Stolthet var mitt største handikap

DET er ikke lett å være lykkelig når en er handikappet. De fleste av dem som er funksjonshemmet, blir nedtrykt, i hvert fall fra tid til annen. Da tenker de ofte: «Hvorfor akkurat meg?»

Jeg var ikke noe unntak. Jeg var alvorlig handikappet da jeg ble født, så jeg kan verken gå, reise meg opp eller bruke hendene. Dette har forståelig nok øvd en sterk innflytelse på min personlighet. Jeg husker fremdeles hvor sjalu og frustrert jeg var som barn når jeg så andre barn hoppe og springe omkring.

Noen ganger var jeg i kirken i nærheten for å be Gud om hjelp. Jeg gjentok oppriktig bønnen Fadervår 20—30 ganger og bønnen ave-maria like mange ganger. Innimellom bad jeg inntrengende om at Gud måtte helbrede meg. Jeg lovte Gud så mye hvis han bare ville helbrede meg.

Spirene til stolthet

Jeg ble født i Granada, en vakker by ved foten av de veldige fjellene Sierra Nevada i Sør-Spania. Det at jeg var funksjonshemmet som barn, motiverte meg faktisk til å utvikle andre ferdigheter, og da jeg var sju år, var jeg kommet lenger med hensyn til skolekunnskaper enn andre på min alder. Den gangen omgikkes jeg andre barn helt naturlig; jeg lekte med dem og manøvrerte med stor dyktighet den lille stolen som jeg satt i. Jeg lærte til og med å tegne og skrive med den venstre foten ved å holde en blyant mellom tærne.

Ved én anledning skrev lokalavisen en artikkel om meg, og de viste fotografier av meg hvor jeg skrev med foten. Denne publisiteten førte til at jeg fikk utallige premier og reiser, og til at jeg ble beundret av andre. Alt dette tjente til å gjøre meg hovmodig og innbilsk. Stoltheten begynte å ta overhånd.

Følgene av ufrivillig isolering

Innen kort tid måtte jeg slutte på skolen. Jeg vokste, og det ble umulig for mor å få meg opp og ned fra leiligheten vår i andre etasje. Fra jeg var 13, fortsatte jeg derfor min utdannelse gjennom brevkurs. Jeg syntes det var lett å lære og gjorde fine fremskritt, men det at jeg ufrivillig ble isolert, plaget meg. Selv om det kanskje så ut som om jeg var fornøyd og utadvendt, begynte jeg å gruble over min fysiske tilstand og hva den ville medføre i framtiden.

I 1971 fikk jeg et stipendium, slik at jeg kunne gå på skole et år i Madrid. Det var på et attføringssenter som ble drevet av katolske nonner. Det var der jeg lærte å skrive på maskin med en penn som jeg holdt med munnen, noe som har vist seg å være svært nyttig. Religion hadde naturligvis en obligatorisk plass på timeplanen. Hver søndag morgen klokken sju kom vi sammen for å gå til messe. Selv om jeg syntes at ritualet var unødvendig for meg, kom jeg trofast fordi jeg ville behage nonnene som tok seg så godt av meg.

Etter at jeg hadde vært et år i Madrid, drog jeg tilbake til Granada. Jeg ble etter hvert mer innadvendt, innestengt som jeg var innenfor hjemmets fire vegger. Jeg brukte stort sett tiden til å lese romaner og andre bøker som jeg fikk tak i. Jeg fulgte også moten på den tiden — jeg anla skjegg og lot håret vokse. Men det var ingen lykkelig periode i mitt liv.

Jeg ber om et tegn

Jeg var ofte gretten fordi jeg var ensom og følte meg hjelpeløs. Jeg bad Gud om at han måtte gi meg et tegn som viste at han var til, og at han brydde seg om meg.

Gud gav meg riktignok et tegn — men ikke på den måten jeg ventet. Det var mot slutten av 1973. Et av Jehovas vitner kom til døren vår, og ettersom moren min var ute for å handle, åpnet jeg og hørte på det han hadde å si. Mot slutten av samtalen tilbød han meg boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg tok straks imot den, for på den tiden var jeg villig til å lese hva som helst. Jeg leste hele boken samme ettermiddag. Jeg ble virkelig overrasket over innholdet, spesielt med hensyn til det Bibelen sier om bruk av bilder i tilbedelsen og om misbruk av blod. — 2. Mosebok 20: 4, 5; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Vitnet kom tilbake en uke senere, og mens han viste meg hva Bibelen lærer, viste jeg ham hvordan jeg kunne tenne en sigarett med føttene! Han tilbød meg et gratis bibelstudium i seks måneder. Jeg tok straks imot tilbudet, men jeg forstod ikke at dette var det tegnet jeg hadde bedt om.

Jeg tilegnet meg raskt bibelkunnskap. Men å gjøre de nødvendige forandringer i mitt liv, slik at jeg kunne bli en sann Jesu disippel, var noe helt annet. Mitt største problem var min personlighet.

«Kunnskap gjør hovmodig»

En kort opplevelse illustrerer hvilken holdning jeg hadde. Etter at jeg hadde studert Bibelen i seks måneder, fikk jeg besøk av en reisende tilsynsmann for Jehovas vitner som spurte hvordan det gikk med studiet. «Det går kjempefint. Jeg har allerede lært meg 500 skriftsteder utenat,» svarte jeg med et selvtilfreds smil. «Er det sant, 500 skriftsteder?» gjentok han litt skeptisk. «Ja, 500! Se her, jeg har skrevet alle sammen i denne notisboken,» skrøt jeg.

Han ble nysgjerrig og spurte om jeg kunne sitere Ordspråkene 18: 1. Jeg gjentok straks verset ord for ord: «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» (NW) Så spurte han meg: «Anvender du dette skriftstedet? Kommer du regelmessig sammen med dine kristne brødre og søstre?» «Ja, det gjør jeg,» sa jeg, for brødrene i menigheten hadde vært så elskverdige å treffe praktiske tiltak, slik at jeg kunne overvære møtene.

Etter å ha stilt enda noen spørsmål skjønte min gjest at jeg virkelig husket alle disse skriftstedene. Samtidig forstod han at jeg la mer vekt på å tilegne meg bibelkunnskap enn på å anvende denne kunnskapen i mitt liv. Han minnet meg på det som står i 1. Korinter 8: 1: «Kunnskap gjør hovmodig, det er kjærligheten som bygger opp.» Han hjalp meg til å innse behovet for å forandre min personlighet.

Med tiden sluttet jeg å røyke. Jeg forbedret mitt utseende og kuttet ut alt lesestoff som ikke var oppbyggende. Atten måneder etter at det først var blitt forkynt for meg, lot jeg meg døpe. Det var i juni 1975.

Jeg forsøker å overvinne min stolthet

Jeg hadde imidlertid ikke overvunnet min stolthet enda. Min situasjon gjorde det mulig for meg å studere tre—fire timer hver dag, og jeg tilegnet meg snart stor bibelkunnskap, som jeg var ivrig etter å vise andre. Jehovas vitner i den menigheten jeg tilhørte, begynte å komme til meg med bibelske spørsmål og også med personlige problemer. Jeg var jo svært glad for å kunne bruke mine evner til å hjelpe andre, men til sine tider smigret det meg også.

Med tiden ble min innbilskhet mindre åpenbar. Hver gang jeg skjønte at jeg la en stolt ånd for dagen, bad jeg Jehova om at han måtte hjelpe meg. Jeg bad spesielt om hjelp til å ha et rett motiv — å bruke min kunnskap til å hjelpe andre i stedet for å bruke den til å opphøye meg selv.

En kilde til sann lykke

Det at jeg forkynte for alle jeg kom i kontakt med, ble en kilde til sann lykke. Å dele det jeg hadde lært, med andre gav meg ikke bare en indre tilfredshet, men det tvang meg ut av det skallet jeg hadde trukket meg inn i, og satte meg i stand til å omgås andre og være til hjelp for noen av dem. Jeg var spesielt glad for å kunne hjelpe en eldre mann som hadde omtrent de samme problemer som jeg.

Jeg traff ham første gang da jeg forkynte for noen menn på gaten. I løpet av samtalen kunne jeg ikke unngå å legge merke til en mann på krykker som gikk forbi av og til. Han stoppet opp et øyeblikk hver gang han passerte, som om han ønsket å lytte til det vi snakket om. Til slutt stoppet han foran meg og spurte: «Er det sant alt dette om en verdensomfattende vannflom?» Jeg svarte bekreftende og fortsatte med å forklare vannflommens betydning for oss i dag. Med tiden fikk jeg anledning til å studere Bibelen med ham.

Han gjorde fremskritt og anvendte Bibelens prinsipper i sitt liv til tross for sin høye alder og sine fysiske problemer. Han ble døpt da han var 80 år. Hans kone, som først gjorde narr av ham, ble døpt da hun var 85 år gammel.

Det at jeg har kunnet hjelpe noen som er handikappet, eller som trenger hjelp på andre måter, gjør det lettere for meg å glemme mine egne vanskeligheter. Jeg har vært i stand til å hjelpe ti forskjellige mennesker å lære sannheten i Guds Ord å kjenne. Det har virkelig vært en kilde til oppmuntring for meg.

Jeg har overvunnet min stolthet

Jeg har oppdaget noe som er svært viktig, og det er at et fysisk handikap ikke avskjærer en fra å finne lykke i livet. Det at jeg har lært Skaperen å kjenne, har hjulpet meg til å se realistisk på mine handikap, min stolthet innbefattet. Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig. Jeg kan nå forsørge meg selv, og det gir meg stor tilfredshet. Jeg er glad for å tjene som eldste i den lokale menighet, og jeg forsøker å ta aktivt del i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. (Markus 13: 10) Det som uten tvil gir meg størst lykke, er at jeg er i stand til å hjelpe andre. Jeg har dessuten lært å søke Jehovas ære, ikke min egen. — Lukas 17: 10. — Fortalt av José Martín Pérez.

[Bilde på side 15]

Jeg forkynner på gaten med hjelp fra et annet vitne