Jeg lærte Guds navn å kjenne og tenkte ikke mer på mitt eget
JEG arbeidet hardt for å skape meg et navn. Jeg gikk på college med teater og dramatikk som hovedfag. Jeg var fast bestemt på å bli skuespiller. Så kom krigen, og jeg ble utkalt til å utføre spesiell tjeneste. Jeg skrev og satte i scene forestillinger som ble fremført for soldatene, og opptrådte selv som konferansier. I 1946 fikk jeg avskjed i nåde og flyttet til Hollywood, hvor jeg hadde kontrakt med RKO studios. Men jeg syntes det var for rolig, for kjedelig, å være dramatisk skuespiller.
Så forsøkte jeg meg som komiker. Å opptre for en levende forsamling og få folk til å le — det var mer min stil! Det begynte å gå riktig bra for meg. Det var bare fem år siden jeg forlot det militære, og nå reiste jeg på turné rundt om i landet som komiker sammen med Harry James. Jeg jobbet på alle de ledende nattklubbene på vestkysten og på Flamingo hotell og Sahara hotell i Las Vegas. Jeg var fornøyd med meg selv. Jeg hadde kommet langt på fem år og var virkelig i ferd med å skape meg et navn.
Så kom oktober 1951. Da ble alt forandret. Jeg fikk høre om et annet navn, og jeg tenkte ikke mer på å skape meg et navn. Jeg opptrådte som komiker i det mest populære fjernsynsshowet på vestkysten. Jeg hørte at en som var med i showet, var en forkynner. Jeg spurte ham om hvilken religion han hadde. «Jeg er et av Jehovas vitner.»
«Vil du gjenta det?» spurte jeg.
«Jehovas vitner.»
«Kan du si det litt langsommere?»
«J-e-h-o-v-a-s v-i-t-n-e-r.»
Jeg hadde aldri hørt navnet «Jehova» før. Jeg inviterte mannen og hans kone hjem til meg. Den kvelden fikk min kone og jeg vite noe som vi ble svært overrasket over: Gud har et navn! Og det navnet er Jehova! Vi fikk vite at det er et navn som skal æres, helliges og gjøres kjent. (Jesaja 43: 10—12, NW) Vi begynte å gå rundt og spørre alle om de visste hva Guds navn var.
Jeg forkynte for dem som besøkte de klubbene jeg jobbet i. En mann viste interesse og hadde alltid så mange spørsmål. En gang sa han til meg:
«Jeg skal si deg at jeg liker de fleste religiøse mennesker, men det er én gruppe som jeg ikke kan utstå.»
«Hvem er det?» spurte jeg.
«Jehovas vitner!»
«Å? Er det noen spesiell grunn til det?»
«Tja, det er bare forskjellige ting jeg har hørt.»
«Da skal jeg si deg noe. Bibelen sier at vi skal være rettferdige. Neste gang et av Jehovas vitner kommer til din dør, så be ham inn. Fortell ham hva du har hørt. Hør hva han sier. Det er det eneste fornuftige å gjøre. Vil du gjøre det for min skyld?»
Han gikk med på det, og kort tid etter drog jeg derfra for å jobbe i Las Vegas. Tre år senere, på et stevne for Jehovas vitner, kom en svær mann med kokkelue på hodet ut fra kjøkkenet og slo meg på skulderen.
«Husker du meg?» sa han.
«Du ser kjent ut.»
«Husker du i klubben her oppe i dalen? Du fortalte meg om Bibelen, og du sa at neste gang et av Jehovas vitner kom til min dør, skulle jeg be ham inn. Jeg gjorde det, jeg studerte sammen med ham, og nå er jeg et døpt vitne!»
Da jeg snakket med ham tre år tidligere, hadde jeg aldri utført noe annet en uformell forkynnelse. Men siden da var både min kone og jeg blitt døpt og hadde begynt som pionerer (heltidsforkynnere). Denne opplevelsen minnet meg om hvor viktig uformell forkynnelse er. — 2. Timoteus 4: 2.
Senere, i 1957, ble vi sendt til Lakeview, en by i Oregon med 3000 innbyggere. Den første dagen oppsøkte jeg en av byens advokater.
«Er det noe jeg kan gjøre for Dem?»
«Ja. Jeg har forstått det slik at våre folk ikke får lov til å forkynne i denne byen.»
«Er De et av Jehovas vitner?»
«Ja, jeg er det. Og jeg har med utskrifter av noen rettskjennelser som jeg har fått tilsendt fra Hayden Covington, Selskapet Vakttårnets advokat. Jeg vil gjerne at De skal se på dem.»
Han så på dem, tok telefonen mens jeg var til stede, og slo et nummer. «Far? Jehovas vitner kommer til å gå fra hus til hus. Det er ikke noe vi kan gjøre for å stanse dem.»
Vi begynte å arbeide fra dør til dør, og jeg hadde også med en av Selskapets filmer, Den nye verdens samfunn i virksomhet. Jeg viste den i kirkene i Lakeview. En kveld kom presten i en av disse kirkene til den husvognen vi bodde i. «Dere skaper uro i hele byen!» sa han. Han begynte å følge etter meg fra hus til hus. En kveld besøkte jeg en mann og leste for ham fra hans egen bibel, et eksemplar av King James Version. Så kommer denne presten busende.
«Jeg ser at Djevelen har kommet hit før meg!» sa han til mannen. Han fikk så se Bibelen i hånden min og tilføyde raskt: «Hei! Den boken, den kommer fra Djevelen også!»
«Sikter De til denne bibelen som jeg har i hånden?» spurte jeg.
Han snudde seg mot meg. «Ja! Det er nettopp den jeg snakker om!» Han gikk ut fra at jeg brukte New World Translation (en bibeloversettelse som er utarbeidet av Jehovas vitner).
Jeg så på ham jeg besøkte. «Ser De hvilken holdning han har til Bibelen?»
«Vær så vennlig å gå,» sa mannen til ham. Presten gikk.
Vi tjente i Lakeview i halvannet år. Det var sju forkynnere i menigheten da vi kom dit, og 47 da vi drog videre til vårt neste distrikt. I 1958 kom vi til Mt. Shasta i California, og der fikk vi det privilegium å opprette en ny menighet.
I 1960 flyttet vi til Redding i California, hvor det var en menighet på cirka 100. Den første søndagen jeg var der, var det en søster som utfordret meg under møtet og sa at jeg hadde anvendt et skriftsted feil. Jeg var dessverre ikke særlig taktfull. Jeg henviste til Bibelens ord om at en kvinne ikke skal undervise i menigheten. (1. Timoteus 2: 12) Denne søsteren og to andre marsjerte ut og smelte igjen døren etter seg.
Etter at møtet var ferdig, fikk jeg en bror til å oppsøke dem for å høre om de kunne tenke seg å treffe meg den kvelden. Da de kom, sa jeg:
«Menighetens opptegnelser viser at dere søstre er svært aktive. Som dere vet, er jeg ny her, og jeg trenger all den hjelpen jeg kan få. Jeg har en liste på cirka 50 vitner som er uvirksomme. Dere søstre kjenner disse. Jeg skulle ønske dere ville oppsøke dem, fortelle at vi prøver å komme i gang på nytt, og se om dere kan få dem til å delta i tjenesten igjen. Dere tre arbeider hardt og er flinke til å undervise. Jeg tror dere kan hjelpe disse familiene. Er dere villige til å forsøke?»
Det ble ikke sagt noe om det opptrinnet som hadde funnet sted på møtet om formiddagen. De gikk i gang, og snart var menigheten i vekst. Innen et år var det 100 forkynnere i vår menighet og over 50 i en ny menighet i Anderson.
I de årene som fulgte, ble jeg sendt til mange forskjellige menigheter for å tjene. Erfaringen har lært meg én ting: Vær vennlig og hensynsfull. Vær taktfull. (Ordspråkene 15: 1; Galaterne 6: 1; Titus 3: 2) Spesielt når vi går fra dør til dør, bør vi være innstilt på å skaffe oss venner, ikke fiender. Jeg hører derfor på hva som blir sagt, og svarer i samsvar med det.
En gang var det for eksempel en kvinne som sa:
«Jeg har min egen religion.»
«Det er fint,» sa jeg. «Det betyr at De tror på Bibelen. De ber sikkert Fadervår, og der ber De om at Guds vilje må skje på jorden. Vi har fått nok av menneskenes vilje, ikke sant? Vi vil at Guds vilje skal skje. Hva er så Guds vilje med oss? Det er virkelig et viktig spørsmål, ikke sant?» Vi snakket om det i 20 minutter.
Ved en annen dør sa en mann: «Jeg er katolikk.»
«Vet De hva jeg virkelig setter pris på ved katolikker?» spurte jeg.
«Nei?»
«De ber Fadervår. Det er en fantastisk bønn: ’Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.’ La meg få vise Dem noe interessant om det navnet.» Jeg fikk gjøre det.
Mange ganger sier folk: «Jeg har det travelt.»
«Det er fint at De har det travelt. Vet De hvorfor? Gud liker travle mennesker. Jeg har det også travelt. Jeg har med meg to tidsskrifter som er spesielt beregnet på travle mennesker. Artiklene er korte og poengtert. Jeg leverer disse to for 40 cent. Jeg er sikker på at De vil like å lese dem.»
For å si det med andre ord: Uansett hva et menneske sier, tar jeg utgangspunkt i det. Jeg ignorerer det ikke; jeg benytter meg av det. Det hjelper meg til å ’vite hvordan jeg skal svare hver enkelt’. — Kolosserne 4: 6.
I 1964 hadde jeg en spesiell opplevelse i Montgomery i Alabama. Jehovas vitner skulle holde et stevne der i byens colosseum. Før stevnet hadde demonstranter gått i tog foran Rikets sal med plakater med nedsettende bemerkninger om Jehovas vitner. De hadde fått i omløp en historie om at Jehovas vitner kom til å bryte loven ved å prøve å gjennomtvinge opphevelse av raseskillet under stevnet. Selskapet oppfordret oss til å sette oss i forbindelse med byens myndigheter. To av oss fikk en avtale med guvernøren, Wallace. Da vi ble vist inn på kontoret hans, presenterte vi oss og sa:
«Vi er Jehovas vitner, og vi har på følelsen at vi kan få problemer under stevnet vårt på Coliseum. Det verserer rykter om at vi har tenkt å bryte loven ved å tvinge igjennom opphevelse av raseskillet . . .» Lenger kom vi ikke.
«Vent litt,» avbrøt guvernør Wallace. Han drog ut en skuff og trakk fram Selskapets New World Translation of the Holy Scriptures og noen eksemplarer av bladene våre.
«Min grandtante er et av Jehovas vitner,» sa han. «Hun er en av de salvede.» Han kalte inn en mann som var ansvarlig for den offentlige sikkerhet i byen, og gav ham instrukser om å sørge for at det ikke ville bli noen problemer på stevnestedet. Stevnet ble et av de roligste vi noen gang har hatt. — Romerne 13: 4.
I de over 30 årene vi har vært opptatt i heltidstjenesten, har vi fått mange velsignelser. De to sønnene våre var pionerer de siste årene mens de gikk på skolen, og senere tjente de ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. Da de reiste derfra, fortsatte de i heltidsforkynnelsen. Senere omkom den ene av dem, Jim, i en ulykke. Vi finner stor trøst i håpet om at vi vil få treffe ham igjen her på jorden i oppstandelsen. Den andre sønnen vår, Gary, er fremdeles pioner.
Min kone, Marilyn, og jeg bor nå i Panama City Beach i Florida. Vi forkynner begge det gode budskap på heltid, og fra tid til annen har jeg det privilegium å bli brukt som en reisende representant for Selskapet Vakttårnet. Det har vært en stor glede for oss å se Jehovas familie av tilbedere på jorden vokse til millioner, og å vite at vi har kunnet bli brukt til å gjøre over 200 familier kjent med sannheten om Riket. Nei, det er ingenting som kan måle seg med tjenesten for Jehova!
Jeg er så glad for at det var en som fortalte oss om Jehovas navn i oktober 1951, og at vi har fått anledning til å være med på å gjøre dette navnet kjent for andre! — Fortalt av James Kennedy.
«For at menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den høyeste over all jorden.» — Salme 83: 19, King James Version
[Uthevet tekst på side 18]
Den kvelden fikk vi vite noe som vi ble svært overrasket over: Gud har et navn!
[Uthevet tekst på side 19]
«Jeg ser at Djevelen har kommet hit før meg!»
[Uthevet tekst på side 19]
Erfaringen har lært meg én ting: Vær vennlig og hensynsfull. Vær taktfull
[Uthevet tekst på side 20]
Uansett hva et menneske sier, tar jeg utgangspunkt i det. Jeg ignorerer det ikke; jeg benytter meg av det
[Bilde på side 18]
Jeg setter stor pris på å tilby Våkn opp! i forkynnelsesarbeidet