Et nytt administrasjonssenter innviet til Jehova
HOLBÆK ligger vakkert til ved en blå fjord, som av og til er nesten hvit av seil. Byen er omgitt av grønne og gule marker, som små danske byer bør være. Over markene kvitrer glade lerker under lette, vinddrevne skyer. Og i de lyse nettene, under blomstrende syriner og gullregn, avledes de unges oppmerksomhet et øyeblikk av nattergalens sang. Dette er om sommeren. Vinteren er grå i Holbæk som overalt ellers i Danmark.
De siste to årene har et byggeprosjekt i utkanten av byen vært et fast samtaleemne. Noen hevder — og ikke uten god grunn — at det foregikk på den beste tomten byen kunne tilby: Et kupert terreng på 54 000 kvadratmeter midt mellom store frukthager med eple- og kirsebærtrær og med utsikt over fjorden og landskapet på den ene siden. På tomten ligger en iøynefallende gravhaug fra bronsealderen. Arkitektene syntes at den lå i veien, men haugen var fredet og kunne ikke røres. De besøkende derimot er fascinert av tanken på hva gravhaugen kan inneholde, og hagearkitektene syntes at den kunne utnyttes dekorativt.
Byggeprosjektet tiltrakk seg ikke bare oppmerksomhet fordi det var det største privatprosjekt byen hadde kjent til, eller fordi det skulle oppføres et nytt administrasjonssenter for Jehovas vitner med tilstøtende boligfløy, trykkeri og Rikets sal. Dette var naturligvis bemerkelsesverdig nok i seg selv, men det som særlig vakte oppmerksomhet, var at Jehovas vitner skulle oppføre hele komplekset selv. Et prosjekt på 13 800 kvadratmeter gulvareal og ingen byggefirmaer! En velmenende saksbehandler ved bygningsinspeksjonen spurte bekymret vitnene om de ikke heller skulle oppgi det hele, men de svarte at økonomien simpelthen ikke tillot dem å gjøre det på noen annen måte.
Da startskuddet gikk, viste det seg at vitnene hadde all den nødvendige ekspertise innenfor sine egne rekker. Arkitekter, ingeniører, landmålere, teknikere, tegnere, byggeledere, målere, håndverksmestere, formenn, håndverkere, ufaglærte arbeidere, sjåfører, maskinførere, kontorfolk, bokholdere, kokker eller bare villige hender — både menn og kvinner strømmet til byggeplassen. Det var en broket forsamling. Noen med temperament, noen uten; noen faglærte, noen ufaglærte; noen raske, noen som var sene av seg; noen unge, noen gamle; men alle hadde én ting til felles: Kjærligheten til Gud og det arbeid han vil ha utført. Gjennomsnittlig var 200 arbeidere i sving på byggeplassen, innbefattet dem i hjelpeavdelingene, og blant dem var det også omkring 20 svensker og et par nordmenn. Til å begynne med var de en blandet flokk, men etter hvert ble de et produksjonsminded, høyt kvalifisert og veldisiplinert arbeidslag.
Etter det innledende arbeidet, som bestod i å oppføre boligbrakker, toaletter, bad, spisesal og kjøkken til arbeiderne foruten verksteder, kontorer, en kran på skinnegang og et betongblandeverk pluss at det ble bygd en hovedkloakk, var en klar til å ta fatt på selve byggearbeidet. Fra det øyeblikk de første spadetakene ble tatt, pågikk byggingen i 100 uker, søn- og helligdager innbefattet. Og det var århundrets hardeste vinter, da temperaturen i flere uker lå på mellom ti og 20 kuldegrader. En natt var det hele 30 kuldegrader. Med god assistanse fra frivillige arbeidere som hjalp til i week-endene, ble det oppført noe som ville svare til en Rikets sal eller en enebolig på 138 kvadratmeter, i uken. Bygningene var ferdige 20. mai 1983, men allerede i august 1982 ble administrasjonsfløyen og bygningen med leilighetene overtatt av Selskapet Vakttårnets stab.
Mottagelse
Den 19. mai 1983 ble det holdt en mottagelse for byens embetsmenn, bygningskompleksets naboer og en rekke forretningsforbindelser. Borgermesteren kom i spissen for en delegasjon fra bystyret. Alt i alt var det 125 som tok imot innbydelsen. Dette var en fin anledning til å forklare denne forsamlingen hva som er formålet med bygningene, hvorfor de er så store, og hvordan utgiftene er blitt dekket, nemlig ved hjelp av frivillige bidrag og lån fra Jehovas vitner, hovedsakelig i Danmark, men også i Sverige og Nederland.
Under omvisningen i bygningene roste særlig fagmennene fra bygningsinspeksjonen valget av materialer, det fine håndverksarbeidet og den siste finpussen. De hadde sett maken i sin ungdom, men nå for tiden var det sjelden å se noe slikt. Da den vennlige, velmenende saksbehandleren fra bygningsinspeksjonen ble minnet om de betenkelighetene han hadde hatt, sa han med et smil: «Den gang kjente jeg jo ikke deres organisasjon.»
Etter at det var servert forfriskninger, fikk alle gjestene en gavepakke som inneholdt et eksemplar av Ny Verden-oversættelsen af De kristne græske Skrifter og noen av Selskapets nyeste publikasjoner.
Samme dag var det åpent hus for offentligheten, og det kom 75 personer som fikk en omvisning. På denne måten ble det avlagt et godt vitnesbyrd til ære for Jehova.
Innvielsesdagen
Lørdag den 21. mai 1983 var den innvielsesdagen som Jehovas vitner hadde sett fram til i lang tid. Foruten brødre og søstre som hadde deltatt i byggearbeidet, og staben ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor var de lokale menighetene innbudt. Det var dessuten innbudt 90 Jehovas vitner som hadde vært aktive i mange, mange år, og de representerte de 23 500 forkynnerne i de 240 menighetene i Danmark og på Grønland og Færøyene. Fra utlandet kom det representanter fra Island, Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Nederland og USA. Daniel Sydlik fra Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn i New York hadde dessuten kommet for å holde selve innvielsestalen. Alt i alt var det samlet 700 festkledde, forventningsfulle og glade mennesker.
Først overbrakte de utenlandske gjestene hilsener og fortalte ganske kort om virksomheten i sine respektive land. Så kom koordinatoren for utvalget ved det danske avdelingskontoret, Jørgen Larsen, med en redegjørelse for arbeidet i Danmark og fortalte om den utviklingen som førte til at det ble behov for disse nye bygningene. Det var interessant, syntes han, at beslutningen om å bygge var blitt truffet på et tidspunkt da det i lengre tid ikke hadde vært noen særlig økning i antall aktive vitner. Senere har det imidlertid funnet sted en økning som har vist at brødrenes forutseenhet var berettiget.
Nøkkelskriftstedet i Daniel Sydliks tale, som han kom tilbake til gang på gang, var 2. Samuelsbok 24: 24, hvor kong David i Israel svarte en mann som ville gi ham ved og offerdyr gratis: «Nei, jeg vil kjøpe det av deg til full pris. Jeg vil ikke bære fram for Herren min Gud brennoffer som jeg har fått for ingenting.» ’Ethvert offer må koste noe’ var foredragets kjerne. Tilhørerne ble svært oppmuntret over å høre det. Byggearbeidet hadde kostet noe for mange av dem i form av penger eller hardt arbeid eller begge deler. De hadde måttet forlate sitt hjem og gi avkall på faste inntekter og avfinne seg med en hel del ting som ikke var så bekvemme, i de årene byggingen pågikk. Hvor oppmuntrende var det ikke for dem etter alt deres harde arbeid å se at de passet inn i det bildet Daniel Sydlik skisserte, og at de var slike som hadde båret antagelige offer til Jehovas store alter!
Fram til nå hadde bygningene tilhørt dem som hadde bygd dem og betalt dem, og de kunne brukes av dem slik som de fant det for godt, sa Daniel Sydlik. Men det var ikke det de hadde arbeidet for. De ønsket å gi bygningene til Jehova som en gave. Fra det øyeblikk bygningene ble innviet, ville de tilhøre Jehova og være forbeholdt hellig tjeneste for ham. Forent i en innvielsesbønn gav deretter alle av hele sitt hjerte denne frukt av sitt arbeid til sin store Gud, Jehova.
Etter å ha spist aftens sammen og lyttet til taler og musikk gikk deltagerne hver til sitt — som israelittene etter innvielsen av Salomos tempel, «glade og vel til mote for alt det gode Herren hadde gjort». (1. Kongebok 8: 66) Som en av dem som var til stede, sa senere: «Jeg leste ikke aviser på flere dager etterpå. Jeg ville ikke at noe skulle forstyrre stemningen fra innvielsen.»
[Oversikt på side 18]
(Se den trykte publikasjonen)
1. Boligfløy
2. Kontorfløy
3. Trykkeri og ekspedisjon
4. Fløy med fellesanlegg
5. Rikets sal
6. Garasje.
7. Drivhus
[Bilde på side 17]
Flyfoto av det nye avdelingskontoret, sett fra sørvest. I bakgrunnen Holbækfjorden og utkanten av byen Holbæk
[Bilder på side 19]
Hovedinngangen
D. Sydlik fra Jehovas vitners styrende råd og F. S. Hoffmann fra det danske avdelingskontoret
lnnvielsesprogrammet foregikk blant annet i trykkerihallen. Det var 695 innbudte