De unge spør . . .

Hvorfor har mor og far gått fra hverandre?

«Far hadde reist fra oss før også, men han kom alltid tilbake igjen,» forteller Dennis. Men den siste gangen var det annerledes. Hans yngre bror, Maurice, tilføyer: «En dag var jeg hjemme hos en som passet meg, og derfra kunne jeg se baksiden av huset vårt. Jeg fikk se at far forsøkte å bryte seg inn hos oss. Da gikk det opp for meg at han ikke bodde hos oss mer. Det viste seg at mor hadde skiftet ut låsene.»

Annette fikk aldri en tilsvarende følelse av at bruddet mellom hennes foreldre var endelig. Hun forteller: «Mine foreldre gikk fra hverandre rett som det var, helt fra jeg var åtte år. Men de ble aldri boende hver for seg særlig lenge. Etter et par måneder ringte mor gjerne til far og sa: ’Jeg får vel tilgi deg’, og så flyttet de sammen igjen. Men far er alkoholiker. Han kunne ødelegge tilværelsen fullstendig for mor, og deretter kom han tilbake, og mor tilgav ham. Jeg var imot at hun gjorde det.»

SKILSMISSE. Separasjon. Samlivsbrudd. Hvert eneste år er millioner av barn og unge vitne til den tragedien at deres foreldres ekteskap går i stykker.

En skilsmisse er en vond opplevelse. Den utløser ofte voldsomme reaksjoner i form av skamfølelse, sinne, angst, frykt for å bli forlatt, skyldfølelse, depresjon og dypt savn — og noen ganger også hevnlyst. De unge som er sitert ovenfor, beskriver det slik:

«Jeg var sint. Jeg var glad for at det endelig var fred i huset, men jeg var aldri glad for at far var borte. Jeg syntes ikke det var riktig av far å forsvinne.» — Maurice.

«Jeg var på en måte såret og forvirret. Vi hadde kommet flyttende til strøket som en familie, og nå var familien oppløst. Når noen spurte: ’Hvor er faren din?’, kom jeg gjerne med utflukter. Jeg ville ikke si til noen at foreldrene mine var separert.» — Dennis.

«Jeg følte meg forstøtt og hadde skyldfølelse. Mor og jeg hadde alltid stått hverandre nær, og det likte ikke far. Jeg spekulerte på om de kanskje ville hatt det bedre sammen hvis de ikke hadde hatt meg.» — Annette.

Hvordan du kan bli berørt av en skilsmisse

Hvis foreldrene dine nylig er blitt skilt eller separert, er kanskje du også fortvilt og sint. Vår kjærlige Skaper ville jo at du skulle ha både en mor og en far som var glad i deg og oppfostret deg sammen. (Efeserne 6: 1—3) Men nå er du blitt berøvet daglig samvær med en av foreldrene, som du er glad i. «Jeg så virkelig opp til far og ville gjerne være sammen med ham,» sier Paul, som var sju år gammel da foreldrene hans gikk fra hverandre. «Men mor fikk foreldreretten over oss.»

Når en av foreldrene — vanligvis moren — er alene om omsorgen for barna, medfører det ofte økonomiske problemer i tillegg til de andre. Slik var det også for «farløse» barn i bibelsk tid. (5. Mosebok 10: 17—19) En gutt som heter Keith, kan for eksempel fortelle om den vanskelige situasjonen han og moren befant seg i etter morens to skilsmisser:

«Far forsvant da jeg var fem år gammel. Det var et mareritt. Livet var så utrygt. Vi flyttet hvert halvår. Mor hadde ingen utdannelse, ingen jobb, ingenting. Vi flyttet fra leilighet til leilighet og ble ofte kastet ut fordi hun ikke hadde penger til husleien.

Så giftet mor seg med en kjempehyggelig kar. Jeg likte ham godt. Til en forandring var det litt ro over livet vårt, og vi flyttet ikke stadig omkring. Vi bodde i et hus, ikke en leilighet, og hadde hage og hund! Men etter en stund begynte de å krangle, og til slutt sa mor at hun ville vekk. Jeg brøt inn i krangelen og ropte at jeg ville bli. Men det hjalp ikke. Vi flyttet til en tante.»

Når du tenker på slike vanskeligheter — for ikke å snakke om at du kan bli tvunget til å velge mellom to du er glad i, eller bli revet bort fra kameratene dine — er du kanskje bitter over dine foreldres skilsmisse. Det er til liten trøst for deg å vite at andre familier har vært gjennom det samme. ’Hvorfor skulle dette skje med mine foreldre?’ spør du kanskje.

Hvorfor noen foreldre går fra hverandre

Dine foreldre har kanskje av og til kranglet i ditt nærvær. Det kan hende at de har gått til håndgripeligheter. Men selv om det er tilfellet, ville du kanskje aldri ha drømt om at de skulle gå fra hverandre. Noen foreldre klarer å holde sine problemer helt skjult for andre. «Jeg kan ikke huske at mor og far trettet. Jeg trodde at de hadde det bra sammen.» Så sier Lynn. Hennes foreldre ble også skilt da hun var liten. Skilsmisseforskerne Judith S. Wallerstein og Joan Kelly har funnet ut «at så mange som en tredjedel av barna [til skilte foreldre] bare i kort tid var klar over at foreldrene deres var ulykkelige».

Selv om du trygler foreldrene dine om å få en forklaring, kan det hende at de bare kommer med svevende og unnvikende svar. Wallerstein og Kelly kom fram til at «fire femtedeler av de minste barna [til skilte foreldre] verken fikk en tilstrekkelig forklaring eller noen forsikring om at foreldrene fortsatt ville ta hånd om dem. Barna hadde inntrykk av at de plutselig en morgen hadde våknet og oppdaget at den ene av foreldrene var vekk».

Det er lett å forstå at en skilsmisse under enhver omstendighet kan være et hardt slag. Til tross for at Bibelen sier at «en kvinne skal ikke skille seg fra sin mann» og «en mann skal ikke skille seg fra sin kone», er det et sørgelig trekk ved den moderne levemåte at mange ekteskap går i oppløsning. (1. Korinter 7: 10, 11) Hvorfor er det slik?

Det er leit å måtte si det, men det hender at den ene av foreldrene gjør seg skyldig i seksuell umoral. Når det skjer, tillater Gud at den uskyldige part lar seg skille. (Matteus 19: 9) I andre tilfelle hender det at «hissighet, sinne, skrål og spott» utarter til vold og får den ene av foreldrene til å frykte for sin og barnas personlige sikkerhet. — Efeserne 4: 31.

Det er ikke tvil om at det også er mange som skaffer seg skilsmisse på temmelig tynt grunnlag, spesielt når partene ikke er villig til å følge Bibelens prinsipper. Noen er egoistiske og foretrekker skilsmisse framfor å gjøre noe for å løse problemene sine. De skylder på at de er ’ulykkelige’ eller ’ikke får realisert seg’ eller ’ikke lenger er glad i hverandre’. Dette mishager selvfølgelig Gud, som «hater skilsmisse». (Malaki 2: 16, oversettelsen av 1930) Jesus antydet også at noen skulle komme til å bryte ut av ekteskapet fordi ektefellen ble kristen. — Matteus 10: 34—36.

Hvorfor de synes det er vanskelig å snakke med deg om det

Du kan kanskje ikke begripe hvorfor foreldrene dine har gått fra hverandre. Men deres taushet eller unnvikende svar betyr ikke at de ikke er glad i deg. En skilsmisse lamslår foreldrene også. Forskeren Wallerstein sier at det gjennomsnittlig tar en kvinne fra «tre til tre og et halvt år» å gjenvinne likevekten etter en skilsmisse. Det later til at menn kommer seg fortere, men forfatteren Frank Ferrara (som selv er skilt) medgir likevel: ’Du vil sjelden finne en mann som ikke føler seg skyldbetynget, ensom, sint, deprimert, mislykket og forlatt.’ Foreldrene dine er kanskje så knuget av sine egne sårede følelser at de ikke orker å snakke om skilsmissen. Som Bibelen sier: «Mister du motet på trengselens dag, da har du liten styrke.» — Ordspråkene 24: 10.

Et annet moment er at det ofte skal to parter til for å ’rive ned et hus’, og foreldrene dine synes kanskje det er pinlig og leit å innrømme sine feil. (Jevnfør Ordspråkene 14: 1.) Det kan også hende at en mor eller en far nødig vil røpe at ektefellen har begått ekteskapsbrudd.

Hva du kan gjøre

Det er vondt å bli holdt utenfor, men det gagner deg ikke å reagere med sinne og raseri. La heller ’omtenksomhet og innsikt’ beskytte deg så du ikke tar varig følelsesmessig skade av situasjonen. (Ordspråkene 2: 11) Forsøk å finne det rette tidspunkt til å snakke rolig med foreldrene dine om det som plager deg. (Ordspråkene 25: 11) Fortell dem hvor ulykkelig og forvirret du er på grunn av skilsmissen.

Kanskje foreldrene dine vil gi deg en tilfredsstillende forklaring. Men fortvil ikke hvis de ikke gjør det. Spør deg selv: Er det egentlig galt av foreldrene mine å holde opplysninger tilbake fra meg? Holdt ikke også Jesus tilbake opplysninger som han mente at disiplene ennå ikke kunne bære? (Johannes 16: 12) Har ikke foreldrene dine rett til å mene at visse forhold er en privatsak? Og er det ikke så at en mor eller en far benytter seg av en bibelsk rettighet hvis hun eller han får skilsmisse på grunn av ektefellens seksuelle umoral?

Prøv også å forstå den følelsesmessige tilstand foreldrene dine befinner seg i. Hvis du synes at skilsmissen er uhyggelig, at den er en katastrofe, kan du ikke da forstå at den er like uhyggelig for dine foreldre? Kan du med rimelighet vente at de skal komme med utførlige forklaringer akkurat nå?

Endelig bør du være klar over at skilsmissen, uansett hva den skyldes, er en konflikt mellom de to — ikke mellom dem og deg! I en undersøkelse som omfattet 60 skilsmissefamilier, konstaterte Wallerstein og Kelly at ektefellene skyldte på hverandre, sine arbeidsgivere, sine slektninger og venner. Men forskerne slår fast: «Interessant nok var det ingen som skyldte på barna.» Hvis du en tid må leve i uvisshet, kan du iallfall trøste deg med at skilsmissen ikke er din feil, og at dine foreldres følelser overfor deg er uforandret selv om de har problemer seg imellom.

Dette vil selvfølgelig ikke fjerne din fortvilelse over dine foreldres skilsmisse. Men det at du forsøker å sette deg litt inn i hva som har skjedd mellom dem, kan være et første skritt på veien til at du selv får orden i tilværelsen igjen.

[Bilde på side 23]

Noe av det vondeste et barn kan oppleve, er at foreldrenes ekteskap går i stykker