Stammernes problemer

På veldig varme dager var det tradisjon i familien å stanse ved iskremkiosken. Karl likte best krokanis. ’Jeg holdt den glatte, tykke mynten som far hadde gitt meg, godt fast i den klamme neven. Hjertet slo hardt, og jeg kunne føle hvordan svetten begynte å sile nedover ansiktet. Jeg ønsket så inderlig at jeg kunne be far om å kjøpe isen for meg, men jeg visste hva han kom til å si. Han hadde sagt det ofte nok i det siste: «Når du har så lyst på is, får du kjøpe den selv.» Jeg syntes det var dårlig gjort av ham. Visste han ikke hvor fælt jeg syntes det var? Jeg stod helt stille og skalv foran den høye, glinsende metalldisken. Når jeg stod på tærne, klarte jeg akkurat å nå opp og gi den svette mynten til den store skolegutten som stod der og flirte med et fjes som var fullt av kviser.

«Hva slags is skal du ha?»

«Jeg vil ha k-k . . . gi meg k-k-k . . .»

Jeg knep munnen sammen og fortsatte kampen i taushet. Jeg kunne se at han så på far over hodet på meg. Det var det blikket alle som stammer, kjenner så godt. Blikket sa: «Kanskje du kan hjelpe? Det er visst noe i veien med denne gutten her, og han gjør meg nervøs.» Resultatet ble naturligvis at jeg ble rasende og flau og gispet etter luft. Til slutt fikk jeg ved en kraftanstrengelse fram ordet «krokan». Det verket i hele kroppen, men jeg hadde klart det.’ — The Best of Letting Go, Newsletter, San Francisco, California, USA.

HVORDAN ville du ha reagert hvis du hadde stått og hørt på Karl da han skulle kjøpe iskrem? Dr. Oliver Bloodstein, som har studert stamming i de siste 37 årene, har gjort den interessante iakttagelse at «de som ikke stammer, forstår sjelden hvor skremmende og frustrerende det er å stamme, med mindre de har spesiell grunn til å forstå det». Ja, for mange som stammer, er det å snakke noe som konstant forårsaker dyp bekymring eller angst.

Er du en som virkelig har ordet i din makt? I så fall synes du kanskje at det er vanskelig å forstå en slik angst. Hvorfor det? Fordi talen for de flestes vedkommende kommer av seg selv. Når vi er sultne, kan vi gå på en kafé og bestille et måltid. Hvis vi vil kjøpe en gave, går vi til en forretning og henvender oss til en ekspeditør. Når telefonen ringer, nøler vi ikke med å ta den. Men for dem som stammer, kan slike dagligdagse hendelser fortone seg som et mareritt.

Men er problemet egentlig så alvorlig? spør du kanskje. Har du noen gang tenkt over hvordan livet kan arte seg for en som stammer? For at du bedre skal forstå hvordan stammerne har det, og bli flinkere til å vise medfølelse, skal vi nå la noen av dem dele sine innerste følelser med deg.

Hvordan de føler det

Joe: «Jeg kaller ikke det å stamme en talefeil; det er en hemsko i alt vi foretar oss. Det hindrer oss i å fungere på en normal måte. Det hemmer oss når vi søker utdannelse, når vi skal skaffe oss et arbeid, og i selskapslivet. Jeg kjenner noen som ikke har giftet seg . . . de har ingen venner. De holder seg unna, de er alene, de blir frosset ut.»

Donna: ’Jeg har stammet helt siden jeg var ni år. Da jeg var 27, hadde jeg så store problemer at jeg aldri tok telefonen hjemme. Jeg er vettskremt, for du kommer til å spørre meg om hva jeg heter, og jeg blir nødt til å svare, og det er veldig vanskelig for meg å si «Donna». På to år har jeg brukt andre navn 122 ganger.’

Anonym: ’For best å forklare deg hvordan stammingen behersker livet mitt, skal jeg skrive ned noe av det som har hendt i dag. Alt gikk fint til jeg skulle spise frokost, for jeg sa ingenting. Så gikk jeg ned på kafeen på hjørnet fordi jeg hadde forsovet meg, eller rettere sagt bare fordi jeg hadde ligget der i sengen og gruet meg til å begynne dagen. Jeg ville ha kaffe og smørbrød, men jeg bestilte melk og havregrøt, for jeg visste at jeg ikke kan si de andre ordene uten å stamme, og jeg ville ikke at servitøren skulle synes synd på meg. Jeg kan ikke fordra havregrøt.

På skolen sa læreren navnet mitt, og selv om jeg visste svaret, lot jeg som om jeg ikke visste det, og ristet på hodet, og jeg følte meg så dum. Etter timen skyndte jeg meg til biblioteket og fant fram en bok og lot som om jeg var helt oppslukt av den, når noen jeg kjente, gikk forbi.

Jeg er blakk og skrev til far og bad om penger. Jeg ville sende brevet som ilbrev, men jeg husket forrige gang jeg prøvde å få ordnet det på postkontoret og jeg stod der og sa i-i-i-i- en hel evighet, og han som satt i luken, ble utålmodig, og de som stod i kø bak meg, ble også utålmodige, og jeg orket ikke tanken på det en gang til, så jeg bare leverte brevet i luken og fikk et vanlig frimerke på det. Jeg har et par kroner igjen til å kjøpe mat for.’

W. J.: «Jeg stammer. Jeg er ikke som andre. Jeg må tenke annerledes, oppføre meg annerledes, leve annerledes — fordi jeg stammer. I likhet med andre stammere, med andre utstøtte, har jeg i hele mitt liv hatt en stor sorg og et stort håp, og det har gjort meg til det mennesket jeg er. Et ubehjelpelig språk har formet livet mitt.»

Anonym: «Jeg jobbet som fyrbøter på et lokomotiv på en skiftestasjon. En dag holdt vi på med å skifte noen vogner på en forlengelse av hovedsporet. Vi hadde ikke hørt at det var ventet noe tog på det sporet den første halvtimen. Jeg så ut for å sjekke noe, og plutselig fikk jeg se et godstog komme rett mot oss. Lokomotivføreren var opptatt med noe inne i lokomotivet. Jeg prøvde å varsle ham, men fikk ikke fram et ord. Jeg klarte ikke engang å stamme før det var for sent. Godstoget hadde ikke så stor fart, men begge lokomotivene ble ødelagt. Ingen ble drept, men kollegaen min mistet det ene benet. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Hvis bare jeg kunne ha advart ham!»

Fem mennesker. Deres tanker og opplevelser gir oss i det minste litt innsikt i den frustrasjon, angst og ydmykelse som mange stammere står overfor hver eneste dag livet igjennom. Multipliser så disse opplevelsene med anslagsvis 15 millioner. Forstår du nå bedre at det virkelig kan være et stort problem å stamme?

Kjenner du noen som stammer? Hvorfor ikke spørre dem om hvordan de føler det? Du vil kanskje bli overrasket over å få vite om det mot og den besluttsomhet de må vise hver eneste dag.

Vis medfølelse

De som stammer, blir ofte alvorlig berørt i psykisk og følelsesmessig henseende. Så hvordan bør du opptre overfor dem? Bør du synes synd på dem og ta på dem med silkehansker? Bør du behandle dem annerledes enn andre? Våkn opp! stilte disse spørsmålene til flere som stammer eller har gjort det. Her er noen av svarene.

IKKE GJØR NARR AV OSS. Frank har stammet siden han var ti år. Nå er han 29. «Jeg vil at folk skal forstå at de som stammer, har følelser som alle andre og bør behandles som vanlige mennesker og ikke bli gjort narr av,» sier han. «Stammerne har et problem, det er det hele. Alle har et eller annet problem, og stamming er tilfeldigvis mitt problem.» En kjent spaltist skrev en gang at fordi stamming ikke er livstruende, var det det eneste handikap hun visste om som åpenlyst blir latterliggjort. Robert innrømmer at vennene hans erter ham litt med den måten han snakker på. «Det gjør ikke meg noe,» sier han med et smil, «for jeg vet at de ikke mener noe vondt med det.» Men folk er forskjellige, og noen av dem som stammer, vil kanskje slett ikke sette pris på å bli ertet med det. Men du er sikkert enig i at det beste er å vise medfølelse og behandle dem som stammer, slik som du ville like å bli behandlet i samme situasjon.

IKKE SYNES SYND PÅ OSS. Selv om en som stammer, naturligvis setter pris på å bli møtt med forståelse, setter han ikke pris på medlidenhet. «Vi vil ikke at folk skal synes synd på oss, men vi vil at de skal være tålmodige med oss,» sier Carol, som stammet i 25 år. «Og jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg fordi jeg stammer,» sier Kate, som nå er i 60-årene. «Jeg vil at de skal betrakte meg som et menneske og innse at det finnes verre problemer enn å stamme. Stamming er bare en bagatellmessig ufullkommenhet.»

TRO IKKE AT VI ER DUMME ELLER NEVROTISKE. «Jeg skulle ønske at folk ikke ville prøve å legge altfor mye i det og gjøre det til gjenstand for psykoanalyse,» sier Robert. «Og ikke vær redd for oss,» sier Carol. «Stamming er ikke smittsomt. Det er ingen grunn til at mødre skal holde barna sine borte fra oss. Jeg skulle ønske at folk ville behandle stammere med respekt. Vi er like intelligente som alle andre. Vi kan bare ikke si det vi vil si, det er det hele. Og alt det vi gjør, bevegelsene og grimasene, det er bare ledd i kampen for å få ordet fram.»

Det er fint å få vite hvordan stammerne føler det, sier du kanskje. Det vil nok komme til nytte. Men hvordan klarer de å mestre situasjonen? Det er et godt spørsmål, og et spørsmål som vi bør se nærmere på.

Hvordan noen har mestret situasjonen

For å få svar på dette spørsmålet spurte vi noen Jehovas vitner, for det er en stor utfordring å være et Jehovas vitne som stammer. På et ukentlig møte, den teokratiske tjenesteskolen, blir Jehovas vitner opplært til å tale til store forsamlinger. Noen av dem som er tilmeldt denne skolen, stammer. Alle Jehovas vitner forkynner dessuten offentlig det gode budskap om Guds rike, som oftest fra hus til hus. Hvordan klarer så stammere seg i slike situasjoner? Det er særlig to ting som hjelper, nemlig å tenke på hva andre har klart å gjøre, og bønn.

Kate tenker alltid på Moses. Man mener nemlig at Moses hadde en eller annen talefeil. Da Jehova Gud gav Moses i oppdrag å føre israelittene ut av Egypt, svarte Moses: «Jeg har aldri vært noen ordets mann . . . ; jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.» (2. Mosebok 4: 10) I sin kjærlighet lot derfor Jehova Moses få med seg sin bror, Aron, til å føre ordet for ham. Men dette skulle ikke være noen varig ordning. I 5. Mosebok kan vi lese de gripende talene som Moses holdt for israelittene. Han trengte ikke Aron da! Kate synes at det har vært veldig oppmuntrende å vite at Moses med tiden overvant sitt spesielle problem.

Robert er en eldste i sin menighet. «Jeg ber alltid før jeg går opp for å holde en tale,» sier han. Hjelper det? «Ja. Det har en beroligende virkning.» Mae er i 50-årene og har stammet de siste 11 årene. Hun sier at hun pleide å være med fra dør til dør som iakttager. En dag arbeidet hun sammen med en forkynner som vennlig spurte henne: «Er det noen mening i å være med ut i tjenesten hvis du ikke har tenkt å snakke med folk?» Han hadde helt rett. Så hun spurte om hva hun kunne gjøre for å hjelpe seg selv. Hvilket råd gav han? Be. I flere år klarte Mae å være pioner, en forkynner som bruker minst 90 timer i måneden til å snakke med folk om Guds rike. «Selv om jeg skulle stamme litt når jeg snakker med noen ved døren, ber jeg en rask liten bønn,» forteller hun. «Det hjelper, og jeg føler meg vel til mote igjen.»

Nåtiden og framtiden

Kjenner du noen som stammer, som står deg særlig nær? Føler du det som den unge kvinnen som sa om sin venn: «Han er et sånt fint menneske, varm og omsorgsfull. Han har så mye å gi, men får ikke uttrykt det»? Hvis du føler det på den måten, ønsker du også inderlig at det skulle finnes et botemiddel mot dette problemet.

Hvis du kunne si til en stammer: «Bare gjør det eller det. Det virker hver gang!», ville det naturligvis være fantastisk. Men sånn er det ikke. Stamming er en slik komplisert forstyrrelse, og hver stammer har individuelle behov. Det som kanskje kan hjelpe én til å få stammingen under kontroll, vil derfor ikke være til like stor hjelp for en annen. Betyr så dette at det er svært lite håp for dem som stammer?a

Robert, Mae og Kate vil med overbevisning forsikre deg om at problemet snart vil bli overvunnet. De vil med glede fortelle deg om Guds løfter om at den stumme skal juble med sin tunge. De kan fortelle om den mannen som hadde vondt for å tale, og som Jesus helbredet. De kan fortelle at den tid er nær da Jesus Kristus som den herliggjorte Kongen i Guds rike vil rette sin oppmerksomhet mot jorden. Og når han gjør det, vil han gjøre nøyaktig det samme for mange mennesker som det han gjorde for denne mannen for så lang tid siden. Ja, de har full tillit til at Jehova, «den Gud som gir all trøst», sammen med sin Sønn, Jesus Kristus, skal fjerne dette problemet for bestandig. — 2. Korinter 1: 3, 4.

Det er altså ingen tvil om at problemet vil bli fjernet i framtiden. Men hva med nåtiden? Robert, Mae, Kate og andre i samme situasjon gjør sitt ytterste for å leve med problemet så godt det lar seg gjøre. Må de bære denne byrden alene? Vi håper ikke det. Vi kan hjelpe dem ved å vise dem respekt. Vi kan alltid være vennlige og forståelsesfulle og tålmodige. Vi kan høre på hva de sier. Ja, når vi er villige til å forstå deres problem, er det ofte mye lettere for dem å akseptere det.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 20]

«Jeg skulle ønske at folk ville behandle stammere med respekt»

[Uthevet tekst på side 22]

«Det beste du kan gjøre for å hjelp en som stammer, er å høre på hva han sier, i stedet for på hvordan han sier det.» — Dr. Oliver Bloodstein, spesialist i talevansker

[Ramme på side 23]

«Tale er sølv, men taushet er gull»

Dette gamle ordtaket sies å være av orientalsk opprinnelse. Det tilsvarende ordtaket på hebraisk lyder: «Hvis et ord er verdt én sekel, er taushet verdt to.» — Brewer’s Dictionary of Phrase and Fable.

En vis mann i oldtiden sa det på denne måten: «Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: . . . en tid til å tie, en til å tale.» — Forkynneren 3: 1, 7.

[Bilde på side 21]

Har du noen gang lurt på hvordan livet kan arte seg for en som stammer?