Dyreforsøk — voldsomme reaksjoner

HVIS det hadde latt seg gjøre å få en oversikt over hvor mange firbente skapninger det er som hvert år blir brukt i laboratorieforsøk og i medisinsk forskning, ville vi få et svimlende høyt tall. Det er anslått at det hvert år blir brukt minst 17 millioner dyr — hunder, katter, aper, marsvin, kaniner og andre — bare i USA. Rotter og mus utgjør 85 prosent.a Ettersom det ikke finnes noen nøyaktig oversikt over hvor disse dyrene blir brukt, og hvor mange som blir brukt, er det noen som mener at disse tallene i beste fall representerer en forsiktig vurdering. Ifølge noen kilder blir det brukt nærmere hundre millioner dyr i USA. Synes du disse tallene er sjokkerende?

Disse pelskledde skapningene er naturligvis ikke blitt ofret helt formålsløst. Men synes du selve tanken er avskyelig? Synes du det er umoralsk å bruke dyr på denne måten? Millioner av mennesker tar avstand fra bruken av dyr i forskningsøyemed. Noen mener at dyreforsøk er et uttrykk for artsfordommer. En som har artsfordommer, er «partisk i den forstand at han fremmer sin egen arts interesser på bekostning av en annens». (Point/Counterpoint Responses to Typical pro-Vivisection Arguments) Ifølge dyrevernere mener en slik person at «hensikten helliger midlet, og at man må gjøre noe ondt [mot dyrene] for å oppnå noe godt [for menneskene]».

På den annen side kan det vitenskapelige synspunkt sammenfattes i følgende spørsmål: Misliker du et system som tillater at dyr blir drept for at leger skal kunne finne fram til nye operasjonsmetoder og forebygge spredningen av dødelige sykdommer? Er du innstilt på å klare deg uten nye, livreddende medikamenter fordi du vet at de er blitt utprøvd på dyr? Ville du gå med på, ja, foretrekke, at barnet ditt eller en av foreldrene dine, som er hjernedød, men like fullt levende, ble brukt i kirurgiske forsøk framfor et dyr? Og et siste spørsmål: Hvis dyreforsøk kunne redde deg eller en av dine nærmeste fra en ulidelig sykdom eller fra døden, ville du da avslå ut fra den begrunnelse at det er umoralsk å ofre et dyr for å redde et menneske? Noen vil si at dilemmaet ikke er så enkelt.

Dyrenes frigjøringsbevegelse

I 1980-årene vokste det ikke desto mindre fram en stadig sterkere opinion mot bruken av dyr i forskningsøyemed. I dag finnes det derfor et verdensomfattende nettverk av aktive organisasjoner som stadig vinner terreng. De krever høylytt fullstendig avskaffelse av all bruk av dyr i laboratorieforsøk og medisinsk forskning.

Aktivister som kjemper for dyrenes rettigheter, demonstrerer på gatehjørnene, driver korridorpolitikk og lar sin røst høre i blad og aviser, radio og fjernsyn. Og det som kanskje blir lagt best merke til, er den militante og voldsomme taktikken de ofte benytter. En fremtredende kanadisk aktivist sa om denne frigjøringsbevegelsen: «Den sprer seg raskt gjennom Europa, Australia og New Zealand. Den blir sterkere i De forente stater. Det er en fenomenal vekst i Canada. Det finnes en gruppe nettverk som er spredt over hele verden, og overalt går tendensen i retning av støtte til de mer aggressive bevegelsene for dyrenes rettigheter.»

Noen av disse ’aggressive nettverkene’ er villige til å ty til vold for å fremme sin sak. I de siste årene er minst 25 forskningslaboratorier i USA blitt utsatt for hærverk av dyreverngrupper. Bomber er blitt sprengt i universitetslaboratorier. Resultatet har vært ødeleggelser for millioner av dollar. Viktige journaler og verdifulle data er blitt ødelagt. Forsøksdyr er blitt stjålet og satt fri. Under én slik aksjon ble verdifullt forskningsmateriale om blindhet hos spedbarn ødelagt. Utstyr til en verdi av hundretusener av dollar er blitt knust.

I et åpent brev til universitetsansatte og til nyhetsmediene skrøt en militant gruppe av at den på 12 sekunder hadde ødelagt et mikroskop til 10 000 dollar med et stålrør til fem dollar, og sa at de syntes at de hadde fått «ganske god valuta for pengene». Ved andre forskningssentre er det blitt helt blod over arkivene og forskjellig forskningsmateriale, og det er blitt malt slagord på veggene. En rapport sier at «forskere og deres familier er blitt plaget og til og med truet på livet». Amerikanske dyrevernaktivister har kommet med over 12 trusler om drap og vold mot forskere. I et program fra BBC i London i 1986 sa en kommentator: «Det som forener aktivistene, er overbevisningen om at direkte aksjon — ødeleggelse av eiendom og til og med det å ta liv — er moralsk forsvarlig i en krig som blir utkjempet for å befri dyrene.»

En leder for en slik gruppe sa: «Ingen er blitt skadet, men det er en farlig trussel . . . Før eller senere kommer en eller annen til å slå tilbake, og mennesker kan bli skadet.» I 1986, i det samme intervjuet, spådde denne lederen at det ville bryte ut voldshandlinger i Storbritannia og Vest-Tyskland. Voldshandlinger og brannbombesprengninger oppfylte spådommene. En amerikaner som eier et firma som driver dyreforsøk, har vært utsatt for drapsforsøk. Bare en hurtig aksjon fra politiets side reddet ham fra å bli drept i en bombeeksplosjon. Men ikke alle som kjemper for dyrenes rettigheter, er tilhengere av en slik voldspreget, ulovlig taktikk.

Hvorfor en slik motstand?

Den amerikanske legeforenings tidsskrift (JAMA) skriver: «De fleste av dem som er opptatt av bruken av dyr i biomedisinsk forskning, kan inndeles i to generelle kategorier: (1) de som er opptatt av dyrenes ve og vel, og som ikke er imot biomedisinsk forskning, men som vil ha forsikringer om at dyrene blir behandlet så humant som mulig, at tallet på dyr som blir brukt, blir holdt på det absolutte minimum, og at det blir brukt dyr bare når det er nødvendig.» Ifølge de siste meningsmålingene utgjør denne gruppen det minst høyrøstete, store flertall.

Den samme kilden sier om den andre gruppen: Det er «de som er opptatt av dyrenes rettigheter, og som inntar en mer radikal holdning og tar fullstendig avstand fra bruken av dyr i biomedisinsk forskning». «Dyrene har visse grunnleggende, umistelige rettigheter,» sa en av lederne for en slik gruppe. «Hvis et dyr er i stand til å føle smerte eller frykt, har det rett til å bli beskyttet mot slike ting.» «Det finnes ikke noe fornuftig grunnlag for å si at et menneskelig vesen har spesielle rettigheter,» sa en annen talsmann. «En rotte er en gris er en hund er en gutt. Alle er pattedyr.»

Mange dyrevernaktivister med en sterk overbevisning er imot at dyr blir brukt til mat og klær, at dyr blir brukt i forbindelse med sport, og til og med at dyr blir holdt som kjæledyr. Fiskere er blitt dyttet i vannet av folk som er imot at fisk blir fanget og spist. Folk som bruker pels eller skinnklær, er blitt antastet på gaten. De som har et mer radikalt syn på bruk og misbruk av dyr, har brutt seg inn i pelsforretninger og ødelagt kostbart pelsverk. «Jeg vil ikke spise egg til frokost eller bruke noe som er laget av lær,» sa én. I et informasjonsblad fra en amerikansk dyrevernorganisasjon stod det: «Bak så godt som hver eneste skive bacon og hvert eneste uskyldig utseende egg er det en lang, skjult historie om uutholdelige lidelser.» Bladet hadde bilder av griser og høns som var innesperret i små binger og bur, og hevdet at disse forholdene, som er utbredt hos produsentene, gjør en «tallerken med egg og bacon til intet mindre enn ’grusomhetens frokost’». Det er tydelig at de som kjemper for dyrenes rettigheter, har sterke og oppriktige følelser.

Skrekkhistorier

Mange mener at motstanden mot dyreforsøk er fullstendig berettiget. Et av de mest beryktede tilfellene har å gjøre med et velrennomert amerikansk universitet og et laboratorium der som driver forskning i hodeskader. Videobånd som ble stjålet av dyrevernere som stormet laboratoriet, viste «aper som ble slått i hodet i en spesiell maskin, mens forskerne lo av de krampaktige bevegelsene til de hjerneskadede skapningene,» skrev bladet Kiwanis i september 1988. Dette førte til at myndighetenes støtte til laboratoriet ble trukket tilbake.

Og så har vi den beryktede Draize-testen, som kosmetikk-, sjampo-, vaskemiddel- og blekemiddelindustrien kjenner så altfor godt. Denne prøven blir brukt for å måle hvor stor irritasjon et produkt forårsaker hvis noen får det i øynene. Prøven blir gjerne foretatt på den måten at mellom seks og ni hvite kaniner blir spent fast slik at de ikke får klort seg i øynene etter at den kjemiske væsken er blitt sprøytet i dem. Det fortelles at kaninene skriker av smerte. Også mange forskere tar sterk avstand fra denne formen for prøver og forsøker å stanse dem. Bevegelser som kjemper for dyrenes rettigheter, har dokumentert mange skrekkhistorier fra forskningslaboratoriene.

Dyrevernaktivistene har ikke høye tanker om dr. Robert White, som vi siterte tidligere. Det amerikanske antiviviseksjonsselskap omtalte ham som «den beryktede vivisektøren fra Cleveland som har transplantert apehoder og holdt apehjerner levende i væske, utenfor kroppen».

Som i så mange spørsmål som det står strid om, finnes det to ytterpunkter, og så er det en middelvei, hvor man prøver å dra nytte av de beste resultatene og eliminere de verste virkningene. Finnes det for eksempel noen gjennomførlige alternativer til dyreforsøk? Er det å ta fullstendig avstand fra dyreforsøk den eneste likevektige løsningen? I den neste artikkelen skal vi ta opp disse spørsmålene.

[Fotnote]

[Ramme på side 9]

Ulike synspunkter

«JEG mener at dyrene har rettigheter som riktignok er annerledes enn våre, men som er like umistelige. Jeg mener at dyrene har rett til å bli spart for at vi påfører dem smerte, frykt og fysisk tap. . . . De har rett til ikke å bli forrået av oss som matressurser, i underholdningsøyemed eller av noen annen grunn.» — Biologen Roger Caras, ABC-TV News, USA (Newsweek, 26. desember 1988).

«Alt tatt i betraktning kan jeg ikke ignorere alle de goder som er blitt oppnådd som følge av forskningen. Vaksiner, behandlingsmåter, kirurgiske fremgangsmåter og metoder som er blitt utviklet i laboratoriene, har på en oppsiktsvekkende måte økt den forventede levealder i det siste århundret . . . Sett i lys av dette kunne det å la være å bruke dyr i forskningsøyemed bli betraktet som et inhumant valg: Vi hadde muligheten til å finne ut hvordan vi kunne lindre sykdommer, men vi benyttet oss ikke av den.» — Marcia Kelly, Health Sciences, høsten 1989, Minnesota universitet.

«Jeg sier ’nei’ til dyreforsøk. Ikke bare av etiske, men først og fremst av vitenskapelige grunner. Det har vist seg at resultatene av dyreforsøk på ingen måte lar seg anvende på mennesker. Det er en naturlov som har tilknytning til stoffskiftet . . . en biokjemisk reaksjon som man har funnet hos én art, gjelder ifølge denne loven bare for denne bestemte arten og ingen annen. . . . Dyreforsøk er villedende, unyttige, kostbare og dessuten grusomme.» — Gianni Tamino, forsker ved Padova universitet, som har det fremste medisinske fakultet i Italia.

[Bilde på side 7]

Kaniner som gjennomgår Draize-testen

[Rettigheter]

PETA

[Bilderettigheter på side 8]

UPI/Bettmann Newsphotos