Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 10: Fra 537 f.Kr. og framover — De venter fremdeles på en messias

«Selvbestemmelsesrett er bare et slagord hvis framtiden er uten håp.» — John F. Kennedy, De forente staters 35. president

SYTTI år med babylonsk fangenskap var over! Babylons beseirer, perserkongen Kyros, lot jødene vende hjem. Men da de endelig var tilbake i det lovte land (537 f.Kr.), ble håpet om å oppnå selvstendighet ikke innfridd. De hadde ingen konge, og den politiske myndighet deres stattholdere hadde, ble snart overskygget av den religiøse myndighet som lå hos øverstepresten, som nå begynte å bli betraktet som nasjonens overhode.

Opptatt av et messiansk håp

I henhold til The Concise Jewish Encyclopedia var det i denne perioden at messiasbegrepet utviklet seg, forestillingen om «den ideelle framtidige konge [som] ikke bare skulle være en ny ’salvet’ hersker, men den hersker som skulle ødelegge Israels fiender og innlede en perfekt tidsalder med fred og fullkommenhet».

I det fjerde århundre før Kristus samlet Aleksander den store gjennom sine erobringer jødene innenfor sitt rike. Men det var innlysende at han ikke var den Messias de ventet på, selv om hans verdensrike kom til å øve en enorm innflytelse på deres land, deres kultur og deres religion.

Etter Aleksanders død var det fortsatt grekere som hadde kontrollen over Palestina, først de egyptiske ptolemeerne og senere de syriske selevkidene, to dynastier som stammet fra Aleksanders etterfølgere. Etter hvert som den greske innflytelse ble styrket, kom de prominente og aristokratiske jødene til å betrakte jødiske tradisjoner og skikker som gammeldagse. Tobiadfamilien spilte en sentral rolle og fikk manøvrert det slik at Menelaos, som øyensynlig var en slektning av dem, ble øversteprest mens selevkidekongen Antiokos IV Epifanes hersket (175—164 f.Kr.). Dette gjorde de til tross for at Menelaos ikke tilhørte den tradisjonelle presteætten som stammet fra Sadok, øverstepresten i Salomos tempel. Den greske innflytelse ble så sterk at jødiske religiøse fester ble forbudt og templet ble forvandlet til en gresk helligdom!

I år 167 f.Kr. gjorde den jødiske presten Mattatias og hans fem sønner, som vanligvis kalles makkabeerne eller hasmoneerne, opprør. Makkabeeropprøret var opprinnelig av religiøs karakter, men det ble snart en politisk kamp for jødisk selvstendighet. I 165 f.Kr. ble templet gjenerobret og innviet på nytt, noe jødene i dag feirer verden over med en åttedagers lysfest som de kaller hanukka. Men noen Messias var fremdeles ikke i sikte.

Forsømmelige hyrder og religiøs splid

Prestene hadde på denne tiden «ikke bare den politiske og samfunnsmessige ledelse av folket, men de utgjorde også den sterkeste og mest velstående klasse i Jerusalem, politisk og økonomisk,» sier den jødiske Pictorial Biblical Encyclopedia. Men prestene ble så aristokratiske og forsømte i så sterk grad sin hyrdegjerning at menn som ikke var prester, begynte å ta deres plass hva det å fortolke loven og håndheve lov og rett angår. Disse mennene ble kjent som skriftlærde, og de var eksperter i å finne smutthull for folk som ønsket å omgå lovens bestemmelser.

På denne tiden var det også at det jødiske religiøse liv ble splittet opp i stridende fraksjoner. Fariseerne lærte at Gud hadde gitt Israel en lov i to deler, en skriftlig og en muntlig overlevering. Det var på grunnlag av den muntlige overlevering at de godkjente den øversteprestelige slektslinje selv etter at den tradisjonelle slektslinje var blitt brutt. Saddukeerne benektet på den annen side at det fantes noen muntlig overlevering, og hevdet at bare en direkte etterkommer av Sadok kunne tjene som øversteprest.

Navnet «fariseer» kommer fra et ord som betyr «utskilt» eller «særmerket». Noen sier at det ble brukt av deres motstandere for å stemple dem som kjettere. Andre hevder at det sikter til den «særmerkede» eller «utmerkede» posisjon de tiltok seg ved at de skilte seg ut fra ‛am ha·’aʹrets (landets eller jordens folk), som de betraktet som urene. Fariseerne var ekstremt selvrettferdige når det gjaldt å overholde både den skrevne og den muntlige lov. Når saddukeerne holdt seg like strengt til den skrevne lov, skyldtes dette trolig «ingen spesiell religiøs innstilling, men de brukte det som et politisk våpen i sin kamp mot fariseernes lovgivende myndighet,» skriver den jødiske forfatteren Gaalyahu Cornfeld.

Esseerne var en annen religiøs gruppe som øyensynlig oppstod på den samme tiden. De brøt med det offisielle presteskapet og lot være å delta i gudstjenester og ofringer i templet, men holdt seg ellers nøye til loven. I likhet med fariseerne, som de har mange fellestrekk med, falt de som offer for den hellenistiske innflytelse og antok blant annet troen på en udødelig sjel.

Gruppen hadde sannsynligvis ikke mer enn cirka 4000 medlemmer. Alle var voksne menn, og mange av dem levde i sølibat. De bodde i kollektiver i isolerte områder rundt om i Palestina. Encyclopædia Judaica skriver at de trolig var pasifister, og sier at deres pasifisme «sannsynligvis var av samme art som den nåtidens Jehovas vitner praktiserer». Men det er helt klart at esseerne ikke virkelig praktiserte den strenge nøytralitet som i dag blir overholdt av Jehovas vitner. Den jødiske Pictorial Biblical Encyclopedia sier at esseerne «kjempet heroisk under opprøret mot Roma, ja, enkelte av lederne kom fra deres rekker». Den jødiske historieskriveren Josefus henviser til én av disse lederne — «esseeren Johannes», som tjente som jødisk general under oppstanden i år 66 e.Kr.

Dødehavsrullene, som ble funnet i 1947, gir opplysninger om den religiøse sekten Qumran, som enkelte forskere mener er identisk med esseerne. Det er blitt antydet at døperen Johannes og Jesus tilhørte denne gruppen eller iallfall ble påvirket av den, men om dette sier The New Encyclopædia Britannica: «Vektige argumenter . . . taler imot denne antagelsen.» Det er «fundamentale forskjeller mellom Qumran-sekten og døperen Johannes . . . [og også] direkte motsetninger mellom sektens synspunkter og alt det Jesus representerer: hans tjeneste, hans budskap om frelse, hans forståelse av Guds vilje . . . og spesielt den radikale karakter ved hans påbud om å vise kjærlighet og hans samkvem med syndere og samfunnets utstøtte».

De faktiske forhold viser at alle jødiske religiøse fraksjoner var motstandere av døperen Johannes og den han utropte som Messias. Josefus forteller at mange av prestene — i stedet for å feste lit til Johannes’ budskap — vendte seg til selotene, en gruppe jødiske revolusjonære som gikk inn for jødisk selvstendighet. Slike grupper var motstandere av det romerske herredømme, som i år 63 f.Kr. hadde erstattet det hellenske herredømme, og de hadde i årevis drevet terrorvirksomhet. I år 66 e.Kr. gikk de endelig over til åpent opprør mot romerne. Det førte til at jødenes tempel og deres presteskap ble ødelagt. Det messianske håp ble sterkt svekket.

En jødedom uten tempel og presteskap

Mange hundre år tidligere, muligens like etter fangenskapet i Babylon, var det blitt lagt stor vekt på at man måtte skaffe seg kunnskap om loven. Læresentrer, som ble kalt synagoger, ble bygd, og fra da av ble templet bare besøkt ved spesielle anledninger og for å frembære offer. I det første århundre av vår tidsregning var det derfor helt vanlig å tilbe i synagogene. Og etter at templet var ødelagt i år 70 e.Kr., ble synagogene tydeligvis betraktet som en erstatning for templet.

Presteskapet eksisterte ikke lenger, og deres autoritet ble nå overtatt av lærere som ble kalt rabbinere. Saddukeerne utgjorde ikke lenger noen sterk gruppe, og esseerne var rett og slett forsvunnet. Det ble fariseerne som stod fram som de ubestridte ledere. Ellis Rivkin ved Hebrew Union College forteller om den innflytelse de hadde. «Fariseernes muntlige lov ble grunnlaget for Misjna, den palestinske Talmud og den babylonske Talmud, de geoniske, middelalderske og moderne responsa og de forskjellige jødiske lover.» The New Encyclopædia Britannica legger til: «Selv i dag gjør alle de forskjellige jødiske grupper, ortodokse, konservative eller reformistiske, krav på en direkte åndelig arv fra fariseerne og de rabbinske vismenn.»

Messianske forhåpninger i diasporaen

Alt før år 70 e.Kr. var det millioner av jøder som levde utenfor Palestina, hovedsakelig i Syria, Lilleasia, Babylonia og Egypt. De jøder som overlevde oppstanden i år 70 e.Kr., ble fullstendig rykket opp med rot og spredt omkring for å leve i diasporaen, det greske ordet for «atspredelse». Men selv i diasporaen var det mange som holdt fast på håpet om at de skulle oppnå selvstendighet under en kommende messias. Den jødiske lederen Bar Kokhba viste seg å være en falsk messias da han ledet et mislykket opprør mot Roma i år 132 e.Kr. I henhold til The Jewish Encyclopedia stod det fram 28 slike falske messiaser mellom år 132 og 1744 e.Kr.

Det er kanskje forståelig at håpet om en messias ble noe tåket og uklart. Encyclopædia Judaica kommer med denne forklaringen: «Den jødiske ideologi i middelalderen fikk ikke noe samlet, klart begrep om Messias fra oldtiden, . . . og den talmudiske litteraturen og de forskjellige midrasjim inneholdt mange motstridende synspunkter.» Så tidlig som i det 12. århundre hevdet den jødiske filosof Moses Maimonides at Messias’ herredømme muligens bare var et bilde på en høyere samfunnsform. Reformjøder erstattet i det 19. århundre «troen på en personlig messias med troen på en messiansk tidsalder. . . . Det messianske håp ble revet løs fra sin tradisjonelle tilknytning til tanken om at de landflyktige skulle få vende tilbake til Sion».

Kort tid før dette hadde opplysningsbevegelsen Haskalah skapt ytterligere forvirring omkring spørsmålet. Den gikk inn for en jødedom som var villig til å tilpasse seg Vestens livsstil. Det bidrog til å splitte jødene i to grupper, én som mente at selvstendighet i et gjenopprettet jødisk hjemland under Messias måtte ha topprioritet, og en annen som følte at det var viktigere at de ble integrert i samfunnet i det land hvor de var født.

Sammen med antisemittismens frammarsj bante denne utviklingen veien for vår tids sionisme, som Theodor Herzl la grunnlaget for ved slutten av det 19. århundre. Nå, i mai 1989, på måneden 41 år etter at staten Israel ble grunnlagt, har jødene selvstendighet som et jødisk samfunn i et jødisk hjemland, som Herzl håpet på. Er deres messianske håp blitt til virkelighet?

Hvis så er tilfelle, hvorfor finnes det da jøder som, ifølge London-avisen The Times, betrakter «sionismen som en gudsbespottelse som ble en realitet da Israel ble grunnlagt»? Hvorfor kom den avdøde historikeren Theodore H. White, som selv var jøde, med følgende åpenhjertige innrømmelse: «Det finnes nesten like mange forskjellige jødiske sekter, som krangler med hverandre, . . . som det finnes protestantiske sekter»? Hvorfor rettet bladet Time i 1987 oppmerksomheten mot de stridende religiøse fraksjoner blant de 120 representanter i Knesset, Israels nasjonalforsamling, og skrev: «Det må finnes fram til en varig løsning hvis ikke Israel . . . skal bli et hus som er håpløst i strid med seg selv»?

Dagens jødiske selvstendighet gir ikke mye håp for framtiden. Når jødedommen setter sin lit til menneskers politikk for å få realisert sitt messianske håp, har den ignorert følgende ord fra sine egne hellige skrifter: «Det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å sette sin lit til mennesker.» «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» — Salme 118: 8; 146: 3.

Mange jøder i dag har problemer med å bli klar over hva deres messianske håp består i, i motsetning til mange av deres forfedre i det første århundre av vår tidsregning som i det hele tatt ikke hadde noen problemer med dette. (Se Johannes 1: 41.) De ble etterfølgere av ham de godtok som Messias, og ble nidkjære forkjempere for en religion som vi gjerne kan kalle «Troens, håpets og kjærlighetens vei». I vårt neste nummer skal vi forklare mer om dette.

[Bilde på side 21]

Vestmuren, som vanligvis kalles Klagemuren, er alt jødene har tilbake av sitt hellige tempel, som ble ødelagt i år 70 e.Kr.