Hvorfor banker går konkurs

DA BANK OF HAWAII åpnet en filial på den mikronesiske øya Yap i 1970, stod den overfor et problem: Hvordan skulle den få overtalt befolkningen på Yap til å sette pengene sine i banken? «Vi hadde borgermøter og begynte med det mest elementære,» sa bankmannen Dominic B. Griffin. «I naturalhusholdningen kan alt være penger. Vi måtte forklare hvorfor en gris ikke var penger, men at en signatur på et stykke papir var det.»

Dette problemet understreker et grunnleggende poeng: Vår tids bankvirksomhet er basert på tillit, den tillit som enkeltpersoner og næringslivet har til de bankene som de gjør forretninger med, og til de institusjoner som støtter dem.

Yap hadde en bank fra før — en bank for steinpenger. I mangfoldige år hadde deres kultur brukt svære steinhjul som penger. De er så store at man ikke trenger noe hvelv for å oppbevare og beskytte dem. De blir isteden stilt opp mot vegger og trær langs en vei utenfor Colonia. De kommer fra et steinbrudd i Belau, en øygruppe sørvest for Yap, og deres verdi ble fastsatt etter hvor vanskelig det var å få tak i dem og frakte dem til Yap i små båter. Steinpengene blir aldri flyttet. Alle kjenner alle steinenes historie. Eiendomsretten (men ikke selve steinene) blir overført fra familie til familie etter hvert som land eller varer blir kjøpt.

Yap måtte bokstavelig talt gå over fra steinalderen til den elektroniske bankvirksomhets tidsalder. Befolkningen måtte lære om sjekker og bankkontoer, fremmed valuta, spareobligasjoner og telegrafiske remisser. De måtte lære hvor verdifulle trykte papirlapper er, og å stole på at bankene ville ta hånd om penger de ikke kunne se.

Slik er situasjonen verden over i dag. Det er ingen som ber en bank om å vise dem pengene deres. De fleste transaksjoner foregår elektronisk eller ved hjelp av sjekk. Folk stoler på at bankene vil skaffe dem de pengene de har lovt, når de ber om det, eller når betalingsfrister utløper. Likevel har bankene egentlig bare så mye penger som trengs til rutinemessige daglige uttak, i sine hvelv. De vet av erfaring hvor mye kontanter som trengs på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt tid av året. Hvor er så resten av pengene?

Bankenes forretningsvirksomhet

Bankene driver forretning. Akkurat som andre foretak er de ute etter fortjeneste. Men i motsetning til de fleste andre foretak har de penger som vare. Stort sett låner de penger fra én part og låner dem ut til en annen part. Ved å låne ut til en høyere rente enn de selv har lånt beløpet til, tjener de penger som går både til dem selv, deres andelshavere og deres innskytere, og som dessuten dekker deres driftsutgifter. Men bankene skaper også penger. Hvordan gjør de det?

Dennis Turner sier i sin bok When Your Bank Fails: «Det [føderale reservesystem i USA] krever bare at bankene skal ha en liten prosent av sine innskudd for hånden. Reservekravene varierer alt etter som hvor stor banken er, og hva slags innskudd den har, men for tiden [1983] har de gjennomsnittlig åtte prosent i reserve. Hvis en innskyter setter 100 dollar på sin konto, kan banken låne ut 92 dollar av dette beløpet. Enten låntageren bruker pengene eller setter dem inn på en annen bankkonto, skaper han 92 nye dollar. Av dette beløpet kan 84,64 dollar lånes ut, mens 7,36 dollar blir beholdt i reserve. Denne pyramideprosessen fortsetter, så når reservekravet på åtte prosent blir oppfylt, kan et innskudd på 100 dollar skape 1200 nye dollar.»

Bankene låner vanligvis ut så mye de har lov til å låne ut. Men hvis det går rykter om at en bank er i vanskeligheter, kan det være at innskyterne mister tilliten til den og strømmer til den for å ta ut pengene sine. Banken vil ikke være i stand til å betale alle innskyterne og vil kanskje gå konkurs — med mindre den blir reddet av regjeringen eller blir slått sammen med en sterkere bank. Selv solide banker har gått konkurs på denne måten.

Andre grunner til konkursene

Ofte er det utlånene som gjør at en bank får problemer, særlig langsiktige lån med lav rentesats. Vanligvis går det bra når økonomien holder seg stabil og de beløpene banken betaler for de pengene den mottar fra innskyterne eller andre, er lavere enn renten på utlånene. Men når den pris som blir betalt for penger, stiger, som den har gjort i den senere tid, betaler banken mer enn den får inn.

Det er enda verre når de som har tatt opp lån, ikke kan betale dem tilbake. Slik forholder det seg nå med mange bønder i USA. Denne manglende betalingsevnen fører til at mange mindre banker går konkurs. «Nøyaktig halvparten av de bankene [i USA] som gikk fallitt i 1985, var såkalte bondebanker, det vil si at minst 25 prosent av utlånene deres hadde forbindelse med landbruket,» sier finansavisen American Banker.

Direkte svindel og underslag er en annen grunn til at banker går konkurs. Elektroniske overføringer har gjort det mulig å stjele beløp som får gammeldagse bankran til å virke tamme i sammenligning. «Den amerikanske økonomi lider et årlig tap på over 500 millioner dollar [3,7 milliarder kroner] på denne måten,» sier Paris-avisen Le Figaro. «I Europa er de store bankene mye forsiktigere med å oppgi tallene, for de vil ikke røpe sine problemer. De innrømmer ikke desto mindre at de lider større tap på grunn av datasvindel enn på grunn av ran og vanlige innbrudd. Datasvindel er blitt vår moderne økonomis svøpe. . . . Så snart dataekspertene oppdager mottrekk, kommer det for dagen nye smutthull som visse personer raskt utnytter til egen fordel.»

Som i all annen forretningsvirksomhet kan også dårlig ledelse og dårlige fremgangsmåter medføre konkurs. Det sies faktisk at dårlig ledelse spiller en avgjørende rolle i de fleste bankkonkurser. Det kan være at bankdirektørene lar venner og slektninger få lån uten sikkerhet. Eller kanskje de gir for mange lån i gode tider. Eller det kan være at griskhet og et forsøk på å gjøre unormalt stor fortjeneste på en forretning og å bli rik fort får dem til å gjøre dumdristige investeringer.

Hard konkurranse har fått enkelte banker til å ta ekstraordinære sjanser. Noen blir offer for sin egen overdrevent aggressive utlånspolitikk. Noen banker som har problemer, og som ønsker å skjule sin dårlige tilstand og øke reservefondet og tilførselen av kontanter, går inn for å lokke innskytere ved å tilby usedvanlig høye rentesatser eller foretar ytterligere investeringer i risikable foretak.

Det at regjeringen garanterer tilbakebetaling til innskyterne uansett hva som skjer, har også fått enkelte banker til å bli dristige. Men det er umulig å forutsi framtiden. Noen som for eksempel har investert i olje og andre energikilder når prisene har vært høye, har gått konkurs når prisene har rast nedover eller foretak har slått feil. Eller hvis det blir deflasjon, kan det gå hardt ut over dem som regnet med å tilbakebetale lånte penger når det ble inflasjon og pengene var mindre verd.

Disse problemene som fører til at banker går konkurs, er ikke begrenset til små banker. Noen av verdens største finansinstitusjoner befinner seg også i en vanskelig situasjon. Mange har gitt lån på flere millioner, ja, flere milliarder dollar til land i den tredje verden som ikke kan betale tilbake renten, langt mindre selve lånet. Det at så mange banker har gått konkurs i de senere år, har reist flere spørsmål verden over. Er det ufornuftig å vise bankene tillit? Hvor sikre er bankene egentlig?

[Oversikt/bilde på side 6]

Bankkrakk i USAa

1977 - 6

1978 - 7

1979 - 10

1980 - 10

1981 - 10

1982 - 42

1983 - 48

1984 - 79

1985 - 120

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Utenfor dette huset ser man noen av steinpengene på Yap