Forut for sin alder
DET var midnatt. Tolv år gamle Lisa, alvorlig syk og meget svak, ble forskrekket da en sykepleier kom inn til henne på sykestuen for å gi henne blodoverføring.
Lisa innvendte: «Hvordan kan du tvinge dette på meg? Mamma og pappa er jo ikke engang til stede!» Men sykepleieren gjorde det likevel.
Spørsmålet om valg av behandling
Lisa var en oppvakt, aktiv, begavet skolepike som bare fikk toppkarakterer. Hun hadde levd lykkelig sammen med sine foreldre og sin fem år gamle bror i Winnipeg i Canada. Våren 1985 fikk hun en antibiotikakur mot betente mandler, og reaksjonen var særdeles alvorlig. Helsen hennes ble knekt, og i løpet av kort tid forelå diagnosen, som gikk ut på at hun hadde akutt myelogen leukemi. Denne sykdommen får som oftest dødelig utgang.
Legene i Winnipeg forordnet intens kjemoterapi kombinert med en rekke blodoverføringer. Kjemoterapi vil si behandling med giftige kjemiske stoffer. Det forutsettes at disse giftstoffene skal drepe det som fremkaller sykdommen. Men Lisa og hennes foreldre ønsket en alternativ behandling. De var imot blodoverføringer av bibelske grunner. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) De hadde også motforestillinger på grunn av de lidelser og den sterke svekkelse som følger med kjemoterapien.
Det endte med at foreldrene brakte Lisa til barnesykehuset i Toronto i håp om å finne samarbeidsvillige leger. Men i stedet for å finne samarbeidsvilje fikk de altså erfare at en blodoverføring ble foretatt midt på natten. Morgenen etter, den 25. oktober, søkte sykehuset om å få en rettslig kjennelse for fortsatt å kunne påtvinge pasienten denne behandlingen. Dommeren, David R. Main, reserverte seg. Han oppnevnte Sarah Mott-Trille til å føre saken for Lisa. Saken kom opp mandag den 28. oktober 1985.
Rettssaken
Saken varte i fem dager, og rettsmøtene ble holdt i et rom på sykehuset. Hver dag ble den sengeliggende Lisa etter eget ønske trillet inn i rettslokalet. Selv om hun var meget syk, var hun fast bestemt på at hun personlig ville medvirke i denne saken som angikk hennes tro.
Saken ble åpnet med en gjennomgåelse av legens behandlingsforslag. Dommer Main forklarer i sine skriftlige domspremisser: «Ifølge de leger som har vitnet i denne sak, er behandlingen både intens og aggressiv, og den vil muligens måtte pågå gjennom lengre tid. Det forutsettes at det vil være nødvendig med gjentatte blodoverføringer for å holde pasienten i live.» Det ble også bemerket at kjemoterapien har mange og sterke bivirkninger.
Saken ble meget dramatisk den fjerde dagen. Lisa ble støttet opp slik at hun kunne henvende seg direkte til dommeren. Alle i rettslokalet, også Lisa selv, visste at hun stod overfor døden enten hun fikk blodoverføringer eller ikke. Ikke noe legemiddel kunne helbrede den leukemien hun led av.
Lisas advokat spurte henne ut forsiktig og nennsomt. Neppe et øye var tørt da Lisa med stort mot snakket om sin forestående død, sin tro på Jehova og sin beslutning om å forbli lydig mot hans lov om blodets hellighet. Hun sa at hun energisk og med fysisk makt ville motsette seg alle forsøk på å gi henne blodoverføring. Hennes enkle og frimodige uttalelser gikk rett til hjertet på alle.
«Du har fortalt oss at du tror på Gud,» sa hennes advokat. «Kan du fortelle oss om han er virkelig for deg?»
«Ja, han er som en venn,» svarte Lisa. «Noen ganger når jeg er alene, kan jeg snakke til ham . . . som til en venn; hvis jeg er redd og alene hjemme, ber jeg til ham om hjelp, og jeg snakker til ham som om han skulle være i rommet sammen med meg.»
«Lisa, hvis noen spurte deg om hva som er det viktigste i ditt liv, hva ville du svare da?»
«Min lydighet mot Jehova Gud, og familien min,» sa Lisa.
Advokaten spurte: «Lisa, ville det bety noe fra eller til for deg om retten bestemte at du skulle ta imot blodoverføringer?»
«Nei, for jeg vil fortsatt være trofast mot min Gud og rette meg etter hans påbud, for Gud er høyt hevet over enhver domstol og ethvert menneske.»
Lisa redegjorde også for sine følelser i forbindelse med den blodoverføringen som allerede var blitt påtvunget henne: «Det fikk meg til å føle meg som en hund som blir brukt til et eksperiment, for jeg kunne ikke gjøre noe med det. Bare fordi jeg er mindreårig, mener folk at de kan gjøre hva som helst mot meg, men jeg mener at jeg har rett til å få vite hva som skal skje med meg, hvorfor de gjør bruk av slike behandlinger, og hvorfor de gjør det uten at foreldrene mine går med på det.»
«Sov du den natten?» spurte advokaten.
«Nei.»
«Hva var det som plaget deg?»
«Det som plaget meg, var tanken på hvordan Jehova Gud vil se på meg, for jeg vet at hvis jeg handler i strid med hans vilje, får jeg ikke del i hans løfte om evig liv. Jeg var også helt kvalm fordi jeg fikk en annens blod inn i meg, for det er alltid en mulighet til stede for å få AIDS eller hepatitt eller en annen infeksjon, og hele natten lå jeg bare og stirret og glodde på det blodet.»
«Lisa, er det noe du kan sammenligne dette med for å forklare dommeren hvordan det føles for deg å få en blodoverføring mot din vilje?»
«Det eneste jeg kan sammenligne det med, er voldtekt, for . . . voldtekt er når noe blir gjort med deg mot din vilje, og akkurat slik er det.»
Avgjørelsen
Den femte dagen nådde saken sin klimaks. Dommer Main hadde fra første stund virket redelig og likevektig. Ville hans vennlige holdning avspeile seg i den dommen han felte? Hans avgjørelse lød slik: «Barnet Lisa Dorothy K. skal igjen overlates til sine foreldres varetekt og omsorg og stå under deres foreldrerett.»
Dommer Main gav en utførlig begrunnelse for sin domsslutning. Han sa blant annet: «Helt fra den dag Lisa fikk se en redegjørelse om denne sykdommen, har hun inntatt det standpunkt at hun overhodet ikke vil ha kjemoterapi og blodoverføringer, et standpunkt hun fremdeles har. Hennes standpunkt skyldes ikke bare at behandlingen strider mot hennes religiøse tro, noe jeg er overbevist om at den gjør, men også at hun ikke ønsker å gjennomgå de lidelser som er forbundet med behandlingen. . . . Jeg nekter å treffe en avgjørelse som ville føre til at dette barnet utsettes for en slik påkjenning. Jeg finner at forslaget om at hun skal gjennomgå denne behandlingen, er helt uakseptabelt.»
Angående den blodoverføringen som i hemmelighet ble påtvunget Lisa midt på natten, sa dommer Main: «I henhold til avsnitt 15 (1) [av den kanadiske erklæring om rettigheter og friheter] må jeg fastslå at [Lisa] ble utsatt for diskriminering på grunn av sin religion og sin alder. Hennes rett til personlig sikkerhet i henhold til avsnitt 7 ble krenket da hun fikk blodoverføring under de foreliggende omstendigheter. Følgelig må anmodningen avvises i henhold til erklæringens avsnitt 24 (1), selv om det kan hevdes at hun er et barn som trenger beskyttelse.»
Til slutt gav dommer Main enda en gang uttrykk for sin personlige beundring for Lisa: «Lisa er tiltalende, uhyre intelligent, flink til å uttrykke seg, høflig, våken og framfor alt modig. Hun er langt forut for sin alder når det gjelder forstand og modenhet, og jeg antar at jeg trygt kan si at hun har alle de positive egenskaper som enhver far eller mor ønsker å finne hos sine barn. Hun har en gjennomreflektert, fast og veldefinert religiøs tro. Etter min oppfatning vil hennes religiøse tro ikke kunne rokkes eller forandres uansett hvor mange formaninger hun fikk fra hvem som helst, eller om hun ble utsatt for press fra sine foreldre eller andre, medregnet en kjennelse fra denne rett.
Etter min mening bør Lisa K. få anledning til å kjempe mot denne sykdommen i verdighet og med fred i sinnet. Det kan bare skje ved at man godtar den plan som er lagt opp av henne og hennes foreldre.»
Ulastelig til det siste
Lisa og hennes foreldre forlot sykehuset samme dag. Og Lisa kjempet virkelig mot sykdommen i verdighet og med fred i sinnet. Hun døde fredelig hjemme hos sin mor og far den 17. november 1985, i deres kjærlige armer.
Under rettssaken fortalte Lisa om en samtale hun hadde hatt med sin mor like etter at det var fastslått at hun hadde leukemi: «Jeg snakket med mamma om alle de mulighetene jeg har, og vi leste sammen i Bibelen og i andre bøker om vår religion, og jeg sa til henne: . . . ’Hvis jeg kommer til å dø, får jeg se deg igjen i den nye ordning, og jeg vil ha et sikkert håp om å få være sammen med deg og leve evig i et paradis på jorden.’»
En sak som sykehus og leger kan dra lærdom av
Kanadierne L. E. og F. A. Rozovsky, som skriver om medisinsk-juridiske spørsmål, kom med følgende kommentar i Canadian Health Facilities Law Guide: «Både sykehus og leger kan dra lærdom av denne avgjørelsen. De bør spesielt gå varsomt fram når det gjelder behandling som man vet at mindreårige pasienter eller deres foreldre har innvendinger mot. Man bør være påpasselig med å unngå tvangsbehandling på områder som karakteriseres som ’diskriminerende’ i avsnitt 15 (1) i erklæringen, som gjelder alder, kjønn, religion og etnisk bakgrunn.»
Hva bør så legene gjøre for å «gå varsomt fram» og unngå religiøs diskriminering? Rozovskys peker på en god løsning: «Det er viktig å huske at helsevesenets grunnleggende oppgave ikke er å være pasientens motstander. Oppgaven består først og fremst i å gjøre det som best tjener pasientens interesser. I dette tilfellet mente retten at en alternativ behandlingsform tjente pasientens interesser best.»
Når pasienten er et Jehovas vitne, er det opplagt at vedkommendes interesser er best tjent med at familien og legen samarbeider om å finne fram til et alternativ til blodoverføring. Leger som har fulgt en slik handlemåte, har ikke kastet vrak på god medisinsk behandling. Barnespesialistene ved M. D. Anderson Hospital i Texas uttaler i denne forbindelse:
«Transfusjonsbehandling er ikke påkrevd så ofte som det blir benyttet. Når det gjelder denne gruppen pasienter med kreft og beslektede sykdommer, ble ikke den medisinske hjelpen dårligere fordi det ikke ble gitt blodoverføringer.»
Lisa-saken vil få vidtrekkende følger. Etter forbilde av den kanadiske rettsinstansen har allerede en dommer i California nektet å godkjenne tvangsbehandling av en 14 år gammel pike. Og den 11. februar 1986 kom det et direktiv fra helsevesenet i Britisk Columbia til administrasjonen ved alle sykehus i provinsen. Som følgende sitat viser, var dette direktivet direkte basert på Lisa-saken: «Denne saken skaper ny presedens.»
På et område hvor det har hersket juridisk og medisinsk forvirring, er det blitt tent et lys i mørket ved denne domsavgjørelsen. Den er riktig og rettferdig. Framtiden vil vise hvor mange leger, sykehus og dommere som vil følge det menneskelige og forstandige eksempel som dommer David R. Main og Lisa har gitt oss.
[Uthevet tekst på side 19]
Neppe et øye var tørt da Lisa med stort mot snakket om sin forestående død
[Uthevet tekst på side 20]
«Denne saken skaper ny presedens.» — British Columbia Health Association
[Bilde på side 18]
Lisa, 12 år gammel, bevarte sin ulastelighet under sterk motstand