Menneskenes styre veies på vektskål

Del 3: Er ’de bestes styre’ virkelig det beste?

Aristokrati: styre av adel, et privilegert mindretall, eller en eliteklasse som antas å være best kvalifisert til å styre; oligarki: styre av de få, enten av enkeltpersoner eller slekter, ofte i korrupt og selvisk hensikt.

DET virker logisk at det beste slags styre ville bli resultatet hvis det var de beste mennesker som stod for det. De beste mennesker er bedre utdannet, bedre kvalifisert og mer kompetente — slik blir det argumentert — og er derfor i bedre stand til å lede andre. Et aristokratisk styre hvor en slik eliteklasse har makten, kan være ett av flere slags styresett, for eksempel plutokrati, et rikmannsvelde; teokrati, et prestevelde; eller byråkrati, et embetsmannsvelde.

Mange primitive samfunn som ble styrt av stammens eldste eller høvding, var aristokratier. På et eller annet tidspunkt hadde både Roma, England og Japan, for bare å nevne tre, en aristokratisk styreform. I oldtidens Hellas ble ordet «aristokrati» brukt i forbindelse med bystatene, poleis, hvor en liten gruppe styrte. Ofte delte en rekke framstående familier makten. Men i enkelte tilfelle tok én familie urettmessig makten og innførte et mer tyrannisk styre.

Aten var i likhet med andre greske bystater opprinnelig et aristokrati. Senere, etter hvert som kulturelle forandringer svekket klasseskillet og brakte forstyrrelse i aristokratiets enhet, antok byen demokratiske styreformer. Sparta derimot, som etter hva det fortelles, ble grunnlagt i det niende århundre før Kristus, ble styrt av et militært oligarki. Denne byen rivaliserte snart med den mye eldre byen Aten, og begge byer kjempet om herredømmet over datidens greske verden. De manges styre, som i Aten, kom dermed i konflikt med fåmannsstyret, som i Sparta. Rivaliseringen mellom dem var selvfølgelig mer innfløkt og gjaldt mer enn bare uoverensstemmelser i forbindelse med styre.

Et edelt ideal forderves

Politiske uoverensstemmelser var ofte emnet for filosofiske diskusjoner blant greske filosofer. Platons tidligere elev Aristoteles skilte mellom aristokratier og oligarkier. Han klassifiserte et rent aristokrati som en god styreform, et edelt ideal som gjorde det mulig for personer med spesielle evner og høye moralnormer å vie seg til offentlig tjeneste til gagn for andre. Men når et rent aristokrati ble ledet av en undertrykkende og selvisk elite, ble det et urettferdig oligarki. Det betraktet han som en fordervet styreform.

Aristoteles var talsmann for ’de bestes styre’, men innrømmet at man sannsynligvis ville oppnå de ønskede resultater om man kombinerte aristokrati med demokrati, en idé som fortsatt appellerer til enkelte politiske tenkere. Oldtidens romere kombinerte faktisk disse to styreformene med et visst hell. «Politikk [i Roma] var alles anliggende,» sier The Collins Atlas of World History. Likevel var det samtidig slik at «de rikeste borgerne og de som var så heldige å være av høy byrd, dannet et oligarki som seg imellom delte magistratembetene, hærførerembetene og presteembetene».

I senmiddelalderen og begynnelsen av den moderne tid kombinerte bymessige sentre i Europa demokratiske og aristokratiske elementer i sitt styresett. Collier’s Encyclopedia sier: «Den ekstremt konservative venetianske republikk, som Napoleon til slutt felte, er et klassisk eksempel på et slikt oligarki; men fristedene i Det hellige romerske rike, byene i Hansaforbundet og de byene i England og Vest-Europa som hadde fått frihetsbrev, avslører de samme generelle tendenser i retning av stram oligarkisk kontroll utøvd av et relativt lite, men stolt og høyst kulturelt patrisiat [aristokrati].»

Det er blitt hevdet, med en viss berettigelse, at alle styreformer er aristokratiske av natur, siden de alle går inn for at de som er best kvalifisert, skal styre. Forestillingen om en herskerklasse har bidratt til å styrke denne oppfatningen. Et oppslagsverk trekker derfor denne konklusjonen: «Herskerklasse og elite blir synonyme begreper som beskriver de faktiske forhold som svarer til det Platon og Aristoteles hevdet var det ideelle.»

Søken etter ’de beste’

Flere hundre år før disse greske filosofene levde, brakte et føydalsamfunn (basert på herrer og vasaller) det gamle Kina et mål av stabilitet og fred under kongehuset Chou. Men etter 722 f.Kr., i det som blir kalt Ch’un Ch’iu-perioden, ble føydalsystemet gradvis svekket. I den siste delen av denne perioden trådte det fram en ny elite. Den bestod av den tidligere middelstanden, som tjente i føydale husholdninger, og etterkommerne av den gamle adelen. Medlemmer av denne nye eliten gikk inn i nøkkelposisjoner i statsforvaltningen. Konfucius, den berømte kinesiske vismannen, understreket ifølge The New Encyclopædia Britannica at «det var dugelighet og moralsk fortreffelighet, ikke byrd, som gjorde en mann skikket til lederskap».

Men i Europa over 2000 år senere hadde den prosess å velge ut eliten, dem som var best skikket til å styre, lite med «dugelighet og moralsk fortreffelighet» å gjøre. Professor Carl J. Friedrich ved Harvard universitet sier at «eliten i det aristokratiske England på 1700-tallet var en elite som hovedsakelig var basert på herkomst og rikdom. Det samme var tilfellet i Venezia». Han tilføyer: «I noen land, for eksempel Preussen på 1700-tallet, var eliten basert på herkomst og militær tapperhet.»

Den tanke at de ’bedre menneskers’ gode egenskaper ble overført til avkommet, forklarer den praksis monarker i tidligere tider fulgte når det gjaldt giftermål. I middelalderen var tanken om biologisk overlegenhet alminnelig. Å gifte seg med en vanlig borger var ensbetydende med å utvanne slektens adelige verdighet, et brudd på guddommelig lov. Monarker måtte bare gifte seg med dem som var av adelig byrd. Denne forestillingen om biologisk overlegenhet vek senere plassen for en mer rasjonalisert begrunnelse — at overlegenheten skyldtes bedre muligheter, utdannelse, talenter eller prestasjoner.

Det var meningen at det prinsipp som er kjent som «noblesse oblige» (adel forplikter), skulle sikre at aristokratiene var vellykkede. Det innebar at høy byrd var knyttet til den forpliktelse å ha en hederlig, gavmild og ansvarsfull oppførsel. På grunn av sin «overlegenhet» var de som var av adelig byrd, forpliktet til å tjene andre og dekke deres behov på en ansvarsfull måte. Dette prinsippet ble fulgt i slike aristokratier som det i oldtidens Sparta, hvor krigerne var forpliktet til å la andres interesse komme foran sine egne, og i Japan, blant krigerstanden, samuraiene.

Aristokratier funnet for lette

Det er lett å vise at aristokratisk styre er ufullkomment. I det gamle Roma kunne bare personer av høy byrd, som var kjent som patrisiere, velges til medlemmer av det romerske senatet. Det jevne folk, plebeierne, kunne ikke velges. Men medlemmene av senatet var langtfra personer med «dugelighet og moralsk fortreffelighet», som Konfucius hadde krevd av herskere. De ble mer og mer korrupte og undertrykkende. Det førte til borgerlige stridigheter.

Til tross for gjentatte reformperioder vedvarte senatorenes oligarki, i hvert fall til Julius Cæsar opprettet et diktatur noen få år før han ble myrdet i år 44 f.Kr. Etter hans død ble det aristokratiske styre gjenopplivet, men innen år 29 f.Kr. var det enda en gang blitt erstattet. Collier’s Encyclopedia forklarer: «Med Romas voksende makt, velstand og geografiske utstrekning var aristokratiet blitt et korrupt oligarki, og dets tap av borgerånd gjenspeilte seg i et tap av folkets respekt. Dets sammenbrudd innvarslet et enevelde.»

De neste 1200 år eller så var et aristokratisk styre den europeiske norm, selv om det var monarkisk i navnet. Mange politiske, økonomiske og kulturelle forandringer førte med tiden til at systemet gradvis ble endret. Men i hele perioden forble det europeiske aristokrati mektig. Det var i stand til å beholde sine jordeiendommer og sitt kvelertak på militære embeter mens det ble stadig mer snyltende, råflott, arrogant og lettsindig.

I 1780-årene led aristokratiet et alvorlig nederlag. Ludvig XVI av Frankrike hadde økonomiske vanskeligheter og bad medlemmer av det franske aristokrati inntrengende om å gi avkall på sine skatteprivilegier. Men istedenfor å støtte ham utnyttet de vanskelighetene hans i håp om å undergrave monarkiet og gjenvinne noe av den makt de selv hadde mistet. «Misfornøyd med styret av folket, ved kongen, for aristokratiet, søkte de [aristokratiet] et styre av folket, ved aristokratiet, for aristokratiet,» forklarer Herman Ausubel, professor i historie ved Columbia universitet. Denne holdningen bidrog til å fremskynde den franske revolusjon, som kom i 1789.

Disse begivenhetene i Frankrike forårsaket svært viktige forandringer som gjorde seg gjeldende langt utenfor Frankrikes grenser. Aristokratiet mistet sine spesielle privilegier, føydalsystemet ble avskaffet, en erklæring om menneskenes og borgernes rettigheter ble vedtatt, og det samme ble en grunnlov. Dessuten ble geistlighetens maktområde innskrenket ved et dekret.

Styre ved de få — selv om de få ble ansett for å være de beste — var blitt veid på vektskålen av de mange og funnet for lett.

’De beste’ blir funnet til slutt

Det åpenbare faktum at ’de beste’ ikke alltid lever opp til navnet sitt, fremhever en av de største svakhetene ved ’de bestes styre’, nemlig problemet med å avgjøre hvem som virkelig er ’de beste’. For å oppfylle kravene til det å være best kvalifisert til å styre er det mer som er nødvendig, enn bare å være rik, å være av adelig byrd eller å være i stand til å vise militær tapperhet.

Det er ikke vanskelig å konstatere hvem som er de beste leger, kokker eller skomakere. Vi ser bare på arbeidet deres. «Når det gjelder styre, er imidlertid ikke situasjonen så lett,» sier professor Friedrich. Problemet er at folk er uenig om hvordan et styre bør være, og hva det bør gjøre. Dessuten forandrer regjeringers mål seg hele tiden. Det er som Friedrich sier: «Det forblir helt usikkert hvem eliten er.»

For at ’de bestes styre’ virkelig skal være det beste, vil eliten måtte velges av noen som har overmenneskelig kunnskap og ufeilbarlig dømmekraft. De utvalgte ville måtte være personer med en ubrytelig moralsk integritet, fullstendig viet til sin regjerings uforanderlige mål. Det ville ikke måtte være tvil om at de ville la andres beste komme foran sitt eget beste.

Bibelen viser at Jehova Gud har valgt ut nettopp en slik klasse — sin Sønn Jesus Kristus og noen av hans trofaste etterfølgere — og har utnevnt dem til å herske over jorden i 1000 år. (Lukas 9: 35; 2. Tessaloniker 2: 13, 14; Åpenbaringen 20: 6) Ikke som mennesker, som gjør feil, men som ufeilbarlige, udødelige åndeskapninger vil Kristus og hans medregenter utøse velsignelser over jorden i form av varig fred, sikkerhet og lykke og føre menneskeheten tilbake til fullkommenhet. Kan menneskers styre — om det så var ’de bestes styre’ — tilby alt dette?

[Ramme på side 26]

Oligarki i vår tid

«Oligarkiske tendenser . . . er blitt oppdaget i alle de store byråkratiske strukturer i moderne politiske systemer. Det at det moderne samfunn og dets styre er av en stadig mer innviklet natur, legger enda større makt i hendene på administratorer og ekspertutvalg. Ikke engang i konstitusjonelle regimer er det blitt funnet et fullt ut tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvordan disse byråkratiske beslutningstagerne kan holdes ansvarlig og deres maktområde innskrenkes på en virkningsfull måte uten at effektiviteten og det fornuftsmessige ved utformingen av politikken samtidig settes på spill.» — The New Encyclopædia Britannica.

[Bilde på side 25]

Aristoteles mente at en kombinasjon av aristokrati og demokrati ville være den beste styreform

[Rettigheter]

Nasjonalmuseet, Aten