Hjelp til dem som stammer

ER DU en av dem som går omkring og er ulykkelige fordi de stammer? Ifølge statistikken er det sju av hver 1000 som har denne talefeilen. Dette gjelder uansett hvor de bor — i USA, i Europa eller i Asia. Det blir anslått at det alt i alt er cirka 25 millioner som har dette problemet. Langt flere barn enn voksne er plaget av det og mellom fire og seks ganger så mange menn som kvinner.

Vi vil med en gang si at stamming har ingenting med intelligensen å gjøre. Noen av de største begavelser i historien har hatt dette problemet. Bibelen antyder at Moses, en profet for Jehova Gud, hadde en talefeil. Selv om Bibelen ikke sier noe om hva slags talefeil det var, var den holdning Moses hadde til den, typisk for den holdning mennesker som stammer, har. — 2 Mos. 6: 12.

Problemets natur

De som stammer, har problemer med å snakke flytende — de prøver og prøver, men klarer det ikke og gjentar de samme stavelsene om og om igjen før de får sagt det de vil. De blir nølende, usikre og fryktsomme når de skal snakke. Forskere har påvist at taleorganene hos dem som stammer, sjelden er annerledes enn hos dem som ikke gjør det. De som stammer, kan foreta like hurtige bevegelser med tungen, kjevene, leppene og pustemusklene som de andre. Heller ikke i følelsesmessig henseende skiller de som stammer, seg noe særlig ut fra andre.

De som stammer, har som regel vanskeligere for å si lange ord enn korte, vanskeligere for å uttale ord som begynner med en konsonant, vanskeligere for å si de tre første ordene enn resten av setningen, vanskeligere for å si meningsfylte ord, for eksempel substantiver, verb, adjektiver og adverb, enn slike ord som artikler, preposisjoner og konjunksjoner, og også vanskeligere for å si meningsfylte setninger enn å tøyse. De synes dessuten at noen — tydeligvis slike som er vennlige og medfølende, eller dem de kjenner — er lettere å snakke med enn andre. Alt dette understreker hvilken viktig rolle sinnet eller følelsene spiller.

Forskningen har også vist at de som stammer, som oftest ikke har noe særlig problem med å rope eller hviske, med å syngea eller med å delta i et talekor, nei, ikke engang om det bare er én annen som snakker eller leser sammen med dem. Det er også interessant å merke seg at hvis en som stammer, får på seg en hodetelefon og hører kraftige lyder mens han snakker, vil han ikke ha noen problemer med å si det han skal.

Det kan være at stamming til dels er arvelig betinget, ettersom stamming er mer utbredt blant barn av foreldre som stammer, enn blant barn av foreldre som ikke gjør det. Men enkelte spesialister hevder at dette snarere skyldes en nedarvet mental holdning enn nedarvede fysiske defekter.

Hva som kan være årsaken

En har ikke funnet noe påfallende forskjell mellom taleorganene til dem som stammer, og dem som ikke gjør det, men det kan være at strupehodet hos dem som stammer, er mer følsomt eller blir lettere anspent enn hos andre. Arvelige faktorer kan derfor ha en viss betydning.

Det ser også ut til at barna som regel kommer godt i gang med snakkingen, men at noen av dem så i treårsalderen begynner å nøle eller å gjenta ordene, og så stammer de. Hva kommer dette av? Forskning har vist at atmosfæren i hjemmet og morens holdning kan være en avgjørende faktor, særlig hvis moren er perfeksjonist eller overdrevent opptatt av hvilket inntrykk barnet gjør på andre. Stammingen skyldes ikke nødvendigvis at barnet er blitt skremt, eller at det har vært utsatt for en ulykke eller for en alvorlig sykdom.

Noen trekker følgelig den slutning at et barn «lærer» å stamme på grunn av atmosfæren i hjemmet. De mener at stammingen skyldes usikkerhet og frykt — usikkerheten får barnet til å tro at det kommer til å stamme, og så prøver det å la være å stamme av frykt for å gjøre det. De negative følelsene hemmer taleevnen. Akkurat som hjertet kan begynne å slå voldsomt hvis en tenker på det og bekymrer seg for det, og akkurat som en kan få fordøyelsesbesvær ved stadig å tenke på magen, kan usikkerhet og frykt for at talen skal bli hemmet, forårsake stamming.

Forskjellige behandlingsmåter

I 1951 oppfant en forsker ved Illinois universitet en innretning som gjorde det mulig for ham å forvirre folk og få dem til å stamme. Innretningen virket slik at når en person snakket, hørte han sin egen stemme etter en liten stund. I 1972 benyttet en logoped i Roanoke i Virginia denne metoden i sin behandling av mennesker som stammet. Den hadde motsatt virkning på dem og gjorde det følgelig mulig for dem å snakke uten å stamme. Denne spesialisten har oppnådd en del gode resultater ved hjelp av denne metoden.

En annen logoped som har lykkes å hjelpe mange med dette problemet, understreker at en stammer på grunn av det en gjør, ikke på grunn av hva en er. Han mener med andre ord at en stammer fordi en presser leppene sammen eller holder pusten ved å spenne musklene i strupen, eller lignende. De som stammer, kan og må hjelpe seg selv, sier han.

Det er en fordel om de som stammer, eller foreldre til barn som stammer, leser bøker om emnet. Én behandlingsmåte kan være til hjelp for én, mens en annen metode kan hjelpe en annen. Undersøkelser har vist at bare en svært liten prosentdel av foreldre med barn som stammer, har tatt seg tid til å lese noe om emnet. Søk derfor hjelp. «For å bli hjulpet må en la seg hjelpe, og for å lære må en la seg lære,» sier Wendell Johnson i sin bok Stuttering and What You Can Do About It.

Wendell Johnson har selv hatt dette problemet, og han nevner blant annet fem ting som en som stammer, ikke bør gjøre: Vent ikke at du kommer til å stamme; å vente på vanskelighetene er det samme som å hilse dem velkommen. Slå deg ikke til ro med at dette er din beste måte å snakke på, bare fordi du i det hele tatt klarer å si noe. Tro ikke at du er et offer for stammingen, men vær oppmerksom på at du selv forårsaker den ved de anstrengelser du gjør deg. Forson deg ikke med den stammendes handikap, slik at du tilpasser deg den og bestemmer deg for å snakke mindre og lar stammingen avgjøre hva slags arbeid du skal ha, og hva slags selskapelig virksomhet du skal delta i; det er bare en lettvint utvei. Og innta ikke den holdning at du ikke kan noe for det, men gå heller ikke til den annen ytterlighet ved at du nekter å innrømme at du har et problem, slik noen gjør.

En annen ekspert på dette området, dr. J. P. Brady, anbefaler en tresidig behandlingsmåte: For det første må en legge om sine talevaner. Logopeden ber den som stammer, om å lese noe langsomt og avslappet. Så snart vedkommende faller tilbake til sine gamle vaner, blir han stanset og bedt om å lese om igjen fra en lett del av stoffet. Ettersom de fleste med dette problemet har en tendens til å snakke hurtig, anbefaler Brady for det annet at vedkommende bruker en metronom (en slik som musikere bruker), og at han begynner med å si ett ord i sekundet eller 60 ord i minuttet. Når han har lært å tale flytende i denne hastigheten, blir farten gradvis økt helt til han taler med normal hastighet. Og for det tredje anbefaler Brady det han kaller «systematisk desensibilisering». Pasienten blir bedt om å tenke seg forskjellige situasjoner da han synes det er vanskelig å snakke. Han begynner med den minst vanskelige, og når han så mestrer den, går han videre til situasjoner med større vanskelighetsgrad, for eksempel det å snakke i telefonen.

En behandlingsmåte som har mye til felles med det foregående, har i den senere tid kommet sterkt i forgrunnen i medisinske tidsskrifter. Den blir benyttet av dr. M. F. Schwartz, som er leder for taleforskningslaboratoriet ved det amerikanske Temple universitet. Ifølge ham er det en arvelig disposisjon som gjør at strupehodet blir anspent, foruten en overdrevent bekymret holdning hos den stammende (eller hos foreldrene hvis den stammende er et barn) og en eller annen skrekkfylt opplevelse. Problemet viser seg ofte i treårsalderen, når barnet skal lære å bruke lengre ord. Dette får barnet til ubevisst å spenne strupehodet, og så snart det kommer til noe som det synes er vanskelig å si, skaper det en hindring i sitt eget sinn.

En mann hadde brukt 50 000 kroner på å prøve å bli kvitt sin stamming, oppsøkt ni forskjellige logopeder, én hypnotisør og til og med en psykoterapeut, med det resultat at han ble atskillig fattigere, uten å bli kvitt stammingen. Da han fikk høre den ovennevnte forklaringen på hvorfor folk stammer, sa han: «For første gang forstår jeg grunnen til at jeg stammer. Disse opplysningene kom som sendt fra himmelen. Jeg føler det som om en kolossal byrde er blitt tatt fra skuldrene mine.»

Dr. Schwartz la også vekt på den psykosomatiske faktor: «Hvis en som stammer, kom inn her og jeg ba ham om å ta av seg sko og sokker og stikke høyre fot i en bøtte med vann mens han snakket med meg, ville han ikke stamme. Tankene hans ville være opptatt av noe annet, og strupehodet hans ville derfor være avslappet.»

Dr. Schwartz og hans kolleger gjør først sine pasienter oppmerksom på at de har en tendens til ubevisst å spenne strupehodet, og de lærer dem deretter å venne seg til å puste dypt og med magen, noe som vil gi dem en mykere og bedre stemme. Pasientene får så lære å føre leppene forsiktig sammen i stedet for å presse dem tett sammen. En som stammer, vil gjerne ubevisst presse leppene sammen, fordi han regner med at det vil oppstå vanskeligheter. Så lærer pasienten å snakke med myk og behagelig stemme. Når vedkommende på denne måten får en «ny stemme», blir strupehodets stilling forandret, og stammingen opphører.

Men det at en har lært å snakke på denne måten, betyr ikke at slaget er vunnet. Pasienten må nå lære å anvende denne talemåten i praksis, for i forskjellige situasjoner vil han være tilbøyelig til å falle tilbake til sin tidligere talemåte, for eksempel når han snakker med noen i familien eller med sine arbeidskamerater, og når han tar telefonen. Dette krever tid og anstrengelser, og de som gjennomgår en slik behandling ved spesielle institutter, tilbringer flere timer der hver dag, fem dager i uken. Denne metoden er en av de mest vellykte fram til nå.

Ja, i dag kan en som stammer, få bedre hjelp enn noen gang tidligere — hvis han virkelig ønsker å bli hjulpet.

[Fotnote]