Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 9: 551 f.Kr. og framover — De orientalske religioner på leting etter den rette vei

«Sannhetens vei er som en bred gate.» — Meng-tze, kinesisk vismann i det fjerde århundre før Kristus

ALLE religioner hevder å være den sannhetens vei som fører til frelse. Konfusianismen, taoismen og buddhismen kalles for eksempel Kinas «tre veier». Japanske og koreanske religioner bruker en lignende terminologi. Hvilke forskjeller er det mellom disse forskjellige ’veiene’, hvis det er noen i det hele tatt?

Konfusianismen — menneskenes vei

Selv om vi vet svært lite sikkert om Confucius, sier et kjent oppslagsverk at han «må regnes som en av de mest innflytelsesrike menn i verdenshistorien». Han var lærer, filosof og politisk teoretiker og levde fra 551 til 479 f.Kr. Familienavnet hans var Kung, og derfor ble han senere kalt Kung-fu-tze, som betyr «mesteren Kung». Den latiniserte formen er «Confucius».

Confucius grunnla ingen ny religion. The Viking Portable Library World Bible forklarer at han rett og slett «organiserte den religionen som hadde eksistert i hans fødeland i uminnelige tider, utformet dens bøker, gjorde dens formaliteter verdige, og fremhevet dens moralnormer». Det som interesserte ham mest, var menneskenes atferd, ikke teologi. Hans lære var i alt vesentlig samfunnsetikk. Bak hans forsøk på å oppnå en politisk stilling lå et sterkt ønske om å lette sitt folks lidelser. Filosofien til denne mannen, som heller var en frustrert politiker enn en fremgangsrik religiøs leder, er derfor passende blitt kalt «menneskenes konfusianistiske vei».

Confucius hadde ikke høye tanker om religionen på sin tid. Han sa at mye av den bare var overtro. Da han ble spurt om hvorvidt han trodde på Gud, skal han ha svart: «Ingen kommentar.» Men noen tolker det at han ofte snakket om tien, som betyr «himmel», slik at han trodde på noe mer enn bare en upersonlig høyere makt.

Confucius la vekt på familielivet, respekt for myndighet og harmoni i samfunnet. Han henledet oppmerksomheten på behovet for opplæring i å utvikle evner og ferdigheter og i å styrke personlige egenskaper som en trenger for å kunne tjene andre. Han fremhevet jen, et ord som står for velvilje overfor menneskeheten i sin alminnelighet, men som særlig innebærer tanken om ærbødighet for foreldre og broderlig respekt. Han oppmuntret til fedredyrkelse.

Disse typiske konfusianistiske trekkene kjennetegner fremdeles asiater som blir oppdratt i konfusianismen. Sosiologen William Liu ved Illinois universitet i Chicago sier at «konfusianismens morallære får folk til å arbeide, utmerke seg og betale tilbake det de skylder sine foreldre». Innvandrere fra land med en sterk konfusianistisk innflytelse er derfor blitt lagt merke til i USA på grunn av sine svært gode karakterer på skolen.

Selve hjørnesteinen i konfusianismen er den samlingen som er kjent som Wu Ching («De Fem Klassikere»). De «Fire Bøker», eller Ssu shu, som ble lagt til i det 12. århundre, blir også betraktet som svært viktige for konfusianismen. Stilen i disse bøkene, som er preget av kortfattethet og kompakthet, gjør dem vanskelige å forstå.

I det fjerde århundre etter Kristus ble det undervist i konfusianismens forskrifter i Kokuryo-riket nord i Korea. Og i begynnelsen av det femte århundre hadde konfusianismen kanskje spredt seg til Japan. I Kina utviklet det seg i mellomtiden en annen «vei».

Taoismen — naturens vei

Tao, som har stått sentralt i kinesisk tenkning i flere tusen år, betyr «vei» eller «gate». Taoismen kom til å angi den rette måten å gjøre ting på i samsvar med universets naturlige virkemåte. Tradisjonen sier at dens grunnlegger var en samtidig av Confucius som bar tittelen Lao-tze, som betyr enten «gammel gutt» eller «gammel (ærverdig) filosof». Noen hevder at Lao-tze fikk denne tittelen fordi hans mor, etter en mirakuløs unnfangelse og et forlenget svangerskap som varte i flere tiår, fødte ham etter at hans hår var blitt hvitt med alderen. Andre sier at han fikk denne tittelen på grunn av den respekt en hadde for hans vise lære.

Taoismen lærer at et barn ved fødselen er utrustet med en viss mengde «opprinnelig pust» eller livskraft. Ved hjelp av forskjellige midler, som meditasjon, diett, åndedrettsøvelser og seksuell selvkontroll, kan man unngå en unødig svekkelse av den ’opprinnelige pust’. Et langt liv er dermed ensbetydende med helgenverdighet.

Menneskekroppen blir betraktet som et univers i miniatyr som må holdes i harmoni med naturen. Dette har å gjøre med det kineserne kaller yin og yang, som bokstavelig betyr henholdsvis skyggesiden og solsiden av en ås. Yin og yang, som utgjør grunnlaget for all kinesisk filosofi, er motsatte, men likevel supplerende elementer som alt i naturen består av. The Encyclopedia of Religion sier: «Yin er fremherskende i alt som er mørkt, skyggefullt, kaldt, vått, avtagende, omskiftende, jordisk og kvinnelig, mens yang representerer det som er lyst, varmt, tørt, tiltagende, hårdnakket og aggressivt, himmelsk og mannlig.» En anvendelse av dette prinsippet finner vi i feng-shui, en form for kinesisk spådomskunst som hører inn under det som kalles geomantikk. Den er utviklet med tanke på å finne gunstige steder for byer og hus og særlig for gravplasser. Hvis yin-yang-kreftene på et spesielt sted bringes i harmoni med innbyggernes krefter, sies det at det vil sikre de sistnevntes ve og vel. Helen Hardacre ved Princeton universitet forklarer at den rette «kombinasjon av kosmiske krefter antas å gagne de døde og gjøre deres fremgang i den andre verden lettere».

Mens en forsøker å holde yin-yang-kreftene i balanse bør en imidlertid ikke prøve å forandre deres naturlige tilstand med makt. Det, tror man, ville virke mot sin hensikt, en tro som fremmer passivitet. I 1986 forklarte en eldre munk det på denne måten: «Taoismens lære går ut på å være stille og ikke gjøre noe. Å gjøre alt ligger i det ikke å gjøre noe.» Taoismens styrke er derfor blitt sammenlignet med vann, som trass i sin myke beskaffenhet gagner alle skapninger.

Tidligere var det vanlig å skille mellom taoisme som filosofi (i det fjerde og tredje århundre før Kristus) og taoisme som religion (i det andre og tredje århundre etter Kristus). Dette skille er ikke lenger så tydelig, for det er klart at taoismen som religion utviklet seg fra taofilosofiene som gikk forut for religionen. Professor i religion Hans-Joachim Schoeps sier at taoisme som religion «ikke er noe annet enn en videreføring av den gamle kinesiske folkereligionen. Innerst inne er den en enkel form for spiritisme . . . [med ånder som] tar bolig overalt, og som for alltid setter menneskenes liv og helse i fare. . . . I dagens Kina har taoismen gått tilbake og er nærmest en religiøs form for overtro blant den store masse».

Shintoismen — kamiens vei

Japan er også kjent for å ha en gammel folkereligion, en blanding av en religion med «polyteistisk preg og fedredyrkelse,» som en forfatter kaller den. Til å begynne med hadde ikke denne folkereligionen noe navn. Men da buddhismen kom til Japan i det sjette århundre etter Kristus, fikk den blant annet navnet Butsudō, «Buddhas vei». For å skille mellom denne og folkereligionen ble den sistnevnte snart kjent som shintoismen, «kamiens vei».

Kami (de forskjellige guder eller guddommer) er uten tvil det sentrale i shintoismen. Kami kom til å bety enhver overnaturlig kraft eller gud, inkludert naturguder, framstående menn, guddommeliggjorte forfedre og også «guddommer som tjener som et forbilde eller symboliserer en abstrakt makt». (The Encyclopedia of Religion) Uttrykket Yaoyorozu-no-kami betyr bokstavelig åtte millioner guder, men blir brukt i betydningen «mange guder», ettersom antall guddommer i shintoismen hele tiden øker. Menneskene, som er barn av kami, er guddommelige av natur. Tanken er derfor — lev i harmoni med kami, og du vil oppnå deres beskyttelse og godkjennelse.

Selv om shintoismen ikke er så fokusert på dogmer og teologi, har den gitt japanerne verdinormer, formet deres oppførsel og fastlagt deres måte å tenke på. Den gir dem dessuten templer hvor de kan tilbe når de føler behov for det.

Shintoismens største retninger er beslektet med hverandre. Det er få forskjeller av betydning mellom tempelshintoismen og folkeshintoismen. Sektshintoismen består på den annen side av 13 sekter som ble grunnlagt i det 19. århundre, og som i varierende grad inneholder elementer fra konfusianismen, buddhismen og taoismen.

Buddhismen har øvd en særlig sterk innflytelse på shintoismen. Dette forklarer hvorfor mange japanere er både buddhister og shintoister. I et vanlig japansk hus har en gjerne to altere, et shinto-alter for å ære kamien og et buddhist-alter for å ære forfedrene. Keiko, en ung japansk jente, forklarer: «Jeg har respekt for mine forfedre og viser det gjennom buddhismen . . . Jeg er japaner, og derfor utfører jeg også alle de små shintoistiske ritualene.» Så tilføyer hun: «Og jeg tenkte at et kristent ekteskap ville være vakkert. Det er en motsetning, men hva gjør det?»

Chondogyo — den himmelske veis religion i Korea

Buddhismen, styrket av taoismen, og konfusianismen er blant Koreas største ikke-kristne religioner. De kom fra Kina og ble påvirket av Koreas folkereligion, sjamanismena. Ifølge The Encyclopedia of Religion ble de «i varierende grad utvalgt, omgjort og tilpasset de sosiale og intellektuelle forhold som rådde på den koreanske halvøy».

En annen religion i Korea er chondogyo, «den himmelske veis religion», som har vært dens navn siden 1905. Den ble grunnlagt i 1860 av Ch’oe Suun (Che-u) og ble opprinnelig kalt tong-hak, «Østens lære», i motsetning til so-hak, «Vestens lære», betegnelsen for kristendommen, som chondogyo særlig ble grunnlagt med tanke på å motvirke. Ifølge den tyske forfatteren Gerhard Bellinger forsøker chondogyo å forene «konfusianismens idealer — menneskekjærlighet og rettferdighet — taoismens passivitet og buddhismens medlidenhet», noe som også var grunnleggerens hensikt. Chondogyo inneholder også elementer fra sjamanismen og den romersk-katolske religion. Selv om den hevder å fremme religiøs enhet hadde den i 1935 frembrakt minst 17 dattersekter.

Sentralt i «den himmelske veis religion» står troen på at mennesket i sitt innerste vesen er guddommelig, en del av Gud. Sain yŏch’ŏn («behandle mennesket som Gud») er derfor en viktig etisk læresetning, som krever at en behandler sine medmennesker med den «største omtanke, respekt og verdighet og på en fullt ut ærlig, jevnbyrdig og rettferdig måte,» sier Yong-choon Kim ved Rhode Island universitet.

I sin streben etter å forandre samfunnet i samsvar med disse høye normene kom grunnleggeren, Suun, i konflikt med myndighetene. Politisk innblanding førte til at både han og hans etterfølger ble henrettet. Det var også en medvirkende årsak til krigen mellom Kina og Japan i 1894. Politisk aktivitet er faktisk et fremtredende trekk ved de nyere koreanske religioner, som innbefatter tong-hak-bevegelsen, den første i rekken. Nasjonalisme, hvor Korea blir gitt en framtidig stilling blant verdens ledende nasjoner, er ofte et viktig element.

Hvilken «vei» fører til liv?

Mange asiater føler tydeligvis at det ikke er så vesentlig hvilken religiøs «vei» man følger. Men Jesus Kristus, som underviste i en religion i det første århundre som også ble kalt «veien», avviste det syn at alle religiøse «veier» er antagelige for Gud. Han kom med denne advarselen: «Vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen . . . Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Apostlenes gjerninger 9: 2; 19: 9; Matteus 7: 13, 14; jevnfør Ordspråkene 16: 25.

De fleste jøder i det første århundre ignorerte likevel det han sa. De trodde ikke at Jesus var den sanne Messias, eller at hans religion var den rette «vei». I dag, 1900 år senere, venter deres etterkommere fremdeles på Messias. Neste nummer av dette bladet forklarer hvorfor.

[Fotnote]

[Bilder på side 21]

General Guan Yu, en krigsgud i kinesisk folkereligion og beskytter av det militære og handelsstanden

Fra venstre: Han Xiangzi, LuDongbin og Li Tieguai — tre av taoismens åtte udødelige, og Shoulao, stjerneguden for et langt liv

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av British Museum

[Bilder på side 23]

På plassen foran et shintotempel finner vi mange slags statuer, og vakthunden til venstre skal angivelig beskytte mot demoner

Studenter og deres foreldre ber om gode eksamenresultater ved Yushima Tenjiin shintotempel i Tokyo