Din verste fiende — hvem er han?

DET er selvfølgelig ingen som benekter at menneskene selv ofte er årsaken til det onde. Det det derimot står om, er hvorvidt menneskene alene kan ha vært ansvarlige for den uhørte grusomhet og vold som vår generasjon har vært vitne til. Mange forkaster til og med tanken på å lete etter en annen kilde til ondskap enn menneskene selv. Men bør du avfeie denne muligheten uten i det minste å undersøke den? Det sier seg selv at den populære fremstillingen av en djevel med horn, lang hale og rød trikot er latterlig. Men den stadig tiltagende ondskap verden over er ikke latterlig.

Synes du ikke det er uforståelig at mennesket, en skapning som er i stand til å vise stor kjærlighet og ømhet, også er opphavet til torturen i konsentrasjonsleirene og til atombomben? Hvis det onde bare er et enkelt spørsmål om psykologi eller miljø, hvorfor har det da antatt slike skremmende dimensjoner i en tidsalder da menneskene etter sigende vet mer om seg selv og sitt miljø enn noen gang tidligere? Hvorfor øker kriminaliteten i så å si alle land? Hvorfor er dette århundret blitt hjemsøkt av former for ondskap som en knapt nok hørte om i tidligere tider? Hvis menneskene alene er ansvarlige for det onde, hvorfor har da deres største forsøk på å utrydde det kommet så sørgelig til kort?

Kan det være at den kjente rumenske dramatikeren Eugéne Ionesco hadde rett da han sa: «Det ville være umulig å forstå historien hvis vi utelot det demoniske element»?

Presteskapets underlige taushet

En skulle tro at spørsmålet om hvorvidt det finnes et ’demonisk element’, best kunne besvares av teologene, men pussig nok er presteskapet like splittet som forskerne. Providence Journal-Bulletin stilte noen lokale prester spørsmålet: Er Satan virkelig? Enkelte hevdet at de selv hadde drevet ut demoner, andre trodde på Djevelen, men hadde vanskeligheter med å ’personifisere’ ham (’Jeg ser ham mer som en kraft som står i opposisjon til Guds vilje’), og atter andre sa at Djevelen ikke er en person (’Jeg tror ikke vi behøver å personifisere ham’).

Også den katolske kirke har vært merkelig taus når det gjelder Djevelen, selv om kirkens offisielle lære omfatter troen på Djevelen. Som E. V. Walter sier i Disguises of the Demonic, har kirken latt seg påvirke av moderne skeptisisme. Da Walter sammenlignet utgavene av The Catholic Encyclopedia fra 1907 og 1967, merket han seg «mer enn en ubetydelig forskjell» i de artiklene som tar for seg «demoner», «besatte», «djevlebesettelse» og «eksorsisme». Mens den gamle utgaven klart erkjente at demonbesettelse virkelig forekommer, nærmet den nyere utgaven seg spørsmålet på en mer raffinert måte: «Psykiatrien . . . har vist at underbevissthetens virksomhet gir forklaringen på mange, hvis ikke de fleste, av de anormale tilstander som tidligere generasjoner tilskrev demoners virksomhet.»

I 1972 skapte imidlertid pave Paul VI røre i teologiske kretser da han sa: «Vi vet at dette dunkle og skremmende vesen [Djevelen] virkelig eksisterer, og at han fremdeles virker med forrædersk list.» Liberale teologer krympet seg over dette. Kirken fikk laget en teologisk utredning av spørsmålet. Hva ble resultatet? Et dokument som het «Den kristne tro og demonologien», og som tydelig stadfestet den katolske kirkes tro på Djevelen. Men som Herbert Haag påpeker i Journal of Ecumenical Studies, valgte kirken å offentliggjøre utredningen på en underlig lite iøynefallende måte.a Og som et overraskende brudd med tradisjonen er den som har stått for utredningen, anonym. Haag konkluderer slik: «Roma valgte anonymitetens vei, og det kan vanskelig tolkes som noe annet enn en innrømmelse av usikkerhet.»

Kan vi betrakte Satan «realistisk og seriøst»?

Selv om Vatikanets dokument nesten ble fullstendig ignorert av nyhetsmediene og resten av verden, kan vi ikke avfeie spørsmålet om Djevelens eksistens. Konsekvensene av det ville være altfor store. Hvis det ikke fantes noen djevel, hvordan ville du da få en kjærlig Guds eksistens til å harmonere med det at det onde fortsatt er til? Som Howard R. Burkle skriver i God, Suffering, & Belief: «Den viktigste av alle de faktorer som gjør det vanskelig for moderne mennesker å tro [på Gud], er imidlertid menneskenes lidelser.» Benekter en at Djevelen er til, er en derfor kanskje bare en hårsbredd fra også å benekte at Gud er til!

Et annet moment er at troen på Djevelen praktisk talt er universell. Som historikeren Jeffrey Burton Russell framholder, finnes det «parallelle fremstillinger av Djevelen i forskjellige og helt atskilte kulturer». Han er blitt kalt Ahriman av de gamle perserne, Iblis av muslimene og Mara av buddhistene. Men i den vestlige verden er han kanskje bedre kjent under navnet Satan. Troen på Djevelen består, til tross for vitenskapens skepsis og teologenes benektelser.

Det som er av størst betydning for de kristne, er imidlertid spørsmålet om hvorvidt Bibelen lærer at det finnes en djevel. Liberale teologer forsøker riktignok å bortforklare det at Djevelen omtales i Bibelen. Ja, noen hevder til og med at Jesus Kristus ikke trodde på ham. Ifølge det professor Richard H. Hiers skriver i Scottish Journal of Theology, inntar de denne holdningen: «Vi tror ikke på Satan og demonene, og det kan Jesus helt sikkert heller ikke ha gjort!» Men etter en omhyggelig granskning av evangelieberetningene konkluderte Hiers: «Vi har ingen grunn til å anta at Jesus betraktet demonene noe annerledes enn hans samtidige og forfatterne av de synoptiske evangelier gjorde, nemlig realistisk og seriøst.»

Er det da gode grunner til at du også bør betrakte Djevelens eksistens «realistisk og seriøst»? Hva sier egentlig Bibelen om ham?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

«Det ville være umulig å forstå historien hvis vi utelot det demoniske element»

[Uthevet tekst på side 5]

Forsøkene som har vært gjort på å begrense Djevelen til å være det onde i menneskene selv, har vært utilfredsstillende

[Bilde på side 6]

Har menneskene alene stått bak alt dette?