Pavens besøk i Australia — bare en pilegrimsreise?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
MANDAG 24. november 1986 landet et Boeing 767-fly fra Air New Zealand i Canberra, hovedstaden i Australia. Om bord var pave Johannes Paul II, som skulle besøke verdens minste kontinent som et ledd i sin hittil lengste utenlandsreise.
Blant dem som var møtt fram for å ta imot paven, var Australias generalguvernør og statsminister og deres koner og naturligvis mange katolske dignitarer, for det var jo ikke bare en religiøs leder, men også et statsoverhode som kom på besøk.
Etter at de nødvendige formaliteter var over, holdt Johannes Paul sin første tale under besøket. Den var rettet til alle australiere, ikke bare til katolikkene. Han innledet på denne måten: «Jeg kommer som en venn til alle australiere, mennesker som uten tvil er av god vilje. . . . Jeg omfavner hele landet — unge og gamle, svake og sterke, dem som tror, og dem som i sitt hjerte er nedtynget av tvil.»
Hvis han med «dem som tror», siktet til katolikkene, så er det nesten fire millioner av dem i Australia. De utgjør 25 prosent av befolkningen. Og selv om Australia lenge er blitt regnet for å være et ikke-religiøst samfunn, er det forholdsvis mange troende katolikker i landet. Ja, mellom 35 og 38 prosent av de australske katolikkene går til messe regelmessig.
Men den katolske kirke i Australia har sine problemer. I 1950-årene ble kirken splittet på grunn av en arbeidskonflikt, og det førte til at det oppstod partier innen kirken som er blitt stadig mer kritisk innstilt til hverandre. Oppslutningen om messen er dessuten i tilbakegang, og det tynnes ut i prestenes rekker. Flere og flere av det katolske lekfolk ignorerer kirkens lære om prevensjon, abort og skilsmisse.
«Se, hør og døm så»
Temaet for pavens besøk var «Kristus — veien, sannheten og livet». Det var et fint, bibelsk tema, og mange så fram til at paven i sine taler skulle komme med veiledning og framholde visse sannheter i forbindelse med noen av de problemene som katolikkene og australierne i sin alminnelighet står overfor. Noen ventet at han skulle fordømme atomprøvesprengningene i Stillehavet — et svært nærliggende problem for Australia. Andre håpet å få høre ham tale til støtte for urbefolkningens grunnrettigheter eller si noe om pågående arbeidskonflikter og kanskje om kvinnenes rettigheter.
Pavens rundreise var tilrettelagt av den australske monsignore Brian Walsh, som har vært prest i 30 år. Han gav uttrykk for håp om at paven ville komme inn på en rekke viktige ting i noen av talene. Han oppfordret derfor alle, også skeptikerne, til å ’se, høre og så dømme’.
«De tørket hendene på pavens ansikt»
Pave Johannes Paul hadde foretatt over 30 utenlandsreiser før han kom til Australia, og i samtlige av de omkring 60 landene han har besøkt, er det blitt laget alle slags suvenirer til minne om besøket og naturligvis også med tanke på fortjeneste. Australia var ingen unntagelse i så måte. Den katolske kirke prøvde å føre en viss kontroll med den slags salgsvirksomhet i håp om å unngå at det ble laget gjenstander som vitnet om «absolutt dårlig smak». Men det er alltid et ømtålig emne. En kjent katolsk nonne beklaget seg for eksempel over at det var blitt laget spesielle kjøkkenhåndklær til minne om anledningen, og at folk «tørket hendene på pavens ansikt». Den samme nonnen sa også: «Forestill deg at Jesus holder Bergprekenen omgitt av suvenirselgere, pølseselgere, TV-kameraer og transportable toaletter.»
Det var imidlertid ikke alle medaljongene, skjeene, T-skjortene og plakatene som ble mest kommentert. Det som vakte størst oppmerksomhet, var den utstrakte sponsorvirksomheten. Én av sponsorene var et bryggeri som laget ølbokser med bilde av pavens mitra på. Ettersom australierne hører med blant verdens fremste øldrikkere, ble dette et innbringende foretagende. Men det forårsaket også strid og ble møtt med mye kritikk.
En annen sponsor var et australsk gruvekompani som er kjent for sin sterke motstand mot urbefolkningens grunnrettigheter. Ettersom paven har støttet urbefolkningens krav, var det ikke overraskende at mange mente at det var merkelig å ha en slik sponsor. Ja, noen stilte et stort spørsmålstegn ved hvorvidt man i det hele tatt hadde bruk for sponsorer. En nonne uttrykte det på denne måten: «Hvis Jesus hadde kommet, ville ingen ha vært sponsor for ham. Han ville trolig ha angrepet hele ordningen med sponsring.»
Hvem betalte regningen?
Selv om mange invitasjoner kom fra den katolske kirke, ser det ut til at paven bare besøker land som han er invitert til av regjeringen eller statsoverhodet. I dette tilfellet betydde det at de føderale og de statlige myndigheter måtte betale en del av utgiftene.
Noen ikke-katolikker syntes at det var urettferdig at de måtte være med på å betale regningen, særlig fordi noen av dem mente at et tidligere besøk av erkebiskopen av Canterbury hadde gått nesten upåaktet hen. Andre syntes det var atskillig verre at utgiftene ble anslagsvis 12 ganger så store som under et tidligere besøk av dronning Elizabeth II.
Enhet — på hvilke betingelser?
I et forsøk på å gi besøket et visst økumenisk preg talte paven til en forsamling av representanter for 14 andre religiøse grupper i Melbourne og holdt en økumenisk gudstjeneste der, hvor han oppfordret alle til å legge motsetningene til side og be om fred. Han besøkte den anglikanske St. Paul’s-katedralen i Melbourne, hvor han framsa en fredsbønn og tente et lys som et symbol på hans håp om en gjenforening av de kristne kirker.
De australske protestantene oppførte seg stort sett høflig og dannet i den tiden paven var i landet. Men noen av dem, deriblant anglikanere, presbyterianere og baptister, sa klart ifra at de ikke godtok paven som alle de kristnes overhode og heller ikke påstanden om at apostelen Peter har vært biskop av Roma. De understreket at slike påstander ikke har noen støtte i Bibelen eller i kirkehistorien. Men den forente kirke, som har en nokså stor menighet i Australia, hilste paven velkommen og sa at han på en måte var pave for mange i deres kirke også.
«Kanskje han trenger en ny mann til å skrive talene sine»
Pavens taler ble tydeligvis skrevet i Australia og så sendt til Roma, hvor paven selv skrev dem ned på polsk og kom med de tilføyelsene som han syntes var nødvendige. En annen oversatte dem til engelsk igjen, og en australsk biskop så over det endelige produktet. Paven innøvde så talene for den pavelige seremonimester, en irlending.
Veteranene blant korrespondentene ved Vatikanet har hørt en god del av det paven har å si i sine forberedte taler, en rekke ganger. Men hans språk, som populært kalles «papalesisk», kan være vanskelig å tyde selv for erfarne reportere. En talsmann for et italiensk nyhetsbyrå sa at pavens taler ofte er uklare og altfor lange. En australsk reporter var skuffet over at prekenene var så innsmigrende og fulle av selvinnlysende sannheter. En annen journalist skrev i avisen Sunday Telegraph: «Talene hans har vært konservative, ofte fulle av selvfølgeligheter og av og til uklare. . . . Kanskje han trenger en ny mann til å skrive talene sine . . . Hvis talene hans forvirrer erfarne korrespondenter, må de absolutt virke forvirrende på vanlige mennesker som søker opplysning.»
«Kirken tar imot dere med åpne armer»
Men til tross for den forvirringen som noen av korrespondentene snakket om, hadde den katolske kirke håp om at talene ikke skulle forvirre vanlige mennesker som søkte opplysning. Australierne var blitt oppfordret til å ’komme, se og høre’, og komme gjorde de i tusentall. På en travbane i Sydney var det anslagsvis en kvart million til stede, og det var det største tilhørerantallet ved en enkelt anledning. I den talen Johannes Paul holdt der, konsentrerte han seg først og fremst om katolikker som har kommet på avveier. Med utstrakte armer kom han med denne oppfordringen: «Til alle dem som har gått bort fra sitt åndelige hjem, vil jeg si: Kom tilbake! Kirken tar imot dere med åpne armer; Kirken elsker dere.»
Dette var virkelig en anstrengende reise for en 66-åring. Paven tilbakela alt i alt cirka 11 000 kilometer på en snau uke og var til stede ved over 50 arrangementer. Han deltok blant annet i messen i hovedstedene i delstatene foruten i Darwin og Alice Springs. Dette var en sterk følelsesmessig opplevelse for mange av de troende. En mann i Western Australia sa beveget: «Da paven kom [til Perth], var det som da Kristus kom til Jerusalem.» I Melbourne var det en som sa: «Han har det kroppsspråk som vi finner hos noen indiske mystikere.» Mange gråt åpenlyst.
Turarrangørene var stort sett fornøyd med det store frammøtet de fleste steder. De fleste av de frammøtte satte pris på å se og høre et 14-manns rockeband, gode sangkor, de 21 kanonskuddene som ble avfyrt som velkomst, pavens livvakter, prosesjonene og flaggene. Det var til og med klovner med, og det ble sagt at deres oppgave var «å få fram smilene i folks ansikter».
En katolsk prest som også er spaltist i Sydney-avisen Sunday Telegraph, skrev: «Det er altså på denne måten pilegrimen paven kommer for å treffe Australias befolkning: ikke-katolikker og katolikker i et overfladisk, omreisende sirkus i multimilliondollarklassen.» «Paven kom som en pilegrim med all den ekstravaganse og PR som man venter av en superstjerne.» En lederartikkel i avisen Sydney Morning Herald kommenterte det at det ble lagt så stor vekt på «show»: «Dette er den sjansen pilegrimen paven har. Showet er øyensynlig budskapet. . . . Det spørsmålet som stadig dukker opp, er: Hvor varig blir inntrykket?»
Budskapet til australierne
Hvilket budskap ble så overbrakt gjennom talene (som var utarbeidet i Australia) til de tusener som kom for å høre?
Til de funksjonshemmede: Fysiske begrensninger kan med Kristi kjærlighet bli til noe godt og vakkert og kan gjøre deg verdig til den skjebne som du en gang ble skapt med tanke på.
Om arbeidsledighet: Det som det er behov for, er en samfunnsordning som erkjenner at mennesket er viktigere enn ting. Folk må alltid huske at arbeideren er viktigere enn den fortjeneste maskiner kan gi.
Til massemedia: De må forstå at det ikke bare er deres ansvar å fortelle om onder, men å bidra til å fjerne dem, at utfordringen ikke bare består i å fortelle om gode gjerninger, men også å oppmuntre til dem.
Til urbefolkningen: Det som er gjort, kan ikke gjøres ugjort. Urbefolkningens reservater eksisterer fremdeles og krever en rettferdig og riktig løsning som man ennå ikke har nådd fram til.
Johannes Paul talte også om behovet for fred etter hvert som 1986, det internasjonale fredsår, nærmet seg sin avslutning. Paven sa følgende til en tilhørerskare på over 30 000, hvorav de fleste var ungdommer, som deltok i en ungdomsfestival i Sydney: «Hvis dere vil arbeide for fredens sak, så arbeid for rettferdighet, . . . forsvar livet, . . . forkynn sannheten, . . . og gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg.»
I sin avskjedstale oppfordret han australierne til å huske hvem de er, og hvor de går. Han sa at de som nasjon betraktet var kalt til storhet. Og så, til tonene av sangene «God Bless Australia» og «On the Road to Gundagai» gikk Johannes Paul II opp trappen til det skinnende hvite Qantas-jetflyet som skulle føre ham tilbake til Roma via Seychellene.
Noen varige resultater?
Hva ble resultatene av pavens besøk? Brisbane-avisen Courier Mail kom til denne tankevekkende konklusjonen: «Det har vært en reise med klimakser og antiklimakser, overraskelser og skuffelser. . . . Den katolske kirke i Australia har fått mye å tenke på. Hvis pave Johannes Paul II, en mann med en bemerkelsesverdig utstråling, ikke klarer å lokke katolikker tilbake til kirken, virker det usannsynlig at hans lokale biskoper vil kunne lykkes med noe av det de har å tilby.»
[Uthevet tekst på side 13]
«Hvis Jesus hadde kommet, ville ingen ha vært sponsor for ham»
[Uthevet tekst på side 14]
«Paven kom som en pilegrim med all den ekstravaganse og PR som man venter av en superstjerne»
[Bilde på side 15]
Menn fra urbefolkningen i kø for å kysse pavens hånd
[Rettigheter]
Reuters/Bettmann Newsphotos