«Fem dager igjen å leve»
Hva noen lærte av en tragedie
DET var en lørdag ettermiddag at Wilson Rojas, som arbeidet med tungt utstyr i et land i Mellom-Amerika, og hans medhjelper gikk inn i et mobilt lagerrom for å sette bort utstyret for dagen. Wilson så fram til å komme hjem til sin kone, Clarissa, og deres tre år gamle datter, Iriabeth.
Men av ukjente grunner eksploderte i samme øyeblikk omkring 200 tennladninger, 100 dynamittpatroner, 50 liter bensin og tre beholdere med acetylengass rett etter hverandre. Wilsons medhjelper ble drept på stedet. Wilson ble blåst ut gjennom veggen i lagerrommet og landet bevisstløs omkring åtte meter borte.
Slik begynte en forferdelig ildprøve for familien Rojas. Wilson og Clarissa forteller hva som hendte.
Clarissa: Omkring kl. 15.30 den ettermiddagen fikk jeg besøk av svigermor. Hun hadde allerede hørt om eksplosjonen og fryktet det verste, men hun gjorde hva hun kunne for ikke å skremme meg for mye. Jeg ringte straks til sykehuset, men alt de kunne gjøre, var å bekrefte ulykken.
Omkring kl. 16 ringte en venn fra sykehuset og fortalte den forferdelige nyheten: «Wilson har kommet alvorlig til skade. Akkurat nå forsøker de å redde livet hans. Hvis han overlever, blir de kanskje nødt til å amputere den høyre armen og det venstre benet.»
Da jeg endelig fikk lov til å se Wilson, svevde han mellom liv og død. Hele stykker av kjøtt var revet av under eksplosjonen, og det som var igjen, var sterkt forbrent. Acetylengass, som han hadde innåndet, hadde skadd munnen, svelget og lungene. Den halvdelen av kroppen som hadde vært utsatt for eksplosjonen, var gjennomhullet av hundrevis av metallbiter. Ansiktet hans var ugjenkjennelig. Legene gav meg ikke noe håp om at han ville overleve.
Wilson: Fra det øyeblikk døren til lagerrommet ble stengt, husker jeg ikke noe før jeg våknet på sykehuset åtte dager senere. Jeg ble dypt fortvilt da jeg fikk vite hvor alvorlig det stod til med meg. Jeg hadde mistet bruken av ett øye, ett øre, én arm og ett ben. Jeg kunne ikke spise, og det var bare mulig for meg å snakke med en hes hvisken og med stor anstrengelse. Jeg ble holdt i live ved hjelp av intravenøs næring.
Like etter at jeg hadde kommet til bevissthet, kom en sykepleier bort til sengen min og begynte rutinemessig å sette opp utstyret for en blodoverføring. Da jeg fortalte henne at jeg ikke kunne ta imot en slik behandling, tilkalte hun den legen som hadde ansvaret for meg. Først forsøkte han å overtale meg og sa: «Den eneste måten vi kan redde livet Deres på, er ved hjelp av en blodoverføring. Deres blodvolum er sterkt redusert.»
Jeg var ivrig etter å få forklart ham hvorfor jeg ikke kunne ta imot blod som en form for medisinsk behandling. Jeg husket mange skriftsteder, for eksempel Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, som viser at de kristne skal avholde seg fra blod.
«Jeg er ikke interessert i Deres tro eller i Deres tenkemåte,» sa legen. Han ble etter hvert mer og mer sint og sa: «Jeg er heller ikke interessert i deres fanatisme eller i Deres tåpelige idéer. Forsøk ikke å snakke mer med meg, for det vil ikke overbevise meg. Jeg er interessert i å redde livet Deres. Hvis de nekter blodoverføring, vil jeg innstille behandlingen. Jeg vil ikke ha noe mer med Dem å gjøre. Dessuten kommer jeg til å rapportere Dem til sykehusadministrasjonen, og det betyr at ingen andre leger vil behandle Dem heller.»
Da han snudde seg for å gå, anstrengte jeg meg så han kunne høre meg: «Men vent et øyeblikk, doktor. Jeg har hørt om en spesiell behandling hvor det blir gjort bruk av jernsubstanser som bygger opp blodet. En annen lege anbefalte meg dette. Kunne ikke det hjelpe meg?»
«Her gjør vi som legene sier, ikke som pasienten sier,» svarte han. «De har likevel bare fem dager igjen å leve. Hva bryr jeg meg om at De ikke ønsker å bli reddet? Hvis de ønsker å dø som en fanatiker, er det Deres sak!» Så snudde han seg og gikk.
Clarissa: Wilsons tilfelle var så kritisk at han var blitt overflyttet til et av de største og best utstyrte sykehusene i byen. Forbrenningene hadde langsomt begynt å leges. Han var ved bevissthet nå og hadde greid å leve åtte dager etter ulykken. Jeg trodde derfor at det kanskje var håp. Men da jeg kom inn på avdelingen den åttende dagen, kom en sykepleier bort til meg. Tre leger og oversykepleieren ville snakke med meg.
«Vi har et problem, fru Rojas. Deres mann trenger i høy grad en blodoverføring, ettersom han har mistet mye blod. Antallet av røde blodlegemer er svært lavt. Han har imidlertid nektet å ta imot blod. Vi forstår naturligvis at han som en døende mann antagelig ikke er klar over hva han sier. Vi vil derfor gjerne at De skal gi oss tillatelse til å gi ham en blodoverføring.»
Jeg fikk kuldegysninger, men var straks i stand til å svare. «Jeg kan ikke gi tillatelse til en behandling som min mann ikke vil ha, for jeg respekterer hans standpunkt. Vårt standpunkt er ikke basert på blind fanatisme, men tvert imot på et studium av Bibelen.»
Den legen som hadde ansvaret for Wilsons tilfelle, slo nå knyttneven i bordet og sa: «Det er til ingen nytte å drøfte dette noe mer. La ham dø, hvis det er det dere begge ønsker. Han døde ikke under eksplosjonen, men han kommer til å dø av blodtapet. Han har bare fem dager igjen å leve, ikke mer.» Da han hadde sagt dette, gikk han. Den andre legen så på meg og sa: «Den eneste grunnen til at vi ikke sender Deres mann hjem, er at han er et menneskelig vrak, altfor vanskelig å flytte.»
Da jeg gikk ut av rommet, følte jeg meg ydmyket. Men det som gjorde meg mest bedrøvet, var at jeg ikke fikk lov til å forklare hvorfor vi som Jehovas vitner holder fast ved vår beslutning om å unngå bruken av blod i forbindelse med en medisinsk behandling. Det ble dessuten ikke nevnt en eneste alternativ behandling, og jeg fikk heller ikke lov til å foreslå noen. Alt syntes å være håpløst. Det var ikke annet å gjøre enn å vente på at Wilson ville dø i løpet av fem dager.
Etter at jeg hadde undertegnet en erklæring som fritok sykehuset for alt ansvar i forbindelse med Wilsons tilfelle, ble all behandling bortsett fra en rutinemessig skifting av bandasjer innstilt. Han ble flyttet til en seng borte i hjørnet. Da han forstod hva som hadde skjedd, kalte han meg nærmere så jeg kunne høre ham. Med en så vidt hørbar stemme sa han: «Jeg er ikke interessert i å redde livet i denne tingenes ordning. Det er hardt å tenke på at du og Iriabeth blir alene, men vi har håpet om en oppstandelse, og vi vil se hverandre igjen i den nye ordning.» Deretter bad vi begge en stille bønn.
Wilson: Alle syntes å vite at jeg var den pasienten som ikke ville ta imot blod, og som bare hadde fem dager igjen å leve.
Jeg husker godt en ung sykepleier som brukte over en time på å forsøke å overbevise meg om at de alle hadde mitt beste i tankene. Hun sa: «De kan redde livet ved bare å ta imot litt blod. Hvis De vil, kan jeg komme tilbake omkring midnatt og gi dem overføringen når alle de andre sover. Ingen vil få vite at De har tatt imot blod. Hva sier De? Skal jeg komme?»
«De kaster bort tiden; jeg kommer ikke til å gå med på dette.»
«Tenk nøye over det, for De kommer til å dø her. Jeg kommer tilbake i morgen.»
Dagen etter stanset to vennlige leger tilsynelatende tilfeldig ved sengen min. Etter at de hadde snakket litt om ting i sin alminnelighet, spurte de meg om min oppfatning med hensyn til blodoverføring. Til tross for at jeg nesten ikke kunne snakke, greide jeg å fortelle dem om Guds syn på blod.
«Det beste De kan gjøre er å glemme disse tåpelige tankene,» svarte de. «Blod vil gi dem liv. Hør her, vårt motto er å ’gi liv’, og vi garanterer Dem at det blod vi vil gi Dem, ikke vil skade Dem.»
Enda vanskeligere for meg var den følelsesbetonte appellen som Eduardo, pasienten i sengen ved siden av, kom med. Da den tredje av de fem dagene hadde gått, sa han: «Nå har du bare to dager igjen, og jeg kan se at du virkelig kommer til å dø!»
«Gud har gitt oss håpet om en oppstandelse, Eduardo. Hvis jeg må dø for å forsvare Guds prinsipper, vil jeg være stolt av det.»
Den vanskeligste tiden for meg var kanskje de lange, smertefulle og søvnløse nettene. Den sterke smerten hjalp meg likevel på en måte. Jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å tenke på noe så uhyggelig som døden eller å ha medlidenhet med meg selv. Alene og stilt overfor det faktum at ingen virkelig trodde at jeg ville leve, lærte jeg å stole på Jehova Gud som aldri før. Mine bønner ble faktisk lange «samtaler» med Gud. For hver dag som gikk, følte jeg at jeg kom ham nærere. Dette, og bare dette, var det som holdt meg oppe følelsesmessig, åndelig og til og med fysisk.
Clarissa: Den fryktede femte dagen kom og gikk, og Wilson følte seg litt bedre enn tidligere. Ettersom sykehuset hadde innstilt all behandling, hadde min familie og jeg begynt vår egen. Vi gav ham mat med høyt proteininnhold og gav ham den behandling som skulle bygge opp blodet, og som en lege tidligere hadde anbefalt Wilson. Langsomt, svært langsomt til å begynne med og så litt raskere, begynte han å bli bedre. Det ble snart tydelig for alle at Wilson ikke kom til å dø.
En ny lege overtok Wilsons tilfelle. Han gav ordre om at det skulle tas en blodprøve. Da han så resultatene, gav han straks ordre om at det skulle tas en blodprøve til. Han sa at laboratoriet måtte ha gjort en feil. Den andre blodprøven viste imidlertid det samme. Legen var forbauset over at Wilsons blodprosent hadde økt så mye. Han sa: «Hans levemåte — ingen dårlige vaner eller skadelige påkjenninger — kan naturligvis til en viss grad forklare en slik rask bedring, men bare delvis. Jeg har faktisk ingen fullstendig forklaring.»
Wilson: Selv om min raske bedring gjorde inntrykk på alle, inntraff det en plutselig forandring som formørket situasjonen. Jeg begynte å få forferdelige smerter i det ødelagte, venstre benet. Da gipsbandasjen ble fjernet, viste det seg at det hadde gått koldbrann i benet på grunn av en blodpropp i kneet. En spesialist ble tilkalt. Da han hadde undersøkt meg, kom han til at jeg hadde hatt denne blodproppen en tid, uten tvil som følge av ulykken. Han sa at den hvert øyeblikk kunne rive seg løs og gjøre slutt på livet mitt i løpet av noen sekunder. Det var imidlertid en mulighet for at blodproppen kunne oppløses ved hjelp av medikamenter. Hvis ikke det lyktes, måtte benet mitt amputeres.
Behandlingen med medikamenter oppløste blodproppen, og enda en gang var jeg utenfor fare. En dag kom spesialisten bort til meg og satte seg ned. Han kom inn på den raske helbredelsen av forbrenningene og infeksjonene og nå dette med blodproppen. Han spurte, mest av nysgjerrighet tror jeg, om hvorfor jeg ikke hadde villet ta imot en blodoverføring noen uker tidligere. Jeg fortalte ham hvorfor, og jeg husker fortsatt tydelig hans ord: «Grunnen til at blodproppen ikke rev seg løs og drepte Dem, var det sterkt reduserte blodvolumet og det at blodet var så tynt. Hvis De hadde tatt imot en blodoverføring, ville De antagelig ha vært død nå. Jeg gratulerer!»
Da jeg senere fortalte min kone hva spesialisten hadde sagt, gråt vi og takket Jehova sammen. Det overbeviste oss om at det alltid er best å adlyde Gud. I mitt tilfelle reddet det bokstavelig talt livet mitt!
Tre måneder etter ulykken var jeg i stand til å forlate sykehuset. Måneder med terapi og poliklinisk behandling lå foran meg, men det verste var overstått.
Min helbredelse fortsatte å gjøre alle forutsigelser til skamme. Ingen ventet at jeg noen gang skulle komme ut av rullestolen. Men jeg tenkte at jeg i det minste måtte kunne greie å gå med krykker.
Clarissa: Han ville simpelthen ikke gi opp. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte hjelpe ham opp fra gulvet. Men til slutt greide han å gå ved hjelp av krykker. Han var likevel ikke tilfreds. Han ville bare bruke en stokk. Etter flere fall greide han til slutt også dette. Jeg husker at et av Jehovas vitner ville gi ham en virkelig pen stokk, men Wilson avslo tilbudet. Han sa at snart ville han ikke trenge noen stokk. Til alles overraskelse gjorde han det heller ikke! Det har nå gått over tre år siden ulykken. Wilson kan i dag gjøre så mye mer enn noen hadde ventet.
Wilson: Så snart jeg kunne gå litt, gikk jeg tilbake og besøkte vennene mine på sykehuset. De fleste av dem var der fortsatt og var svært glad for at jeg hadde kommet meg. Da jeg gikk bortover gangen, møtte jeg den legen som hadde sagt at jeg bare hadde fem dager igjen å leve. «God dag, doktor,» sa jeg.
«Kjenner jeg Dem?» spurte han med et forvirret uttrykk i ansiktet.
«Jeg er den pasienten som bare hadde fem dager igjen å leve.»
Han kunne ikke skjule sin overraskelse. «De ser virkelig godt ut. Hm, De ser ut til å ha lagt på Dem. Og, hm, det er virkelig fint at De har kommet Dem så raskt.» Så skyndte han seg videre.
Mange av de andre legene, sykepleierne og medhjelperne kjente meg igjen. De syntes alle å være glad for å se meg. Jeg er sikker på at de alle, også de som forsøkte å overtale meg til å ta imot blod, var interessert i at jeg skulle leve. De var også selv under press.
Én ting er å lese om andre som nekter å ta imot blodoverføring når deres liv er i fare. Noe helt annet er det selv å komme i en slik situasjon. Når en blir fortalt at en har fem dager igjen å leve, og en tenker på familien som venter på en hjemme, står følgene av avgjørelsen helt klart for en. Hvor takknemlige var ikke Clarissa og jeg for at vi på forhånd hadde studert Bibelen grundig og utdypet vår kunnskap om Gud! Og hvor høyt lærte vi ikke å verdsette våre kristne brødre! Deres besøk var svært oppmuntrende. Framfor alt lærte vi å verdsette den gave som bønn er. Vi har ikke sluttet å takke Jehova for at han gav oss styrke til å holde ut da vi trengte det mest. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 21]
«Jeg er ikke interessert I Deres tro eller i Deres tenkemåte,» sa legen.
[Uthevet tekst på side 22]
«Jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å tenke på noe så uhyggelig som døden eller å ha medlidenhet med meg selv»
[Uthevet tekst på side 22]
ʼJeg lærte å stole på Jehova Gud som aldri førʼ
[Uthevet tekst på side 23]
«Det ble snart tydelig for alle at Wilson ikke kom til å dø»
[Uthevet tekst på side 23]
Spesialisten sa: «Hvis De hadde tatt imot en blodoverføring, ville De antagelig ha vært død nå. Gratulerer!»
[Uthevet tekst på side 24]
«Hvor takknemlig var ikke Clarissa og jeg for at vi på forhånd hadde studert Bibelen grundig og utdypet vår kunnskap om Gud!»
[Bilde på side 22]
’De har bare fem dager igjen å leve,’ sa legen