Endelig fant jeg det virkelige liv!
Det kjente kanadiske nyhetsmagasinet Maclean’s skrev på sportssidene den 13. november 1978: «Tom Edur, 23 år gammel, hadde alt den kanadiske drømmen innbefatter — kvinner, penger og en plass i NHL. I forrige sesong var han den forsvarsspiller for Pittsburgh Penguins som scoret flest mål. Han sluttet å spille ishockey for å bli et av Jehovas vitner i Denver.»
Seks måneder senere, nærmere bestemt den 14. juni 1979, figurerte Edur på en fremtredende plass i The Denver Post: «Det ser ut til at Tom Edur ennå ikke har overbevist alle om at hans avgjørelse om å trekke seg fra profesjonell ishockey i en alder av 23 år, ikke bare var et midlertidig innfall.
Den tidligere forsvarsspilleren for Colorado Rockies og Pittsburgh Penguins ble onsdag forsøkt kjøpt av Edmonton Oilers i National Hockey Leagues rekrutteringsavdeling. . . .
Edur var i sin andre sesong med Rockies da han ble solgt til Pittsburgh . . . Han spilte de siste 58 kampene den sesongen hos Pittsburgh og oppnådde et av de beste pluss/minus-forhold i NHL før han opplyste at han gav avkall på sin 92 000 dollar store årsgasje innen ishockey og trakk seg tilbake fra spillet.»
Hva fikk Edur til å treffe denne avgjørelsen? Hva var det han fant som er så mye bedre enn ishockey på topplanet? Les hva han sier selv:
JEG sluttet å spille ishockey — ikke fordi jeg ikke liker spillet, for det gjør jeg. Jeg hadde drømt om å begynne å spille i National Hockey League (NHL). Jeg husker fortsatt at jeg bestandig pleide å se på favorittlaget mitt på TV da jeg var omkring ti år gammel. Det hendte at jeg sovnet mens jeg lå i sengen og hørte på referater fra kampene deres på radio.
Jeg pleide å spille etter skoletid til sent på kvelden — helt til lysene på banen til slutt ble slått av. Etter en tid begynte jeg å spille i Canadas organiserte amatørliga og rykket stadig opp. Da jeg var 17 år, hadde jeg nådd topplaget, Toronto Marlboros. I 1973 vant vi den gjeveste tittelen for amatører i Canada, Memorial Cup, som kan sammenlignes med å vinne Rose Bowl i amerikansk fotball.
Jeg blir proffspiller
Omtrent samtidig ble en annen profesjonell liga dannet, World Hockey Association. I konkurranse med den veletablerte National Hockey League var den på utkikk etter gode unge spillere. Laget Cleveland Crusaders i den nye ligaen henvendte seg til meg. Dette var et brudd på tidligere regler, for NHL hadde en avtale om ikke å engasjere spillere før de var 20 år gamle. Dette var derfor en tenårings store sjanse i livet!
Cleveland Crusaders tilbød meg 250 000 dollar for å spille for dem i tre år — og det var en masse penger den gangen. For en 18-åring var det absolutt et fristende tilbud. Men egentlig likte jeg spillet så godt at jeg kunne ha tenkt meg å spille for mye mindre penger.
I juli 1973 undertegnet jeg derfor en treårs kontrakt med Cleveland Crusaders i den nyopprettede ligaen World Hockey Association. En del av min drøm var blitt virkelighet — nå var jeg profesjonell ishockeyspiller! «Det virkelige liv» jeg hadde søkt etter, skulle til å begynne. Snart ville jeg være på isen sammen med noen av nettopp de ishockeystjernene jeg pleide å se på TV — heltene fra barndommen!
Virkeligheten: et sjokk!
Men da jeg kom til lagets treningsleir, fikk jeg sjokk. Her så jeg for første gang hvordan «det virkelige liv» artet seg for et profesjonelt ishockeylag. Det første jeg lærte, dreide seg ikke om ishockey, men om hvilke barer spillerne pleide å gå på. Vi hadde riktignok drukket oss fulle enkelte ganger da jeg var med i amatørligaen. Men nå gikk turen rett til en bar etter treningen eller en kamp. Jeg var ikke gammel nok til å komme inn på slike steder, men siden jeg var en av spillerne, fikk jeg lov til å komme inn.
Og så var det all den utukt som ble begått av mange av proffspillerne. Akkurat det hadde jeg ikke ventet. Likevel begynte jeg å godta det nokså snart, fordi jeg antok at det var en del av «det virkelige liv». Derfor bestemte jeg meg for å være en ekte proff i likhet med dem. Det var så lett å forandre syn på disse spørsmålene bare for å bli godtatt!
Den første sesongen min gikk bra på og utenfor isen. Det trodde jeg i hvert fall selv. Men i den andre sesongen begynte det å vise seg tegn til at virksomheten utenfor banen gjorde sin virkning. Ja, den siste måneden var jeg full hver kveld i 30 dager. Mitt spill og min holdning ble markert forverret.
Den tredje sesongen begynte enda dårligere. Jeg trodde ikke engang at jeg ville komme med på laget. Romkameraten min hjalp meg til å forandre innstilling. Han gjorde ikke som de andre; han var sin egen herre. Dette imponerte meg, og jeg begynte å styre livet mitt selv i større utstrekning. Jeg lot meg ikke så lett påvirke av kameratene når de sa: ’Kom, så går vi og tar oss en drink’, eller ’La oss få tak i noen kvinnfolk’. Spillet mitt ble bedre.
Endelig — NHL!
Min kontrakt med Cleveland Crusaders gikk ut i slutten av året. Jeg ønsket å spille i den veletablerte National Hockey League, men det NHL-laget som hadde mine rettigheter — Boston Bruins — hadde ikke tilbudt meg nok penger til at jeg var fornøyd. Som du forstår, hadde min holdning til penger forandret seg. Treneren min hadde funnet en jobb i NHL og ville at jeg skulle spille for det nye laget hans, Colorado Rockies. Jeg slo til.
Nå var jeg virkelig blant de store — NHL! Min barndoms drøm var gått fullstendig i oppfyllelse. Nå kom jeg til å være på fjernsynet over hele Canada og høste større anerkjennelse. Dette kom helt sikkert til å bli «det virkelige liv»! Jeg hadde også foretatt mange forandringer i privatlivet. Jeg hadde fulgt et råd fra en venn, og utenfor sesongen hadde jeg gått på et kurs for personlig utvikling. Dette hjalp meg til å være noe mer positiv.
Nå når jeg trodde at jeg hadde alt under kontroll, begynte jeg min første sesong i NHL. Mitt alkoholforbruk var blitt kraftig redusert, og jeg var i ferd med å få et nytt syn på umoral. Men det ble stadig mer ubehagelig å være vitne til all drikkingen og umoralen rundt meg. Disse forholdene fikk ofte de sørgeligste konsekvenser i form av oppløsning av lagkameratenes ekteskap.
Jeg begynte å lure på om jeg noen gang ville klare å finne en trofast kone og oppnå et lykkelig forhold bygd på tillit. Var det ingen andre som hadde det samme syn som jeg på moralnormer? Foreløpig skjøv jeg disse tankene til side og konsentrerte meg om å spille ishockey. Dette førte til at det ble mitt beste år som proff fram til da.
Hjelp fra en tidligere skolekamerat
Etter at sesongen var over i 1977, drog jeg hjem til Toronto da bestemor døde. På grunn av min nye, positive innstilling og selvtillit følte jeg meg svært ille til mote da jeg så alle dem som gråt og sørget i begravelsen. Jeg sa til meg selv: ’Bestemor skal jo være på et bedre sted nå, ifølge det slektningene mine oppriktig tror, så hvorfor føler de det sånn nå når hun er død?’
Senere i uken traff jeg Liz, som jeg tidligere hadde gått på skolen sammen med. Jeg fortalte henne hvordan jeg følte det. Hun sa at jeg burde stole på Gud i stedet for å stole på meg selv og en såkalt positiv innstilling.
Det gjorde inntrykk på meg, for min tro på Gud var forsvinnende liten, selv om jeg var blitt konfirmert som lutheraner da jeg var 16 år gammel. Min reaksjon var: ’Du kan ikke stole på Gud. Du må klare deg selv. Penger faller ikke ned fra himmelen.’
Liz forklarte at hun nettopp hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Dette sa ikke meg noe, for jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner. Så leste hun noen skriftsteder for meg som hun sa at Jehovas vitner mener at alle kristne må følge. Det var blant andre Efeserne 5: 3—5; 1. Korinter 6: 9, 10 og Galaterne 5: 19—21, som viser at utukt og ekteskapsbrudd er noe som kommer fra vår onde natur og følgelig fremmedgjør en person for Gud og hindrer ham i å oppnå evig liv.
Med en gang jeg hørte disse skriftstedene, ble jeg forundret, for nå hadde jeg funnet noe som støttet mitt syn på normer for oppførsel — nettopp det jeg ønsket å høre. Jeg behøvde ikke å stole på meg selv lenger, men fant støtte i Bibelen. ’Hvilken bedre kilde kan jeg ha?’ resonnerte jeg. ’Den er jo flere tusen år gammel.’ Og her er et folk som virkelig forsøker å leve etter disse prinsippene.
Liz gav meg en bibel og bøkene Den sannhet som fører til evig liv, Virkelig fred og sikkerhet — hvordan? og Er Bibelen virkelig Guds Ord? I løpet av en måned hadde jeg lest alle sammen. Deretter prøvde jeg å komme i kontakt med Liz, men jeg kunne ikke finne henne. Jeg var svært ivrig etter å lære mer. Da husket jeg at hun hadde sagt: «Det er et sted i Toronto hvor de trykker disse bøkene.»
Jeg fant fram til Jehovas vitner ved hjelp av telefonkatalogen og avtalte å besøke Selskapet Vakttårnets kontor. Der skaffet jeg meg alle de bøkene i lommeformat som jeg kunne få tak i, og reiste nordover for å dra på kanotur og for å lese. Jeg leste alle bøkene den sommeren, og de gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg trakk den slutningen at bibelske prinsipper og profesjonell ishockey ganske enkelt ikke går sammen. På isen blir det ofte gjort bruk av brutal, rå vold, og i fritiden er en umoralsk livsstil vanlig. — Matteus 22: 39; Ordspråkene 10: 23.
Da jeg kom tilbake til Toronto, klarte jeg å få kontakt med Liz. Jeg sa til henne: «Jeg vet at det jeg har lest, er sannheten. Jeg føler at jeg bør slutte med ishockey og fortelle andre om dette.» Det var bare to uker til hun skulle bli døpt som et av Jehovas vitner, og det var en uke til jeg skulle tilbake til treningsleiren, men jeg ønsket egentlig ikke å dra. Hun sa at jeg burde kontakte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Toronto for å få veiledning.
Jeg må treffe en avgjørelse
Jeg håpet at de som arbeidet der, straks skulle si til meg at jeg skulle slutte som profesjonell ishockeyspiller. Men det gjorde de ikke. I stedet leste de noen skriftsteder for å hjelpe meg til å forstå at jeg måtte treffe min egen avgjørelse og være sikker på at jeg forstod hva jeg gjorde. (Ordspråkene 21: 5; 29: 20) Jeg innså at jeg burde studere Bibelen mer før jeg traff en avgjørelse.
Jeg drog tilbake til Colorado til treningsleiren. Det første jeg gjorde, var å slå opp i telefonkatalogen og finne fram til Jehovas vitner og avtale med dem at de skulle studere Bibelen med meg. Alt gikk fint framover. Min bibelkunnskap økte, og jeg spilte bedre ishockey enn noen gang.
Plutselig skjedde det som så ofte skjer innen profesjonell idrett — jeg ble solgt til Pittsburgh Penguins. Treneren min i Cleveland og Colorado hadde utenfor sesongen gått over til Pittsburgh, og nå kjøpte han meg. Dette var et skritt framover i min karriere som ishockeyspiller, siden Pittsburgh var et bedre, mer etablert lag. Men det var et tilbakeskritt åndelig sett.
Det varte imidlertid ikke lenge. På nytt kontaktet jeg Jehovas vitner ved hjelp av telefonen og gjorde avtale om et bibelstudium. Men her var det litt vanskeligere å trekke seg tilbake fra spillerne for å studere, for i en periode bodde flere av oss på det samme hotellet. Det ble imidlertid lettere da jeg leide meg et hus i en av forstedene og hadde egen bil.
På grunn av den stadig økende kunnskapen jeg fikk, var ishockeysesongen for meg bare en nedtelling. Det betydde ikke at jeg spilte dårligere. Jeg hadde en av mine beste sesonger som en av toppscorerne på laget, noe som ble ansett for å være svært bra for en forsvarsspiller. Men i mitt hjerte visste jeg at jeg var ferdig med profesjonell ishockey. Jeg resonnerte som så: ’Hvorfor skulle jeg kaste bort min tid og mine krefter på slike gjøremål når jeg kunne tjene Jehova Gud?’
Sesongen tok slutt, og jeg forberedte meg på å bli døpt på Jehovas vitners internasjonale stevne i Montreal i juli 1978. For at jeg skulle få en liten forsmak på hvordan heltidsforkynnelsen er, brukte jeg 60 timer til å dele min nye tro med andre måneden før jeg ble døpt. Mine bønner til Gud om hjelp og undervisning ble besvart. Han viste meg mye på den tiden og underviste meg med tanke på framtidige privilegier som heltidsforkynner.
Forsøk på å få meg til å forandre oppfatning
Det var ikke til å unngå at velmenende familiemedlemmer og andre som mente at jeg var på feil vei, utsatte meg for press. Jeg prøvde å forklare min overbevisning for dem og forsøkte samtidig å hjelpe dem i åndelig henseende. Men de syntes jeg var tåpelig som gav avkall på berømmelse og så mye penger. Jeg holdt imidlertid ut kritikken deres med Jehovas hjelp. I denne tiden fridde jeg til Liz, som først hadde vakt min interesse for Bibelens budskap. To uker etter at jeg var blitt døpt, giftet vi oss, og kort tid deretter drog vi til Colorado for å tjene som pionerer.
Jeg hadde ennå ikke sagt ifra til ishockeyklubben om min nye virksomhet. Så i september, en uke før treningsleiren begynte, gav jeg beskjed om at jeg trakk meg tilbake. De var sjokkert. De forsøkte både på den ene og den andre måten å overtale meg til å komme tilbake. Siden jeg fortsatt hadde ett år igjen før kontrakten utløp, trodde de at jeg var ute etter mer penger. De tilbød meg en åpen kontrakt — et hvilket som helst beløp jeg kunne tenke meg. Fordi de ønsket å være hjelpsomme, sa de også at jeg kunne få fri hver søndag for å praktisere min religion.
Men å tjene Jehova, den høyeste Gud, er ikke noe du gjør bare én dag i uken. Det berører hele ditt liv. Å spille ishockey er også en heltidskarriere. Du må være helt hengitt til det. Du må spille og trene hele tiden. Og nå var jeg innviet til Jehova. (Matteus 16: 24) Å være proffspiller og samtidig prøve å tjene Jehova syntes jeg ville være som å ha to herrer — det ville komme til å gå ut over noe eller noen. Jeg gav derfor laget beskjed om at jeg sluttet som profesjonell ishockeyspiller. — Matteus 6: 24.
Til og med da vi besøkte Pittsburgh fire måneder senere, forsøkte laget å lokke meg til å spille. De tilbød meg 20 000 dollar for å spille to weekend-kamper. Dette var en hard prøve, ettersom vi hadde dårlig råd på den tiden. Men jeg holdt fast ved min avgjørelse og gikk ikke med på å spille. Litt senere fortalte regnskapsføreren min at en av våre investeringer hadde gitt utbytte. På den måten klarte vi å dekke våre behov. Jehova sørger for deg hvis du holder deg nær til ham.
Jeg gleder meg over det virkelige liv
Det jeg tidligere hadde trodd var det virkelige liv, var ikke det. Jeg hadde nådd toppen innen ishockey, og hva fant jeg der? Ikke tilfredshet eller lykke. Nei, glansen og æren innen idrettsverdenen er ikke det virkelige liv. Mens det kan se lykkelig og rosenrødt ut fra utsiden, er innsiden vanligvis preget av stor selviskhet. Det gir en ikke noen følelse av at en har funnet en mening med livet.
Dette betyr ikke at jeg sluttet å spille ishockey fordi ishockey i seg selv er et dårlig spill. Jeg likte veldig godt å spille, og det hender fortsatt at jeg spiller i fritiden. Men «gudsfrykten» er nyttigere enn «kroppslig øving,» sier apostelen Paulus, for gudsfrykten «har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». (1. Timoteus 4: 8) Ja, min nåværende karriere gir meg noe jeg ikke kan kjøpe for penger, og som berømmelse ikke kan gi meg — et dyrebart forhold til Jehova Gud og den gave han har lovt, nemlig evig liv.
Nå er jeg lykkelig og takknemlig mot Jehova for at jeg har en kone som har samme mål i livet som jeg har. Etter at vi hadde vært pionerer sammen i USA i to år, ble vi i 1980 invitert til å være med på byggingen av det nye avdelingskontoret i Canada. Etter at det vakre, nye Betel-hjemmet, kontorene og trykkeriet var ferdig, har vi fortsatt å være her som faste medlemmer av staben ved avdelingskontoret.
Sammen kan Liz og jeg tjene den høyeste Gud, ikke ved å jage etter «den usikre rikdom», men ved å søke åndelige interesser, slik at vi kan gripe «det virkelige liv». (1. Timoteus 6: 17—19) Ja, jeg er takknemlig for at jeg endelig fant «det virkelige liv». — Fortalt av Tom Edur.
[Bilde på side 14]
Den gang jeg spilte i National Hockey League
[Bilde på side 16]
Liz og jeg forbereder oss sammen med tanke på kristne møter og tjeneste