Hva Bibelen sier

Hører Gud bønner om seier i sport og idrett?

DET ligger en spent forventning i luften idet tusener av engasjerte tilskuere strømmer inn på stadionet og heier på favorittlaget sitt. Spillerne er nettopp ferdig med å varme opp, og det er like før dommeren blåser i fløyten og kampen er i gang. Spillerne på den ene banehalvdelen har krøket seg sammen i en klynge, og midt blant dem kneler kapteinen. Han ber: «Gud velsign vårt lag, gi oss seier over konkurrentene og beskytt oss mot skader. Amen.» Klyngen oppløser seg med et høyt rop, spillerne inntar sine plasser på banen, fløytesignalet går, og den organiserte råskap som heter amerikansk fotball, begynner.

Individuelle og felles bønner før, under og etter forskjellige sportsarrangementer er blitt et vanlig syn mange steder. Men hører Gud disse bønnene? Eller er det slik som mange hevder, at de egentlig er gudsbespottelige?

«Knus din neste»

Over hele verden skjemmes nesten alle idrettsgrener av vold — på banen og på tribunen. En tidligere profesjonell fotballspiller i USA skriver: «Det er grunn til å påstå at legemsbeskadigelse er selve hensikten i [amerikansk] fotball, akkurat som drap og lemlestelse er i krig.» Han sier videre: «Konkurranse forbundet med organisert skadetilføyelse er blitt et fast trekk ved vår levemåte, og dette gjenspeiler seg enda tydeligere i [amerikansk] fotball enn på mange andre områder . . . og viser oss hvor opphissende og tilfredsstillende det er å følge budet: Knus din neste.»

Knus din neste? Jesus sa at vi skulle elske vår neste. (Matteus 22: 39) Det er umulig å forestille seg at kjærlighetens Gud skulle være til stede og velsigne en av vår tids sportsbegivenheter hvor det er om å gjøre å vinne for enhver pris. — 1. Johannes 4: 16.

Er Gud til stede ved sportsbegivenheter?

Noe som ansporer mange til å be om seier i sportskonkurranser, er den religiøse oppfatningen at Gud er allestedsnærværende, at Gud til enhver tid faktisk er til stede overalt og i alt. En prest som tidligere har vært idrettsprest, uttaler for eksempel følgende i en bok han har skrevet: «Alle våre tradisjonelle oppfatninger om Gud bygger blant annet på den tanken at Han er allestedsnærværende — om du vil, at Han bestemt er til stede i det vi kaller vår ikke-religiøse virksomhet . . . Det vil si at Gud går i kirke, og at han går på fotballkamp.» — L. H. Hollingsworth i God Goes to Football Games.

Men Bibelen lærer ikke at Gud er allestedsnærværende. Den kristne apostelen Paulus skrev: «For Kristus . . . gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.» (Hebreerne 9: 24) Det er to viktige punkter dette skriftstedet hjelper oss til å forstå: At Gud er en åndeperson, og at han har et bestemt bosted, himmelen. (1. Kongebok 8: 49; Johannes 4: 24) Han kunne derfor ikke være alle andre steder samtidig.

Gud hører sine venner

Men om nå Gud ikke er til stede ved sportsstevner, kan det ikke likevel tenkes at han hører bønner som blir bedt ved slike anledninger? Hvis en bønn skal bli hørt av den Gud i himmelen som Jesus trådte fram for, må den som ber, ha kjennskap til Guds hensikter, hans personlighet, hans egenskaper, hans handlinger og hans navn. (Jakob 4: 3) Jesus fremhevet nødvendigheten av å kjenne Gud. Han bad slik: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud.» — Johannes 17: 3.

For å bli kjent med noen kreves det kommunikasjon. Gud meddeler seg til menneskene gjennom Bibelen, og det er ved hjelp av Bibelen vi kan lære himmelens Gud å kjenne. Den forteller oss at hans navn er Jehova. (Salme 83: 19, NW; Pastor Storjohanns oversettelse) Bibelen sier også at Gud elsket verden så høyt at han sendte sin enbårne Sønn, Jesus, til jorden for å gi menneskene mulighet til å oppnå evig liv. (Johannes 3: 16) Når vi leser og studerer Bibelen, blir Jehova virkelig for oss, og vi blir trukket til ham gjennom Jesus. (Johannes 6: 44, 65; Jakob 4: 8) Fordi Jehova er en virkelig person, kan vi utvikle et nært personlig forhold til ham.

Men vennskap med Gud innebærer en toveiskommunikasjon. Det betyr at vi må meddele oss til Jehova i bønn. Bibelen sier at Gud «hører bønner», og at ’han ikke er langt borte fra en eneste en av oss’. (Salme 65: 3; Apostlenes gjerninger 17: 27) Men dette betyr ikke at Gud hører alle bønner. (Jesaja 1: 15—17) Hvilke menneskers bønner er Gud villig til å høre?

Salmisten David sa: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» (Salme 25: 14) Det ordet i den hebraiske grunnteksten som blir gjengitt med «fortrolig samfunn», kommer av et rotord (sohd) som betyr «å gjøre fast». Det overbringer derfor den tanken at man får adgang til Jehovas indre krets, eller at man blir knyttet til ham gjennom en vennskapspakt. Bare tilbedere som viser den rette respekt, får komme i et slikt forhold til ham. Hvis vi står i et nært vennskapsforhold til Gud, vil vi frykte for å ødelegge dette forholdet ved å gjøre noe som mishager ham, for eksempel å benytte bønn som et slags trylleformular for å oppnå en sportslig seier.

Jehova hører bønner som blir bedt av oppriktige mennesker som søker vennskap med ham, og han er ikke partisk. Han favoriserer ikke én folkegruppe framfor en annen, og han favoriserer heller ikke ett idrettslag framfor et annet. (Salme 65: 3; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Hvis Gud hørte bønner som ble bedt av deltagerne i et lagspill, og begge lagene bad til ham om seier, hvem skulle han da gi sin velsignelse? Eller hvis en spiller ble alvorlig skadet under en kamp, skulle da Gud lastes for det?

Våre bønner må dreie seg om noe som det er riktig å be om. Apostelen Johannes sier: «Han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.» (1. Johannes 5: 14) Jehova hører bønner som er i samsvar med hans vilje. Vi trenger å kjenne hans vilje og hensikter for at våre bønner skal kunne være i harmoni med hans vilje.

Guds vilje og hensikter og hans hellige navn har ingen tilknytning til våre dagers voldspregede sportsbegivenheter. Gud er ikke partisk. Hører så Gud bønner som blir bedt i forbindelse med slike begivenheter? Avgjort ikke!