Vinne for enhver pris — den olympiske idé?
KOREANERNE hadde bestemt seg. De skulle ikke la sjansen til å erobre hjertet til olympiadeltagerne, turistene og millioner av TV-seere verden over gå fra seg. De hadde arbeidet hardt i sju år og investert over tre milliarder dollar i dette prosjektet.
De la hele sin sjel i å gjøre de olympiske leker i Seoul i 1988 til et vellykket arrangement. Over 26 000 frivillige hjalp til. Hele 240 000 vanlige borgere gjorde rent i gatene. To tusen to hundre offentlige bad ble stengt for at røyken fra skorsteinene ikke skulle påvirke maratonløperne. Ja, de var villig til å endre sin daglige rutine for å være vertskap for historiens største olympiske leker, med over 9500 idrettsutøvere fra hele 160 deltagerland. Det førte til at denne ekspanderende industrimakten oppnådde ære og berømmelse som arrangør for lekene.
Vinnerne av den kommersielle TV-olympiaden
Lekene var uten tvil mest vellykket for koreanske forretningsfolk, som inviterte kunder fra hele verden. Deres innbitte jakt på den verdifulle inngangsbilletten til åpningsseremonien betydde lettjente penger for billetthaier, som solgte inngangsbilletter til første klasse for 20 ganger den opprinnelige prisen. Olympiaden åpnet også muligheten for nye handelsforbindelser mellom Sør-Korea og land i Øst-Europa. Den publisitet som olympiaden gav Sør-Korea som et ledende nyindustrialisert land, må heller ikke undervurderes. «Etthundreogåtti timers fjernsynssending (i NBC)!» utbrøt en koreansk forretningsmann ifølge Los Angeles Times. «Det er umulig å forestille seg hvor mye det ville ha kostet å kjøpe så mye reklame for Korea.» Og det ble meldt at det amerikanske fjernsynsselskapet NBC betalte 300 millioner dollar for senderettighetene.
Med en slik sum fikk det amerikanske fjernsynsselskapet et ord med i laget når det gjaldt selve arrangementet. En av lederne i koreansk fjernsyn sa til Våkn opp!: «Når det gjaldt de største idrettsgrenene som er populære i USA, ble tidspunktene for finaler og konkurranser som hadde amerikansk deltagelse, endret noe. Ved å flytte slike konkurranser til mellom klokken ni om formiddagen og klokken to om ettermiddagen Seoul-tid sørget en for at de falt sammen med den beste sendetiden i New York.» Dette ble gjort på bekostning av deltagerne. Noen måtte stå opp klokken fem om morgenen for å være klar til start tidlig på formiddagen. «Det er forståelig,» forklarte lederen for koreansk fjernsyn, «siden de olympiske leker hovedsakelig blir finansiert ved salg av senderettighetene, og 75 prosent av beløpet blir betalt av det amerikanske fjernsynsselskapet.» Det gjennomsnittlige antall fjernsynsseere var imidlertid lavere enn antatt, noe som betydde mindre inntekter for NBC på grunn av de garantier de hadde gitt annonsørene.
Fra seier til nederlag
«Ingen tvil!» Dette var overskriften i den japanske avisen Mainichi Daily News dagen etter at kanadieren Ben Johnson hadde vunnet mennenes 100 meter-finale. Noen dager senere dementerte den samme avisen under overskriften «Verdens raskeste fra berømmelse til skam». Johnson hadde avlagt en positiv dopingprøve og ble fratatt gullmedaljen han hadde trent så hardt for.
I 100 meter-finalen falt verdens raskeste mann for fristelsen til å bruke dopingpreparater. Det «var et nederlag for de olympiske leker og for den olympiske bevegelse,» sa presidenten i IOC (Den internasjonale olympiske komité). De som ble tatt i doping, ønsket å vinne for enhver pris, selv om det skulle bety at de ble fratatt sine medaljer. Alt i alt var det ti dopingtilfelle som skjemmet de olympiske leker i 1988.
Det er imidlertid «bare de uvitende som blir tatt,» sier den amerikanske kulestøteren Augie Wolf, ifølge bladet Newsweek. «Jeg synes synd på Ben Johnson,» sa en sovjetisk leder, ifølge Newsweek, «men det er kanskje 90 prosent . . . som bruker dopingpreparater. Ben Johnsons store feil var at han ble tatt.» Den velinformerte amerikanske hekkeløperen Edwin Moses antar på den annen side at «minst 50 prosent av toppidrettsutøverne» ville ha blitt diskvalifisert hvis de ikke jukset på dopingtestene. Hvorfor forby dopingmidler hvis så mange idrettsutøvere tror at preparatene vil hjelpe dem?
En av hensiktene med at de blir forbudt, er å sørge for fair play i de olympiske leker. I tillegg ønsker man å beskytte idrettsutøverne. Bruken av preparater i idretten forårsaket alvorlig bekymring da en dansk syklist døde av dopingmisbruk under lekene i Roma i 1960. Senere, i 1987, døde Birgit Dressel, Vest-Tysklands medaljehåp i sjukamp, etter å ha brukt omkring 100 forskjellige preparater i sin streben etter å vinne gullmedaljen i sjukamp. Anabole steroider, «vidundermidlet» som blir brukt for å bygge opp muskulaturen, kan også forårsake problemer hos brukeren — leverkreft, sterilitet, nyreskader og hjerteproblemer, for bare å nevne noen.
Hvorfor bruker så idrettsfolk dopingpreparater? «Doping er blitt et stort problem i de olympiske leker på grunn av det overdrevne medaljejaget,» sier lord Killanin, tidligere president i IOC. Ja, det er ønsket om å vinne for enhver pris som får idrettsutøvere til å bruke dopingpreparater. Og drivkraften bak det hele er penger.
Penger for enhver pris
«Johnson-skandalen inntraff i virkeligheten på et tidspunkt da begjæret etter penger og berømmelse hadde nådd ekstreme høyder i idrettsverdenen,» skrev den japanske avisen Mainichi Shimbun på lederplass. Når en idrettsutøver vinner en olympisk gullmedalje, øker utøverens markedsverdi, og han eller hun kan kreve høyere summer for å stille til start i framtidige konkurranser og større premier. Noen fikk også trygd fra staten og bonuser fordi de vant en gullmedalje. Ett land tilbød gullmedaljevinnerne en bonus som var 60 ganger større enn den gjennomsnittlige månedslønn i landet.
De olympiske leker er innbringende forretning. De koreanske arrangørene satt igjen med et foreløpig overskudd på 349 millioner dollar. Hvem er ansvarlig for denne kommersialiseringen av lekene? «Den internasjonale olympiske komité (IOC) selvfølgelig,» sier Tokyo-avisen Asahi Evening News. «De samme folkene som burde verne om den olympiske idé, har tillatt at lekene er blitt forvandlet til en kommersiell oppvisning.»
I et forsøk på å vise fram idrett på topplan tillot IOC profesjonelle idrettsutøvere å delta. I den gjeninnførte olympiske grenen tennis fikk «øyeblikksamatører» lov til å stille opp. Så lenge profesjonelle idrettsmillionærer «tar fri» fra sine kommersielle kontrakter i to uker, bor i den olympiske landsbyen og ikke på luksuriøse hoteller og spiller uten å få prispenger, blir de betraktet som amatører.
Det var ikke alle som ønsket en slik forandring i de olympiske regler velkommen. «Det er urettferdig,» sa Kuwaits IOC-medlem, ifølge The Korea Times. «Dette vil kommersialisere alle sportsarrangementer.»
Nærmer de olympiske leker seg mållinjen?
Det er selvfølgelig ikke alle idrettsutøvere som ønsker å vinne for enhver pris, og det er heller ikke alle som konkurrerer for pengenes skyld. En seiler som fikk øye på en deltager som holdt på å drukne, stoppet for eksempel opp for å redde vedkommende, med den følge at han havnet på 21. plass i seilasen. Mange var fornøyd med å ha deltatt i lekene. Men generelt sett ble ikke hovedvekten lagt på fair play og den «olympiske idé», men på det å vinne for enhver pris, om nødvendig ved hjelp av dopingpreparater. Den amerikanske idrettsmannen Edwin Moses sa om dopingproblemet: «Idretten, og kanskje også den olympiske bevegelse, har nådd sitt lavmål.»
Det er interessant å merke seg hvorfor det ble satt en stopper for fortidens olympiske leker. «I løpet av det fjerde århundre av vår tidsregning hadde politikere og egoistiske rikfolk brakt korrupsjon inn i lekene, og de ble avskaffet av [keiser] Theodosius I,» forklarer organisasjonskomiteen for de olympiske leker i Seoul. Og det er nettopp disse to faktorene — politikk og penger — som har gjenvunnet sin fremtredende plass i de olympiske leker i moderne tid. Når et ønske om å vinne for enhver pris blir oppildnet av slike faktorer, er det egentlig bare et speilbilde av dagens samfunn. Vi har derfor alle grunn til å spørre: Vil man ha vendt tilbake til den sanne «olympiske idé» når lekene holdes i Barcelona i 1992, eller vil deltagerne fremdeles ønske å vinne for enhver pris?
[Bilde på sidene 16 og 17]
De koreanske olympiadeltagerne under lekenes åpningsseremoni
[Bilde på side 17]
Dopingmisbruk skjemmet de olympiske leker