det så spesielt?

Kjent siden oldtiden

«Lin har vært kjent lenge, i hvert fall siden de gamle egypteres tid,» fortalte Roy, som er divisjonssjef i Ulster Weaving Company. «De betraktet linet som hellig fordi det vokste langs Nilens bredder, og de trodde til og med at gudene deres var kledd i lin.

Det må ha vært en blomstrende linproduksjon rundt Nilen,» fortsatte Roy. «Både levende og døde var kledd i lin, ettersom egypterne brukte det til å svøpe inn mumiene.» Og forestill deg hva dette kostet! En vever produserte bare cirka tre meter linstoff på en uke, men det ble brukt opptil 900 meter stoff når en konge ble gravlagt!

I faraonenes gravkamre finnes det linfragmenter som er flere tusen år gamle, noe som viser hvor holdbart dette materialet er. Stoffet symboliserte også makt og prestisje, slik det ble vist da Egypts farao ønsket å ære Josef. Bibelen forteller at han «kledde . . . ham i fine linklær». (1. Mosebok 41: 42) Interessant nok ble Jesu døde legeme svøpt i rent, fint lin av Josef, en rik mann fra Arimatea. — Matteus 27: 57—59.

Blant israelittene som forlot Egypt sammen med Moses, var det noen som var dyktige til å framstille lin. Da de befant seg i ørkenen, laget disse kunsthåndverkerne «fint, tvunnet lingarn», som skulle brukes ved oppføringen av tabernaklet. — 2. Mosebok 26: 1, 31, 36; 35: 35.

Ettersom stoffet er kjølig og behagelig, må folk i Israel ha satt stor pris på sine linklær. Disse klærne var dessuten lette å vaske og holde rene, noe som var en fordel i betraktning av at Moseloven krevde at israelittene vasket sine klær som et tegn på både fysisk og åndelig renhet. (3. Mosebok 11: 25, 40; 13: 34; 15: 5—13; 16: 4, 32) Det er derfor passende at «rent, fint lin» i Bibelen «står for de helliges rettferdige gjerninger». — Åpenbaringen 19: 8.

«Når lin blir vasket, avstøter det mikroorganismer og gjenvinner således sin glatte, rene overflate hver gang,» fortalte Roy. «Lin er faktisk sterkere når det er vått, så derfor tåler det å bli vasket om og om igjen.» Men hvordan blir dette unike stoffet til?

Fibrene frigjøres

Menneskene lærte på et tidlig tidspunkt i historien å lage lintøy av linplantens fibrer. Det er ikke lett å trekke ut de fibrene som etter hvert blir til vakkert, eksklusivt lin. Tenk på hvor mye arbeid folk hadde med linet før i tiden, for eksempel i Irland, som i århundrer var et senter for linproduksjon.

I april eller mai ble linfrøene sådd for hånd. I cirka 16 uker ble plantene omhyggelig stelt mens de vokste seg høye og slanke og fikk sarte blå blomster i toppen. Plantene kunne høstes i slutten av august, når linet fikk en brunlig farge. Plantene ble så røsket opp med rot. Etter at bladene og frøene var fjernet (frøene brukes til linolje), begynte det vanskelige arbeidet med å frigjøre fibrene.

For å få frigjort fibrene, som ligger gjemt i linstenglene, ble stenglene lagt i vann i et par uker for å få den vedaktige barken på stengelen til å råtne. Ifølge en ekspert er «dette stadiet [som kalles røyting] et av de vanskeligste stadier og avgjort det mest ubehagelige under linproduksjonen». Ja, det å stå i stinkende lin til livet mens en forsiktig trakk ut de råtnende plantene og samtidig forsøkte å unngå å knekke de lange stenglene, var virkelig et ubehagelig arbeid!

Det illeluktende linet ble bredt ut på gressbakken for å tørke i solen i ennå et par uker. Så snart linet var tørt og sprøtt, ble stenglene knust og slått for å frigjøre fibrene. Denne prosessen kalles skaking. En forfatter hevder av erfaring at «av alt menneskelig strev kunne intet ha vært mer møysommelig enn den gamle, manuelle måten å skake lin på».

Å framstille linstoff

Når alle de silkeaktige fibrene var trukket ut av stenglene, ble de kjemmet for å skille de tynne trådene som var sammenfiltret. De korteste linfibrene ble brukt til framstilling av grovere tekstilprodukter som hyssing, fiskenett, presenninger og seilduk. De lengste fibrene ble spunnet til ekstra fint garn, mye tynnere enn det som kunne spinnes av ull eller bomull, som har mye kortere fibrer.

Det ble brukt vevstol for å veve garnet til lintøy. Men for å omdanne det simple, gråbeige materialet som kom ut av veven, til vakkert, hvitt lin med en glans som satin var det nødvendig med flere trinn i prosessen. Stoffet måtte for eksempel slås gjentatte ganger for å få fibrene flate. Etterpå måtte det blekes.

Nederlenderne ble betraktet som mestere i kunsten å etterbehandle og bleke lin. En forfatter fortalte: «Det nederlandske systemet, slik det ble praktisert i Irland, bestod av åtte eller ti dagers alkalisk bløtlegging (enten i urin fra kuer eller en lut av tangaske), deretter en vask og så to—tre uker i kjernemelk eller kli etterfulgt av enda en vask, stamping [å banke på stoffet med trekøller for å gi det glans] og langvarig spreing [å utsette det for sol og luft].» Hele prosessen skal ha tatt sju—åtte måneder.

I våre dagers linproduksjon har mekanisering og mer vitenskapelige metoder naturligvis overflødiggjort en del av det strevsomme arbeidet som tidligere måtte gjøres for hånd. Moderne metoder har også gjort det mye lettere og raskere å produsere ikke bare lerretsvevninger, men også mer kompliserte vevninger, slik som de som brukes i damask.

Ordet «damask» skriver seg fra byen Damaskus, der vevere i middelalderen vevde dette stoffet med dets karakteristiske, vakre mønster. Hvor komplisert damaskveving er, ses av et sett dekkeservietter som en damaskvever i Belfast sendte dronning Victoria av England i 1887. Hver serviett målte bare 43 X 38 centimeter; likevel var det brukt 3060 varptråder og 4012 vefttråder — fire kilometer tråder — i hver av serviettene!

Men når alle trådene har samme farge, hvordan kommer da mønsteret fram? K. G. Ponting forklarer i sin bok Discovering Textile History and Design: «Mesteparten av mønsteret [i damask] framkommer fordi varp- og vefttrådene reflekterer lyset forskjellig. Damaskvevd lin, som nesten alltid er hvitt, er helt avhengig av denne lysvirkningen.»

Neste gang du betrakter et linstoff, vil du sikkert bedre kunne verdsette alt det arbeidet som er nedlagt i det. Du vil også skjønne noe som menn og kvinner har visst i tusenvis av år — at lin virkelig er et helt spesielt materiale!

[Bilde på side 23]

Tørkede linplanter