Hva Bibelen sier

Vil de som begår selvmord, få en oppstandelse?

DEN tragiske meldingen om at en person har begått selvmord, vekker alltid blandede følelser hos slektninger og venner — medlidenhet og sinne, sorg og skyldfølelse. Og følgende spørsmål oppstår: Er det noe håp for en venn som har tatt sitt eget liv?a

Selvforskyldt død er aldri berettiget, aldri rettferdig, men apostelen Paulus framholdt et enestående håp selv for urettferdige. Han sa til en romersk domstol: «Jeg har det . . . håp til Gud . . . At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.» — Apostlenes gjerninger 24: 15.

Mange teologer har ikke desto mindre lenge avvist den tanken at oppstandelsen av de urettferdige kan gi håp for personer som begår selvmord. Hvorfor?

Teologer motsier oppstandelseshåpet

William Tyndale peker på en del av problemet i forordet til sin bibeloversettelse fra det 16. århundre: «Ved å anbringe henfarne sjeler i himmelen, helvete eller skjærsilden ødelegger du de argumenter Kristus og Paulus benytter som bevis for oppstandelsen.» Ja, for flere hundre år siden innførte noen geistlige en ubibelsk forestilling om at udødelige sjeler forlater kroppen ved døden og går rett til himmelen, skjærsilden, limbus eller helvete. En slik forestilling er i strid med Bibelens klare lære om en framtidig oppstandelse. Baptistpresten Charles Andrews spurte: «Hvis sjelen allerede nyter en velsignet tilværelse i himmelen (eller allerede med rette stekes i helvete), hvilket behov er det da for noe mer?» Han tilføyde: «Denne motsigelse har plaget de kristne i alle århundrer.»

Én følge av en slik feilaktig teologi ble at «siden Augustinus’ tid [354—430 e.Kr.] har kirken fordømt selvmord som synd,» sier Arthur Droge i Bible Review for desember 1989, «en synd som ikke kan sones, i likhet med frafall og ekteskapsbrudd».

Den harde dommen som går ut på at vedkommende har begått «en synd som ikke kan sones», eller er blitt dømt til helvetes ild, gjorde det argument at dommen ble avsagt ved døden, for ekstremt. National Catholic Reporter sier: «To av kirkens største lærere raste mot selvmord — Augustinus stemplet det som ’avskyelig og forbannet ondskap’, og Aquinas gav uttrykk for at det var en dødelig [utilgivelig] synd mot Gud og samfunnet — men ikke alle geistlige har vært enig i det.»

Vi kan heldigvis unngå slike «indre uoverensstemmelser» ved å godta to forenelige bibelske sannheter. For det første: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, oversettelsen av 1904) For det andre: Det virkelige håpet for døde sjeler (mennesker) er at de skal få liv igjen ved at «rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde». (Apostlenes gjerninger 24: 15) Hva er det da rimelig å vente når det gjelder personer som begår selvmord?

En urettferdig som vil få en oppstandelse

Jesus sa til en forbryter som var dømt til døden: «Du [skal] være med meg i Paradis.» Denne mannen var urettferdig — en lovbryter og ikke et forvirret selvmordsoffer. Han innrømmet åpent at han var skyldig. (Lukas 23: 39—43) Han hadde ikke noe håp om å komme til himmelen og regjere sammen med Jesus. Det paradiset som denne tyven kunne ha håp om å komme tilbake til livet i, ville være den vakre jorden under Jehova Guds rikes styre. — Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 1—4.

Hvorfor vil Gud vekke opp denne forbryteren? Er det for ubarmhjertig å kreve ham til regnskap for hans tidligere synder? Det er lite sannsynlig, for Romerne 6: 7, 23 (vers 7 fra NW) sier: «Den som har dødd, er blitt frikjent fra sin synd», og «syndens lønn er døden». Selv om hans tidligere synder ikke vil bli tilregnet ham, trenger han fortsatt gjenløsningen for å bli løftet opp til fullkommenhet.

Teologen Albert Barnes tok derfor feil og kom med en villedende uttalelse da han sa: «De som har gjort ondt, vil bli oppreist for å bli fordømt eller forbannet. Det vil være hensikten med å reise dem opp; det er det eneste formål.» Hvor uverdig ville ikke det være for en rettferdig og kjærlig Gud! En oppstandelse til liv på en paradisisk jord vil derimot gi denne tidligere forbryteren (og andre urettferdige) en enestående mulighet til å bli dømt i samsvar med det de gjør etter sin oppstandelse. — 1. Johannes 4: 8—10.

En barmhjertig mulighet

Nedtrykte venner av et selvmordsoffer kan derfor finne trøst i å vite at Jehova er «barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». (Salme 103: 10—14) Det er bare Gud som fullt ut kan forstå hvilken rolle mentale sykdommer, ekstremt stress og til og med genetiske defekter spiller i en «selvmordskrise», som, ifølge National Observer, «ikke er noe som varer hele livet, [men] som ofte bare er et spørsmål om minutter eller timer». — Jevnfør Forkynneren 7: 7, NW.

Det er nok så at en som tar sitt eget liv, fratar seg muligheten til å angre at han begår selvmord, men hvem vet hvorvidt en som er blitt drevet til å begå selvmord, kunne ha ombestemt seg hvis hans skjebnesvangre selvmordsforsøk hadde mislykkes? Noen beryktede mordere har faktisk forandret seg og er blitt tilgitt av Gud i løpet av sin levetid. — 2. Kongebok 21: 16; 2. Krønikebok 33: 12, 13.

Jehova har betalt en «løsepenge for mange» og kan således med rette vise barmhjertighet, selv mot noen som har begått selvmord, ved å oppreise dem og gi dem en enestående mulighet til å «angre og vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger». — Matteus 20: 28; Apostlenes gjerninger 26: 20, NW.

Det ansvarsbevisste, bibelske syn på livet

Livet er en gave fra Gud og ikke noe en må misbruke eller gjøre slutt på for egen hånd. (Jakob 1: 17) Bibelen oppmuntrer oss derfor til å se på oss selv, ikke som udødelige sjeler, men som verdifulle skapninger til den Gud som elsker oss, som ønsker at vi skal være i live, og som med glede ser fram til den tid da oppstandelsen skal finne sted. — Job 14: 14, 15.

Kjærlighet hjelper oss til å forstå at selvmord — bortsett fra å lette byrdene til den som begår selvmord — bare skaper flere problemer for de etterlatte. Vi mennesker kan ikke dømme om hvorvidt en som overilt har tatt sitt eget liv, vil få en oppstandelse. Hvor klanderverdig var han? Det er bare Gud som kan ransake ’hvert hjerte og kjenne hver tanke som stiger opp i det’. (1. Krønikebok 28: 9) Vi kan imidlertid ha tillit til at ’hele jordens dommer, vil gjøre det som er kjærlig, rett og rettferdig’. — 1. Mosebok 18: 25.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 22]

Kollektie Rijksmuseum Kröller-Müller, Otterlo