Trenger dere en familierådgiver?

«DA MOR og far fikk problemer, hadde de familie og venner som de kunne snakke med. Men på grunn av jobben min har vi havnet langt hjemmefra. Ekteskapet vårt er i ferd med å gå i stykker. Jane og jeg har ikke noen annen å snakke med enn en familierådgiver.»

John og Jane er unge. De er kristne. Og de er nygift. På den tiden da Johns oldeforeldre var nygift, ved århundreskiftet, var det ikke så vanlig som nå at folk skilte seg — en skilsmisse på den tiden var nok til å ødelegge en persons gode navn og rykte! Like etter den annen verdenskrig bodde Johns besteforeldre fremdeles der hvor de alltid hadde bodd, omgitt av slektninger, venner, presten og huslegen. De holdt fortsatt sammen i en tid da skilsmissene økte med cirka 300 prosent.

På den tiden da Johns foreldre giftet seg, hadde skilsmissene økt med ytterligere 20 prosent. Og i dag har John og Jane inngått ekteskap i en verden hvor skilsmissene florerer — 60 prosent av ekteskapene i Sverige ender med skilsmisse, 44 prosent i USA, 43 prosent i Den dominikanske republikken, 30 prosent i Vest-Tyskland og Storbritannia og 28 prosent i Sovjetunionen.

Stadig flytting, uro på arbeidsplassene, politiske kupp, moderne undervisning og omveltninger på det religiøse område har kastet vår tids familier inn i en malstrøm av forvirring. Mange familiemedlemmer identifiserer seg ikke lenger med det tradisjonelle rollemønster for mann, kone og barn. Familiemønstret er i forandring i store deler av verden. Mange har en bruk-og-kast-mentalitet når de inngår ekteskap. De ser ikke på ekteskapet som noe som skal vare livet ut.

En slapp kjønnsmoral, alkoholisme, narkotikamisbruk, kvinnenes økonomiske uavhengighet, statusjag, egeninteresse som overskygger interessen for det felles beste, depresjon, frykten for atomkrig, romantiske forestillinger om kjærligheten — alt dette er faktorer som får skylden for at så mange ekteskap i vår tid går over styr. Dr. Emily Mudd, som er professor i sosialpsykologi ved Pennsylvania universitet, hevder imidlertid at uansett hvor mange ting som får skylden når det oppstår stridigheter mellom familiemedlemmer, er det vanligvis én grunnleggende årsak som går igjen: «En person unnlater å ta hensyn til sin ektefelles følelser, behov, verdinormer og mål eller opptrer på en måte som viser ringeakt for disse.» — The Encyclopedia of Mental Health.

Når kristne ektepar, som John og Jane, får problemer i ekteskapet, kan det skyldes at de til en viss grad har unnlatt å «ta på den nye personlighet» og å legge for dagen slike gode egenskaper som «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». — Efeserne 4: 22—24, NW; Galaterne 5: 22, 23.

Familierådgiveren

John og Jane er fremdeles glad i hverandre. Hvordan vil de så prøve å redde sitt ekteskap? De har planer om å henvende seg til en fremmed, en profesjonell familierådgiver. Men hva er det egentlig de gir seg ut på?

Den profesjonelle familierådgiver er et moderne fenomen. Han — eller hun — dukket opp for bare noen tiår siden. Og det gikk ikke lang tid før det fantes mange familierådgivere. «Barnepsykiatri eller familierådgivning er yrker som blir stadig mer utbredt,» sier tidsskriftet U.S. News & World Report. En stadig voksende hærskare av profesjonelle rådgivere — psykiatere, psykologer, prester, leger, advokater, lærere, familieterapeuter, sosialarbeidere og personer som har studert atferdspsykologi — har erstattet de privatpersoner som gjerne opptrådte som rådgivere før i tiden.

Etter den annen verdenskrig begynte det å bli populært med familierådgivning i USA. Nå kan en studere familierådgivning ved ledende læreanstalter der og til og med ta doktorgraden i dette faget.

Hva er familierådgivning?

Familierådgivning er, ifølge et utvalg i Michigan i USA som utnevner familierådgivere, «veiledning, prøving, samtaler, terapi, undervisning eller rådgivning med det hovedformål å unngå, eliminere, avhjelpe, takle eller løse konflikter eller uoverensstemmelser i familien eller å skape, forbedre eller gjenopprette harmonien i familien».

Det synes å være nøyaktig det John og Jane trenger. Men dette er bare én måte å definere «familierådgivning» på. Det finnes hundrevis av andre måter også. Vi har for eksempel atferdspsykologien (som beskjeftiger seg med kroppen, sinnet og nervesystemet). Den har vært en direkte årsak til at det har oppstått en lang rekke teorier og fremgangsmåter. Psykologen Allen S. Bernsten i Floridaa beskriver fire retninger innen psykoterapien som igjen kan inndeles i 130 underordnede retninger:

Analytisk: Terapeuten prøver å finne ubevisste motiver eller å finne ut hvorfor du oppfører deg slik som du gjør. Han gransker ting som du husker fra din tidligste barndom, og som kanskje kan forklare den handlemåte du nå følger.

Atferdsmessig: Ved denne fremgangsmåten er han mindre opptatt av dine innerste motiver. Han prøver i stedet å forandre uønskede vaner eller uønsket oppførsel hos deg ved opplæring og tilpasning.

Humanistisk: Ved denne fremgangsmaten legger terapeuten større vekt på din selvfølelse, din selvutvikling og din egen ansvarsfølelse for å få deg til å forandre deg selv og dine handlinger.

Transpersonlig: Han prøver å hjelpe deg til å heve deg over alt sammen og smelte sammen med en «universell vilje». Denne fremgangsmåten kan virkelig bli mystisk.

En amerikansk undersøkelse viste at 64 prosent av familierådgiverne i USA finner fram til sin egen stil, som er en kombinasjon av teorier og metoder. Men det ser ut til at mange av rådgiverne har et felles mål. Dr. Usha Anand, en familierådgiver i India, skrev at «målet for familierådgivning . . . er å styrke familien og familiens enhet». Dr. Eleanor Luckey, som er professor i barne- og familiepsykiatri ved Connecticut universitet, omtaler familierådgivning som «det å veilede to enkeltpersoner pluss et forhold».

Og rådgiverne har ett mål felles: kommunikasjon. De prøver å finne fram til mer virkningsfulle metoder for kommunikasjon mellom ektefolk.

Er de kvalifisert?

I noen land kreves det at familierådgivere har autorisasjon eller lisens. Men ifølge den australske psykiateren dr. Wilham Carrington er det mange steder stor mangel på utdannede rådgivere, så i Storbritannia, Australia og New Zealand er det mange «lekfolk» som driver den slags arbeid. I noen land i Afrika, Asia og Sør-Amerika er familierådgiverne prester, leger og pedagoger uten spesiell utdannelse til dette.b

Psykologen og familierådgiveren dr. William Nichols sier: «Familierådgivning er et yrke som plutselig har oppstått, et kvasiyrke og en amatørvirksomhet, et yrke som er besatt av meget dyktige, klinisk sett erfarne utøvere på den ene siden og av velmenende, men inkompetente amatører på den andre siden.»

John og Jane blir følgelig nødt til å foreta en god del undersøkelser hvis de skal gjennomføre sitt forsett om å henvende seg til en familierådgiver. Men som et ungt ektepar er det sikkert én opplysning de er særlig interessert i:

Hvor mye koster det?

I USA, hvor John og Jane bor, varierer prisene sterkt. Ved noen kommunale helsesentrer er rådgivningen gratis. Organisasjoner med almennyttige formål driver klinikker som tar en timebetaling basert på en glideskala opptil 45 dollar eller der omkring. Private rådgivere, fra sosialarbeidere til psykiatere, tar fra 35 til 150 dollar.

Er familierådgivningen effektiv? «Mange rådgivere sier at to tredjedeler av klientene blir hjulpet,» sier bladet Consumer Life Magazine. Psykologen Morris B. Parloff ved det amerikanske institutt for sinnets helse sier: «Alle former for psykoterapi er som oftest ganske nyttige for pasienter som er sterkt motivert, som lider av akutt ubehag, som er flinke til å organisere sine egne anliggender, som er forholdsvis velutdannet, som har oppnådd en viss suksess og anerkjennelse i samfunnet, som er tenkende, og som har og kan gi uttrykk for følelser.»

Det er imidlertid mye som kan sies både for og imot. Den internasjonalt kjente familierådgiveren Jay Haley sier at terapeutene verken er sikre på fremgangsmåten eller på resultatene. Derfor, sier han, er de ikke så villige til å offentliggjøre sine resultater.

[Fotnoter]