De unge spør . . .

Er det så farlig å banne en gang iblant?

«Alle banner. . . . Det begynner kanskje i det små, bare med noen få ord som en plukker opp fra alle de tøffe på skolen, men snart blir det et helt språk som det blir vanskeligere og vanskeligere å få kontroll over.» — Laura, 14 år.

BANNING og sverging. Vulgære og blasfemiske ord. De unge blir utsatt for en sann flom av dette. U.S.News & World Report skrev: «Øyet så vel som øret blir angrepet av vulgære ord både her og der, på klistremerker på biler, på jakkemerker og på T-skjorter.» Vi hører obskøne ord på radio, TV og kino og kommer stadig over dem i tidsskrifter. Politikere og berømtheter og til og med foreldre og barn slår skamløst om seg med banneord og slibrigheter.

Skribenten Alfred Lubrano sier: «Banneord er blitt en del av det vanlige ordforrådet for mange på kontoret, på restauranter og på sportskamper.» Det er faktisk blitt så alminnelig å høre folk banne at noen mener det ikke lenger har den samme sjokkerende virkning som før. Så kanskje du lurer på om det er så farlig å komme med noen «fargerike» ord en gang iblant, spesielt når en kommer opp i en frustrerende situasjon.

Hvorfor ungdommer banner

Psykologen Chaytor Mason sier: «Banning er menneskets innerste vesen. Akkurat som kloring gir det utløsning for anspenthet.» Det er også interessant å merke seg at da noen journalister fra bladet Children’s Express spurte en rekke barn og unge om hvorfor ungdommer banner, fikk de slike svar som: «Jeg banner fordi jeg er rasende.» «Jeg gjør det bare når jeg blir sur og sint.» «Det gjør at jeg føler meg bedre, det er en lettelse.»

Fordi vi lever i en tid da det oppstår usedvanlig mange spente situasjoner, kan det være at denne trangen til å få utløsning for anspenthet melder seg ganske ofte. Thomas Cottle, som foreleser i psykiatri ved Harvard universitet, ser «normaliseringen» av banningen som et tegn på «en svært vesentlig forandring i den amerikanske kultur». Han sier: «Folk synes livet er uvirkelig og utilfredsstillende, og de er sinte. Vi blir skremt av ting som er virkelige, og er sint på ting som er svært, svært virkelige. Bak dette sinne ligger aggressiviteten på lur.»

De forandringene som Cottle snakker om, har funnet sted verden over. Apostelen Paulus forutsa at menneskene i vår tid skulle være «uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode». (2. Timoteus 3: 1, 3) Det er derfor ikke så rart at mange unge uttaler seg aggressivt når de blir utsatt for stadig større press. De «gjør sin tunge skarp som et sverd» og sikter på andre «med beske ord som piler». — Salme 64: 4.

Et effektivt middel?

Hvor nyttig er det egentlig å banne for å få utløsning for anspenthet? Språkforskeren Reinhold Ahman sier at bruken av banneord bidrar til at «en får avløp for sinne». Han hevder til og med at uten den følelsesmessige utløsning ved banning utsetter folk seg for å få «magesår, hodepine og tarmblødning». Hvilken konklusjon trekker han? «Et banneord om dagen holder legen unna.»

Det kan nok være at en føler en får ’avreagert’ litt hvis en får banne når en er midt oppi en stressende situasjon. Men Bibelen fordømmer dette klart og tydelig. I Efeserne 4: 29 står det: «La ikke noe råttent snakk komme over leppene. Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp der det trengs.» Det er gode grunner til at denne formaningen blir gitt.

For det første fører som regel sinte ord bare til at du blir enda sintere. Det er langtfra noe som er «godt, og som tjener til å bygge opp». Som et ordspråk lyder: «Den som er bråsint, gjør dumme ting.» (Ordspråkene 14: 17; 15: 18) Dette gjør vondt verre, for folk reagerer sjelden positivt på sinte og sårende ord. Ordspråkene 15: 1 sier: «Milde svar demper sinne, sårende ord vekker vrede.» Og når en har fått for vane å banne når en blir det minste provosert, kan det lett slippe ut banneord i et galt øyeblikk eller overfor gal person, for eksempel overfor en lærer eller en av foreldrene.

Så vi ser at et stygt språk ikke er et effektivt middel for å lindre anspenthet, men at det heller fører til større anspenthet. Det løser ikke problemene, men utsetter det tidspunktet da en må ta dem opp.

Fargerikt eller nedverdigende?

Vulgære ord forekommer ikke bare ved sinne. Boken Exploring Language sier: «Tenåringer bruker ofte et skittent språk når de forteller vågede historier . . . Etter hvert som kroppen deres utvikler seg, undrer både gutter og jenter seg og bekymrer seg. For at de ikke skal bli overveldet av dette, som gjør dem redde, forvandler de frykten til vulgære vitser eller vågede historier.» Noen ungdommer mener til og med at vulgære ord setter farge på det de sier, eller får dem til å virke voksne.

Men slike ord beskriver ofte normale kroppsfunksjoner og seksuelle aktiviteter på en nedverdigende og ydmykende måte. Barbara Lawrence, professor i humanistiske fag, sier om noen av de uttrykkene som ofte blir brukt for å beskrive seksuell omgang: «Det kan ikke benektes at det ligger smerte, om ikke sadisme, i disse ordene i deres opprinnelse og billedbruk.»

Hvor annerledes er ikke dette i forhold til den opphøyde, verdige måten Bibelen drøfter seksuelle spørsmål på! (Ordspråkene 5: 15—23) Obskøne ord gjør at en får et moralsk fordervet syn på kjønnslivet og ekteskapet. Et skittent språk er for munnen det som pornografi er for øyet. Det at en snakker om sex på en nedverdigende måte, kan vekke urette ønsker i hjertet, akkurat som pornografi. Når det først har oppstått et urett begjær, trenger man bare en anledning til å få tilfredsstilt dette begjæret. — Jakob 1: 14, 15.

Vulgær tale setter langtfra farge på språket. Det er sjokkerende og motbydelig. En 13 år gammel jente som ble intervjuet av Children’s Express, sa: «Jeg er blitt allergisk mot stygt språk. . . . Det er visse ting en ikke blir vant til.» Den vise kong Salomo «la vinn på å finne gode ord» når han skulle uttrykke sine tanker. (Forkynneren 12: 10) Du kan også få sagt det du vil, ved simpelthen å velge gode ord. Du trenger ikke å ty til sjokkerende ord.

Dessuten er det noen obskøne uttrykk som bringer vanære over Gud! Det er klart at dette bare har hans mishag. (2. Mosebok 20: 7) I betraktning av alt dette kommer Bibelen med denne formaningen: «Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere [må ikke engang nevnes iblant eder, EN]; slikt sømmer seg ikke for kristne. Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende.» — Efeserne 5: 3, 4.

Gruppepress

En annen grunn til at noen ungdommer bruker et skittent språk, er press fra jevnaldrende. Som en kristen ungdom uttrykker det: «De fleste unge vil ikke bli sett på som gørr kjedelige. De vil høre til den gjengen som er populær. Så hvis det å banne er noe av det som ventes av deg, gjør du det.»

Presset fra andre ungdommer kan særlig merkes når det gjelder slike aktiviteter som skoleidrett. Noen ganger oppfordrer lagledere bevisst til vulgær tale. En ung gutt sier at det er vanlig med vulgært språk i garderoben før en basketballkamp, for «det hisser en opp, så en eksploderer».

Men hva fører det ofte til når en blir så opphisset? Da er ikke idretten en lek lenger, men en øvelse i fiendskap og hissig konkurranse. Det blir vanlig med slåssing og skader. En ungdom innrømmer: «Når alle er oppslukt av kampen og en eller annen som blir dømt for foul, banner fordi han blir rasende på motspilleren eller dommeren, kan det smitte av på deg.»

Det er derfor innlysende at det å bruke et vulgært språk er en dårlig vane som ’smitter av på deg’. Bibelen sier: «En dåre gir luft for alt sitt sinne, men en vismann holder det tilbake.» (Ordspråkene 29: 11) Men hvordan kan du ’holde munnen i tømme’ når du føler at du må komme med vulgære ord og uttrykk? (Salme 39: 2) Det vil en senere artikkel ta for seg.

[Bilde på side 23]

En som har for vane å banne og komme med slibrigheter, kan komme til å gjøre det når han snakker med andre