De er handikappet, men klarer seg godt

DET er like før verdenscuprennet i storslalåm skal begynne. Reporteren kunngjør for den forventningsfulle folkemassen at den første av de to prøvekjørerne har satt utfor. Atskillige TV-kameraer følger ham idet han farer nedover den bratte bakken og svinger rundt de flaggmerkede portene så snøføyken står. Når han endelig passerer målstreken, jubler folk entusiastisk.

Hva er grunnen til det? Er han ikke bare en prøvekjører, som ikke deltar i konkurransen? Jo, men han har bare ett ben! På én ski har han på en vellykket måte kjørt den svært vanskelige løypen, hvor atskillige tobente, veltrenede deltagere senere faller.

Men det er ikke uvanlig at svært handikappede personer yter slike prestasjoner. Mange handikappede menn og kvinner, unge og gamle, driver med vektløfting, ridning, seiling, maratonløp for rullestolbrukere og deltar i mange andre utfordrende sportsgrener.

Mange handikappede har også utrettet store ting på andre områder. Ludwig van Beethoven komponerte noen av sine største mesterverk på et tidspunkt da han var helt døv. Franklin D. Roosevelt var president i USA fra 1933 til 1945 trass i at han var svært handikappet på grunn av poliomyelitt. Helen Keller var blind og døvstum helt fra barndommen av, men hun ble en produktiv forfatter og dyktig pedagog. Den greske statsmannen Demosthenes blir kalt antikkens største taler. Men som ung mann stammet han, hadde vanskelig for å uttrykke seg og var svært svak i fysisk henseende.

Selv om slike prestasjoner kan anspore mange som er funksjonshemmet, til selv å gjøre en ekstra innsats, må en huske at ethvert handikap er forskjellig, og én handikappet kan ikke sammenlignes med en annen. Folk har ulike interesser her i livet, våre medfødte evner varierer, og den enkeltes mentale innstilling spiller også en stor rolle.

Den verste tiden

Den første tiden etter at en person er blitt funksjonshemmet som følge av en ulykke eller en sykdom, er sannsynligvis den verste for vedkommende selv og for dem som står ham nærmest. Etter det første sjokket blir en ofte fortvilt og føler at alt er håpløst. «Det er stunder da en ikke er innstilt på å høre på uttalelser som skal sette mot i en, da en helst bare vil krype inn i sin egen elendighet som et skadet dyr, og da oppmuntring kjennes som et angrep,» sa en mor som har et funksjonshemmet barn.

I den første tiden kan en blanding av sorg, sinne, selvmedlidenhet og fortvilelse overmanne en handikappet fullstendig. Jo kortere denne perioden er, desto bedre er det derfor for alle som er berørt. «Det går over, for det må det,» sa moren.

Jimmy, en kjekk ungdom i Sverige som fikk en sykdom som gjorde ham stiv fra nakken og ned, fortalte om det første sjokket han fikk, og den fryktelige tiden som fulgte. «Men så snart jeg hadde akseptert mitt handikap og ikke lenger syntes synd på meg selv, sluttet jeg å tenke på det. Da begynte jeg å leve igjen. Nå øver jeg meg opp til ikke å tenke på det jeg mangler, men på hvilke evner jeg fremdeles har, og jeg forsøker å bruke dem på beste måte,» sa han.

Utnytt mulighetene fullt ut

Noen funksjonshemmede har utviklet en sterk viljestyrke til å øve og trene, og de har oppnådd mer enn de noensinne kunne drømme om. Ett eksempel er Maj, en kvinne fra Lappland i Nord-Sverige. Da hun var 22 år gammel og nygift, mistet hun førligheten i bena.

«Jeg brøt sammen den første gangen de satte meg i en rullestol på sykehuset,» sa hun. «Jeg så for meg hvordan jeg ville komme til å leve et passivt liv og være fullstendig avhengig av min mann og andre. Men litt etter litt innså jeg at mitt handikap gav meg visse muligheter. Derfor bestemte jeg meg for å utnytte dem fullt ut.

Først lærte jeg meg å krabbe på gulvet som en baby. Bare det at jeg kunne bevege meg rundt på egen hånd, gjorde meg glad. Deretter øvde jeg meg på å stå oppreist, lent mot en vegg. Jeg følte at jeg hadde gjort store fremskritt da jeg klarte det. Så lærte jeg å gå ved hjelp av krykker. Snart var jeg i stand til å gjøre noe husarbeid.

Jeg bestemte meg for at jeg hver morgen skulle forsøke å klare å gjøre noe nytt. Etter hvert klarte jeg å servere frokost, re sengene, støvsuge, pusse vinduer, handle og så videre. Mannen min hjalp meg når jeg bad ham om det, men han hjalp meg også ved ikke å insistere på å hjelpe. Han lot meg i stedet forsøke selv. Litt etter litt ble jeg mer uavhengig, noe som gav meg selvrespekt og gjorde meg lykkelig.

Min mann og jeg er Jehovas vitner, og han bestemte seg for å hjelpe til med byggingen av Jehovas vitners nye avdelingskontor og trykkeri i Sverige. Søknadene våre ble innvilget, og vi var der i over fire år. Jeg klarte å arbeide nesten full tid i vaskeriet, hvor vi vasket tøy for en stab av nærmere 200 arbeidere. De som arbeidet sammen med meg, betraktet meg som en likeverdig arbeider. Det var riktignok vanskelig til sine tider, og jeg bad stadig til Gud om hjelp. Men det var også en fin tid.»

«Det er klart du kan!»

For at en som er handikappet, skal lykkes i sine bestrebelser, er det viktig at familiemedlemmene og andre samarbeider på rette måte. Det betyr ikke alltid at de må gi en hjelpende hånd. Det kan bety at de skal avstå fra å hjelpe. Det er ofte til større hjelp og oppmuntring å si til en handikappet som skal utføre en bestemt oppgave: «Det er klart du kan!», og så lar ham forsøke, i stedet for å si: «Jeg tror ikke du klarer det. La meg gjøre det for deg.»

De som er handikappet, bør behandles like naturlig og tas like alvorlig som andre mennesker. De ønsker ikke at andre skal undervurdere deres evne til å takle situasjoner som oppstår i hverdagen, ved å være altfor hjelpsomme. Det kan være bare en liten ting som gjør mer skade enn gagn, for eksempel å smøre på en brødskive for en som bare har bedt noen om å sende ham smøret.

«Det som sårer meg aller mest, er når sunne og friske mennesker behandler meg som om jeg var mentalt tilbakestående. Det er dessverre noen som snakker og handler som om de tror at alle som sitter i rullestol, er mentalt tilbakestående,» sier Jimmy.

De bestrebelsene den enkelte gjør seg for å bli funksjonsdyktig, bør gi vedkommende selvtillit og tilskynde ham til å takle sin situasjon og lære å leve med sitt handikap på en så selvstendig måte som mulig. De fleste funksjonshemmede klarer seg best når de selv kan bestemme når og hvordan de vil at andre skal yte dem tjenester. Hvis andre overbeskytter dem, kan det gjøre dem apatiske og irritert.

Ann-Mari, en svensk kvinne som er sterkt handikappet og bruker rullestol, sier: «Jeg er bevegelseshemmet, men jeg er ikke hemmet når det gjelder evnen til å tenke. Derfor vil jeg bruke denne evnen til å gjøre det beste ut av min situasjon.»

Hvordan omgivelsene kan tilpasses

For å hjelpe funksjonshemmede til å utnytte sine muligheter fullt ut kan en gjøre visse forandringer både i og utenfor huset og når det gjelder transportmiddel. Det antas at omkring 500 millioner mennesker i verden er bevegelses-, syns- eller hørselshemmet. For å gjøre livet lettere for dem gir de sosiale myndigheter i mange land arkitekter og formgivere visse retningslinjer for hvordan ting bør utformes. Det har bidratt til at det er blitt foretatt nyttige forandringer til fordel for de funksjonshemmede.

Mange handikappede har funnet ut måter å gjøre livet lettere for seg selv på. Rullestolbrukere har for eksempel sørget for at hjemmet deres er blitt mer bekvemt for dem, ved å fjerne enkelte dører og dørstokker eller ved å hengsle om dørene til motsatt side. Noen har fått montert skap på veggen i bekvem høyde, skiftet ut elektriske skrubrytere til større vippebrytere og flyttet stikkontakter høyere opp på veggen.

En funksjonshemmet er ofte den beste oppfinner når det gjelder egne hjelpemidler. Bo, en ung mann i Sverige som ble lammet i begge bena etter en bilulykke, fant ut hvordan han kunne gjøre rullestolen mer komfortabel og lettere å manøvrere. Han konstruerte en rullestol som til og med gjorde det mulig for ham å komme opp trapper! Nå arbeider han med å utforme rullestoler på en fabrikk på hjemstedet.

Det er imidlertid viktig at en ikke overser behovet for fysiske anstrengelser. Hvis en bevegelseshemmet ikke får mosjon, kan det gi seg utslag i stive knær, hovne ben og svekkede muskler. Så en elektrisk rullestol kan til sine tider være et utmerket hjelpemiddel, men hvis en bruker armene som drivkraft til rullestolen, kan det gi musklene, hjertet og lungene god mosjon.

En rullestol bør utformes så individuelt som mulig. En som er nevenyttig, kan hjelpe til med å justere sete, høyde, balanse, vekt og andre funksjoner, slik at den passer best mulig til brukeren. «Jeg har funnet ut at en rullestol bør være så smal som mulig for at den skal være praktisk,» sier en ung mann som har reist jorden rundt på egen hånd. Han reiste med fly, tog, buss og båt i en manuell rullestol.

På- og avkledning er ofte et problem for dem som er handikappet. Konfeksjonssydde klær er vanligvis ikke beregnet på dem. Siw, en middelaldrende handikappet kvinne i Stockholm, sier at hun synes det er lettere å ha på seg en ermeløs cape enn en vanlig kappe. Hun bytter også ut knapper og glidelås i skjørt med strikk. Det at hun har behov for bekvemme klær som hun kan håndtere, har faktisk gjort henne til en dyktig motetegner og sydame.

Noen enkle forandringer kan hjelpe funksjonshemmede som bare har én brukbar hånd, eller som er svak i armene og hendene, til å klare seg bedre i kjøkkenet. Boks- og flaskeåpnere som kan skrus opp på veggen, er stødige og lette å håndtere. Hvis en slår noen spikrer i rustfritt stål gjennom skjærefjølen, vil brød og annet ligge stødigere når den handikappede skal skjære. Et sklihindrende underlag, for eksempel en dobbel sugekopp, bidrar til at kasseroller og boller med flat bunn står i ro når en visper og rører sammen ingredienser i dem.

Å ha et håp hjelper en til å lykkes

Alle trenger å ha et håp, ikke minst handikappede. Det beste håpet de kan ha, er naturligvis at de skal bli friske. Men de fleste blinde, døve og bevegelseshemmede har ikke noe håp om at kvalifiserte leger i denne verden skal kunne helbrede dem. Deres situasjon er imidlertid ikke håpløs.

Da Jesus Kristus var på jorden, helbredet han sykdommer som ingen lege kunne helbrede. Under Guds rikes styre vil han bruke sin gudgitte makt til å helbrede alle som er syke eller handikappet på en eller annen måte. Bibelen beskriver hvordan forholdene da vil være: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» — Jesaja 35: 5, 6.

Mange handikappede er blitt ansporet av dette håpet, og de har vært til stor trøst og oppmuntring for andre. Fordi de har en positiv holdning og gjør det beste ut av sine evner, føler de at de har lykkes allerede nå.

[Bilder på sidene 24 og 25]

Spesiallagde innretninger som dette er til stor hjelp for handikappede