De unge spør . . .

Bør vi bli med på supportertreff?

’HEIA, heia, gå på!’ ’Vinn, vinn, vinn!’ Heiaropene blir gjentatt gang på gang med økende begeistring og nesten religiøs glød. Gymnastikksalen rister av musikkens og trommeslagenes jevne rytme. Jenter og gutter i fargerike drakter leder an når slagordene blir ropt og seierssangene sunget, og samtidig imponerer de sine jevnaldrende med akrobatiske påfunn og vill dansing. Trenere og ledere hevder skrytende at laget kommer til å vinne. Så kommer laget, akkompagnert av øredøvende jubel fra tilhengerne. Mengden piskes opp til vill begeistring, og stemningen når et høydepunkt. De skal vinne!

Noen steder blir slike supportertreff arrangert i regi av skolene. Mens noen skolearrangementer fra tid til annen blir holdt for å skape begeistring for forskjellige av skolens prosjekter, blir supportertreffene holdt i forbindelse med kommende idrettsbegivenheter innen forskjellige lagidretter, og de er noe som elevene ser forventningsfullt fram til. For mange unge er et supportertreff noe mer enn en avveksling fra den daglige rutinen på skolen. Det er en mulighet til å gi laget nødvendig støtte, til å heie på sine favorittspillere og til å anspore laget til å vinne. Supportertreffene tjener også til å skape en følelse av lojalitet overfor skolen og solidaritet blant elevene.

Nå er det jo ikke alle som bryr seg om idrett. Noen elever liker simpelthen den energiutfoldelse, moro og begeistring som er forbundet med slike sammenkomster. En ungdom sier: «Det er en anledning til å slappe av og slå seg løs.» Andre ser på det som en mulighet til å slippe unna undervisningen — eller til fritt å omgås det annet kjønn. «Der kan folk som er forelsket, treffe hverandre,» forteller en gutt i tenårene.

Uansett er det mange lærere som mener at det å støtte opp om idrettsbegivenheter på skolen er en viktig del av utdannelsen. Barbara Mayer skriver i sin bok The High School Survival Guide—An Insider’s Guide to Success: «En som går ut av videregående skole uten . . . å ha sittet på tribunen og heiet på hjemmelaget . . . har gått glipp av noen av de lykkeligste øyeblikkene og største mulighetene til å utvikle seg som han vil oppleve på en god stund.» Det er ikke rart at noen skoler tillater at supportertreffene blir holdt i skoletiden.

Hvis slike sammenkomster blir arrangert på din skole, har du kanskje tenkt på å bli med. Ja, du blir kanskje utsatt for press fra folk som vil ha deg til å gjøre det. Om du ikke blir med, kan det godt føre til at andre ser på deg som overlegen eller illojal. Ikke desto mindre er det gode grunner for at kristne ungdommer ikke skal bli med på den slags.

Begeistring eller fanatisme?

Bibelen er ikke imot idrett. Den erkjenner at «kroppslig øving er nyttig til noe». (1. Timoteus 4: 8, NO) Mange kristne — unge og gamle — liker både å se på og å delta i forskjellige former for idrett. Det kan være glederikt og nyttig dersom man viser måtehold.a

Supportertreff kan imidlertid forandre sunn begeistring for idrett til dødelig fanatisme. I det gamle Roma «var luften fylt av vill applaus, roping og heiing» under idrettsbegivenheter, ifølge boken Sports and Games in the Ancient World. Det er ikke overraskende at «fanatismen nødvendigvis florerte». Under gladiatorkampene «kom tilskuerne med rop som ’Drep! Slå! Treff ham!’» uten å bry seg om at de oppfordret til kaldblodig drap på et annet menneske.

Fanatismen i idretten er levende og usunn i dag også. Etter en europeisk fotballkamp der tribunevold førte til at 38 personer mistet livet, hevdet bladet Discover at årsaken var den «følelsen av anonymitet» som folk får når de er en del av en mengde. Da føler man seg mindre ansvarlig for det man gjør. Bibelen advarer imidlertid i 2. Mosebok 23: 2: «Følg ikke mengden i det som er ondt!» Men kan ganske enkelt det å heie og rope på laget sitt virkelig være så ondt? Ja. Discover sa at «heiingen og ropingen på en idrettsbegivenhet er et uttrykk for en slags verbal aggresjon som for noen mennesker lett kan gli over i fysisk aggresjon».

Kan det være mulig at det er gagnlig å rope heiarop og vers som oppfordrer idrettsfolk til å knuse sine motstandere? En ung mann som heter Gerald, husker de supportertreffene han var med på: «Det var mye bråk og støyende roping der. Mengden ble noen ganger for pøbelaktige. Møtene lignet mer og mer på en krigsdans som hisset oss til opptøyer. Ord som ’drep’, ’tramp’ og ’pisk’ ble brukt hele tiden.» Av og til blir ordene gjort om til handling. En ungdom som heter Perry, husker et møte der «alle grep tak i stokker og begynte å slå løs på en etterligning av motstanderlagets maskot. Da det var over, hadde de ødelagt maskoten fullstendig».

Hvem er immun mot en slik smittsom, voldelig holdning? Det er med god grunn at Bibelen advarer: «Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» (1. Korinter 15: 33) En ung elev innrømmer: «Du kan ikke for at du blir påvirket til å gjøre det samme som alle andre.» Og hvis du blir innblandet i voldsomheter, kan det få alvorlige følger. Husk hvordan edomittene i gammel tid gledet seg da babylonerne plyndret Jerusalem. «Riv ned! Ja, riv ned til grunnen!» ropte de. (Salme 137: 7) Men Gud fordømte deres hevngjerrige og voldelige holdning. (Obadja 1: 1, 8, 12) Kan en oppføre seg på lignende måte i dag uten å pådra seg Guds mishag?

Riktignok bærer ikke alle supportertreff — og heller ikke alle idrettsbegivenheter — preg av vold. Men er det passende for en kristen å synge sanger eller framsi vers som uttrykker en fanatisk lojalitet eller kanskje til og med en tilbedende holdning overfor en skole eller et idrettslag, selv om en viss seriøsitet og nøkternhet er fremtredende? (Jevnfør 2. Mosebok 20: 5.) Er det å skrike utfordrende slagord i samsvar med rådet i Efeserne 4: 29, 31? Der sies det: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn . . . La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere, sammen med all ondskap.» Vil det å bli med på slike følelsesladede arrangementer hjelpe deg til å øve opp Guds ånds frukter, deriblant «mildhet» og «selvkontroll»? (Galaterne 5: 22, 23) Eller vil det rett og slett vekke en ugudelig og tøff konkurranseånd? — Jevnfør Filipperne 2: 3.

Forholdene kan selvsagt variere. Noen ganger er det obligatorisk å være til stede på et skoleidrettsstevne, og da kan supportertreffet være en del av programmet. Slike arrangementer kan dessuten variere i stil og innhold. Og selv om en kristen ungdom ikke kan ha faste regler for om han skal være til stede på den slags sammenkomster eller ikke, vil han gjøre klokt i å drøfte saken med sine foreldre og ta alle faktorer i betraktning. (Se Ordspråkene 24: 6.) Hvis du bestemmer deg for ikke å bli med på supportertreff, vil du kanskje bli utsatt for sterkt gruppepress. Men husk alltid at du først og fremst må være lojal overfor Jehova — ikke overfor en skole eller et lag.

[Fotnote]

[Ramme på side 13]

’Jeg vil bli leder for heiagjengen!’

Mange unge jenter — og gutter — lengter etter den prestisje, anerkjennelse og popularitet som følger med det å være leder for en heiagjeng. Lisa sier til bladet Seventeen: «Du blir i godt humør av å få folk engasjert og oppstemt. Og det føles herlig når alle ser på deg.» Andre ungdommer er tiltrukket av de sosiale mulighetene det gir å være en slik «duskedame». Folk som prøvde å få unge Hannah til å stille opp i en uttakingskonkurranse, sa: «Du vil bli populær og komme til å holde deg inne med guttene.» Noen jenter hevder at de har fått økt selvfølelse av å være leder for heiagjengen.

Ikke desto mindre består ikke tilværelsen som leder for heiagjengen bare av stas og akrobatiske kunster. Uttakingskonkurransene er ofte tøffe; et nederlag kan gjøre vondt. Det kan være direkte fiendskap mellom heiagjengene på rivaliserende lag. Dessuten må en omtrent være OL-deltager i turn for å utføre enkelte av de akrobatiske kunstene som kreves av disse duskedamene. Det er vanlig med skader. En må altså trene i mange timer hver uke. En håndbok sier at en fullt og helt må «vie seg til det å lede heiagjengen; det må bli en livsstil».

Kan en kristen virkelig «vie seg» til noe så meningsløst som å fremme patriotisme? Neppe. Det vil heller ikke være passende for en kristen ungdom å oppfordre folk til å komme med heiarop og synge sanger som forherliger vold eller forguder lag og idrettsfolk. Og som det ble nevnt tidligere, er det viktig å tenke over faren for «dårlig omgang». (1. Korinter 15: 33) La oss heller ikke glemme de åpenbare problemene det kan medføre å vise seg fram — og å danse — i de uanstendige draktene som lederne av heiagjenger ofte må gå rundt i. — 1. Timoteus 2: 9.

Alt i alt er det tydelig at det å være leder for en heiagjeng ikke er passende for kristne ungdommer. Deres innvielse til Jehova er langt viktigere.

[Bilde på side 12]

Er de holdningene som blir fremmet på supportertreffene, i harmoni med kristne prinsipper?