Bruk livet i samsvar med Guds vilje

1. a) Hvis vilje må vi la oss lede av i vår bruk av blod, og hva forbyr han i forbindelse med bruken av blod? b) Hva hendte på Kain og Abels tid som viser hvordan blodet kan brukes på rette måte?

DEN eneste måten en med rette kan bruke en skapnings livsblod på, er å bruke det i samsvar med Guds vilje. Det er forbudt å bruke det som mat. Gud har ikke tillatt at det blir overført til en annen person under foregivende av at det er en medisinsk behandling for å redde liv. Bortsett fra den livsoppholdende oppgaven blodet har i kroppen, er det bare én anvendelse av det som er godkjent av Gud. Dette kom klart fram på Adams sønner Kain og Abels tid. «Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker. Da noen tid var gått, hendte det at Kain bar fram for [Jehova] et offer av jordens grøde. Og Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og [Jehova] så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.» (1 Mos. 4: 2—5) Kains offer var av jordens grøde, som ikke har sjel. Abels offer representerte et liv, og krevde utgytelse av blod. Ved å godta Abels offer viste Jehova for første gang at et offer krevde utgytelse av blod. Men Kain godtok ikke Guds anvisning angående dette. Han myrdet i stedet sin bror Abel, det eneste menneske på jorden som brukte liv, både sitt eget og sin hjords, i samsvar med Guds vilje.

2. Hva tillater Gud som den eneste riktige måten å bruke utgytt blod på, hvem ble dette gjort kjent for, og hvordan?

² Mennesker som var Guds trofaste tjenere forsto at det var i samsvar med Jehovas vilje å utgyte dyrs livsblod som offer, og Bibelen forteller at Noah, Abraham og andre gjorde dette. (1 Mos. 8: 20; 22: 13) Da deres etterkommere, israelittene, var forsamlet ved foten av Sinai berg, hvor de ble organisert som en nasjon, meddelte Jehova dem med umiskjennelige ord at det bare er én rett måte å anvende en skapnings utgytte blod på. Han sa: «Jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.» (3 Mos. 17: 11) Ettersom blodet er så nøye knyttet til livsprosessen, og ettersom synd fører til tap av livet, krever Gud som offer til soning for synd det som representerer livet, nemlig blodet. «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» — Heb. 9: 22.

3. Hvilket større offer var disse dyreofrene et forbilde på, og hvordan er dets blod til gagn for menneskene?

³ Alle disse dyreofrene var et forbilde på et meget større offer, et offer som for bestandig kunne fjerne synd, og som ville gi Guds tjenere anledning til å vinne evig liv. Dette offeret ble ikke valgt ut fra Israels hjorder. Det var Jesus Kristus, Guds Sønn, som Johannes døperen identifiserte da han utbrøt: «Se, Guds Lam som tar bort verdens synd!» (Joh. 1: 29, NW) Dette var Jehovas egen foranstaltning til beste for menneskene. Det var hans Lam, hans Sønn, hvis liv ble gitt som et offer. Ved hjelp av denne kjærlige foranstaltning er det blitt mulig for menn og kvinner på jorden å få adgang til det privilegium å tjene i de himmelske haller med Kongen Kristus, fordi de er blitt «rettferdiggjort ved hans blod». (Rom. 5: 9) Foruten denne «lille hjord» på 144 000 medlemmer er det en «stor skare» andre som tjener Gud foran tronen på hans fotskammel, jorden, som har benyttet seg av dette gjenløsningsofferet. De har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod, og som følge av det har de fått sine synder forlatt og er rettferdige i Guds øyne. — Åpb. 7: 14, 15.

4. Hva er vårt liv avhengig av at vi tar imot, og hvorfor?

⁴ Jesu Kristi fullkomne offer har fullt ut oppfylt kravet om et offer til Gud til beste for den syndige menneskeslekt. Det behøver ikke å bli gjentatt. Det behøves ikke lenger noen dyreoffer. Slike offer er nå i virkeligheten avskyelige for Gud fordi de viser ringeakt for det offer som han selv har skaffet til veie. Jesu Kristi gjenløsningsoffer er derfor absolutt den eneste foranstaltning Gud har gitt bemyndigelse til blant sine kristne vitner som innebærer at en skapnings blod har kunnet bli brukt til gagn for en annen for å redde liv. «Ved hjelp av ham har vi utløsningen ved løsepenge gjennom hans blod, ja, tilgivelsen av våre overtredelser i overensstemmelse med rikdommen av hans ufortjente godhet.» (Ef. 1: 7, NW) Vårt liv avhenger av at vi tar imot denne foranstaltningen, og derfor av at vi godtar Guds ordning med hensyn til den rette bruk av blod. De som ønsker å få liv av Gud, gjør derfor klokt i å avholde seg fra å bruke blod på noen som helst måte som han som Livgiveren ikke har gitt bemyndigelse til.

Å elske Gud av all sin sjel

5. a) Hva svarte Jesus en som spurte ham om hva en måtte gjøre for å arve evig liv? b) Hva er innbefattet i det å elske Gud av all sin sjel, og hvorfor?

⁵ Ved en anledning var det en lovkyndig mann som spurte Jesus: «Mester! Hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv?» I sitt svar framsatte Jesus et ledende prinsipp som hjelper oss til å avgjøre hva vi må gjøre med vårt nåværende liv for å kunne bli belønnet med evig liv. Han sa: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din neste som deg selv.» (Luk. 10: 25—27) Hva ligger det så i det å elske Gud av all sin sjel? Det betyr å gi sitt liv til Gud, ja, å innvie sitt liv til å utføre et hvilket som helst arbeid som Gud kan gi en å gjøre. Ettersom vi har innvigd vårt liv til Gud, bør vi være klar over hva det er Bibelen bruker til å representere livet. Det er blodet, som er setet for livet eller sjelen. Når det blir tatt et liv, sier man at blodet er blitt utgytt. Blodet spiller en så vesentlig rolle i livsprosessene at Bibelen sier at en persons sjel eller liv er hans blod. Da Gud talte til Noah, trakk han en parallell mellom ordene sjel eller liv og blod da han sa: «Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 4) Og til israelittene sa han like ut: «Blodet er sjelen,» eller «Blodet er livet». (5 Mos. 12: 23, NW, marginalhenvisning i utg. av 1953) Når vi innvier vårt liv til Gud, må vi følgelig passe omhyggelig på å bruke det som representerer livet, vårt blod, i samsvar med hans lov.

6, 7. Har en kristen frihet til å gi sitt blod til et annet menneske, og er det ufarlig fra et medisinsk synspunkt å gjøre dette?

⁶ Dette første og største bud viser derfor at en innvigd kristen ikke har frihet til å gi sitt livsblod til bruk for et annet menneske. Livet tilhører Gud, og vi har bare frihet til å gi det til ham i tjenesten for ham. Det vil heller ikke være rett å hevde at nestekjærligheten krever at vi skal gi vårt blod. Det er ikke kjærlighet til vår neste å samarbeide med ham i å bryte Guds lov. Ettersom Guds Ord viser at det er urett å ta blodoverføring, er det også urett å gi sitt blod til blodoverføring.

⁷ Gud krever lydighet av sine tjenere. Det er også en velsignelse for dem, for det beskytter dem mot skade. Det er interessant å legge merke til at selv om de organisasjoner som er ivrige forkjempere for blodoverføring, gjerne lar folk få inntrykk av at metoden er fullstendig ufarlig, så er det ikke alle som deler denne oppfatningen. I boken Physiologie und Klinik der Bluttransfusiona finner vi for eksempel følgende uttalelse: «Som den senere tids forskning viser, kan blodgiveren bli utsatt for betydelige forstyrrelser av sunnheten.» Trofaste kristne blir spart for farer som kan komme til å svekke dem i deres tjeneste for Gud.

Farer som kan unngås ved lydighet

8. Hva baserer Jehovas vitner sin holdning overfor blodoverføring på, og hvorfor da betrakte saken ut fra et medisinsk synspunkt?

⁸ Den holdning Jehovas vitner inntar overfor blodoverføring, er ikke basert på hvorvidt denne behandlingsmåten blir godkjent eller ikke godkjent i legekretser. Det er ikke spørsmålet om hvorvidt denne metoden er farlig eller ufarlig, som ligger til grunn for deres avgjørelse, men det er Guds Ord. Hvis man får kunnskap om noen av de skadevirkninger man blir beskyttet mot ved å være lydig mot Guds lov om blodet, vil det imidlertid øke ens forståelse av at Jehovas veier er rette.

9. Hvilket syn har i alminnelighet menneskene i verden på blodoverføring, men hva er å si til dette fra et medisinsk synspunkt?

⁹ Det har vært vanlig praksis blant legene i de senere år å gi blodoverføring i den tro at det kan utrette noe godt. Undertiden blir det gitt blodoverføring fordi pasientene forlanger det, eller for å tilfredsstille slektninger som vil være sikre på at alt er blitt prøvd. Direktøren for blodbanken ved New York University-Bellevue Medical Center sa: «Man har gitt blodoverføringer på grunnlag av den teori at de aldri kan gjøre skade, men kanskje kan gjøre pasienten godt. Dette holder ikke stikk, for det er farer forbundet med blodoverføring.» Tidsskriftet for American Academy of General Practice sier: «Det er uheldig at så mange har mistet frykten for blodoverføring, og nå forordner blodoverføring like lettvint som de forordner en flaske feberstillende saltoppløsning.» For over 4000 år siden sa Gud til menneskene at de ikke skulle føre blodet av andre skapninger inn i sin kropp, og de moderne legemetoder bekrefter den kjensgjerning at brudd på denne loven medfører alvorlige farer.

10, 11. a) Hvilke farer utsetter en person seg for som tar en blodoverføring, og kan legene fjerne disse farene? b) Kan man i betraktning av dette si at blodoverføringer virkelig er livreddende?

¹⁰ En av de øyeblikkelige farer som truer alle som får en blodoverføring, er muligheten for en hemolyttisk reaksjon, det vil si en hurtig ødeleggelse av de surstoff-førende røde blodlegemer. Dette kan føre til sterke anfall av hodepine, smerter i brystet og ryggen og til opphoping av gift i organismen på grunn av svekkelse av nyrene. Døden kan inntreffe i løpet av få timer eller få dager. Medisinsk kunnskap har ikke fjernet denne faren. «Selv om vi gjør alt vi formår, kan vi bare redusere virkningen av reaksjonene. Vi kan ikke fjerne dem, og pasientene vil fortsatt bli tilføyd skade som følge av blodoverføringer.» Dette sier W. H. Crosby, sjef for den hemolyttiske avdeling ved Walter Reed forskningsinstitutt for hæren. Selv om det ikke inntreffer noen slik hemolyttisk reaksjon på grunn av naturlig forekommende antistoffer i pasientens blod, kan antigener i det blodet som blir ført inn i kroppen, stimulere produksjonen av antistoffer så sterkt at det vil inntreffe en alvorlig reaksjon hvis det senere blir overført blod som inneholder disse blodbestanddelene. Når man nå anslagsvis regner med at det finnes 15 millioner mulige kombinasjoner av kjente blodbestanddeler, er det klart at sannsynligheten for at et menneske skal kunne bli tilført blod som er maken til dets eget, og som ikke vil ha noen skadelig virkning, er så liten at det nesten må sies å være umulig.

¹¹ Det finnes også andre farer. Det er vanskelig for en lege å vite nøyaktig hvor stort blodtapet har vært, og han kan derfor komme til å føre inn mer blod enn det er plass til, noe som ifølge tidsskriftet Medical Science (25. juli 1959) forekommer ofte og har sørgelige følger. Det kan også komme luft inn i blodstrømmen under blodoverføringen, noe som også kan føre til døden. Blod som blir tappet ut av kroppen, blir lett infisert, og visse bakterier som finnes overalt i luften, formerer seg i lagret blod selv ved kjøleskapstemperatur, og dette gjør at selv små mengder av slikt blod blir dødbringende for mottageren. Hvordan kan en slik behandling bli betraktet som livreddende?

12. Nevn noen av de sykdommer som en person utsetter seg for å få ved å ta en blodoverføring, og vis hvilke følger dette kan få for pasienten.

¹² Enda så uhyggelige disse opplysningene er, gir de ikke det hele og fulle bilde av de farer en pasient blir utsatt for når han får blodoverføring. Den legen som gir overføringen, får kanskje aldri vite hvor stor skade som er forvoldt, for de sykdommer som blir overført på denne måten, kommer ofte ikke straks til utbrudd. Alle medisinske autoriteter er imidlertid klar over at syfilis, malaria og smittsom leverbetennelse kan overføres ved blodoverføring. Det er ikke bare det at disse sykdommene kan overføres, men det kommer stadig meldinger om at de er blitt overført. Nå når umoralen og de medfølgende kjønnssykdommer tiltar over hele verden, øker også faren for å pådra seg syfilis — en sykdom som kan føre til for tidlig fødsel, blindhet, døvhet, lammelser, hjertesykdommer, sinnssykdom og død. Den prøven som brukes for å påvise syfilis i blodet, oppdager ikke faren i dens tidlige stadium, og pasienten får bære følgene. I februar i fjor omtalte Japan-avisen Times tilfellet med en kvinne som hadde vunnet en sak mot det statsdrevne universitetssykehus i Tokyo på grunnlag av at hun hadde fått blodoverføring med syfilittisk blod, noe som førte til at hun mistet synet, og at hennes mann skilte seg fra henne. Den økonomiske kompensasjon domstolen tilkjente henne, var en mager trøst for den skaden som var forvoldt. Og hvordan stiller det seg med risikoen for å pådra seg malaria? Folk som er smittebærere for malaria, vet ikke alltid at de er det. Det kommer sjelden for dagen ved blodprøver, men alle som får blod fra et slikt menneske, kan bli smittet. Faren for dette er ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Alle som har bodd i eller besøkt et malariadistrikt, er en mulig smittebærer, og på grunn av den lette adgang til reiser over hele verden, øker antallet av disse for hver dag. Det er mange flere sykdommer som kan utbres gjennom blodoverføringer, men en som man spesielt bør være oppmerksom på i denne forbindelse, er smittsom leverbetennelse. Faren for å bli ufør eller å dø på grunn av leverbetennelse er så stor at dr. Alvarez, tidligere medisinsk konsulent ved Mayo-klinikken i USA, har sagt at han aldri ville tillate noen å gi ham blodoverføring med mindre han mente det var absolutt nødvendig.

13. Hvilken pris kan en kvinne som får en blodoverføring, bli nødt til å betale hva barnefødsler angår?

¹³ Det er ikke bare pasienten selv som blir utsatt for de skadelige følger av en blodoverføring. Når det gjelder kvinner, kan skaden også bli overført til deres ufødte barn. På grunn av visse faktorer hvorav noen er kjent og andre ennå ikke fullt ut forstått, kan en kvinne som får en overføring av uforlikelig blod, komme til å oppleve at hun er blitt berøvet muligheten til å få normale, sunne barn.

14. Hvordan beskytter Gud sitt folk mot å bli rammet av slike ulykker?

¹⁴ Hvor mye bedre er det ikke å lytte til Guds Ord, som sier at vi skal avholde oss fra blod! Hvor mye lykkeligere ville ikke menneskene være hvis de var som barn som hører på sin far, og ga akt på Guds råd og levde i samsvar med det! «Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme.» — Ordspr. 4: 20—22.

Personligheten påvirkes

15. Hvilke argumenter kommer verdsligvise mennesker med i forbindelse med de farer som er forbundet med blodoverføring, men hvilke kjensgjerninger angående kilden som blodet blir tatt fra, gjør at det melder seg noen alvorlige spørsmål?

¹⁵ De som er mer tilbøyelige til å sette sin lit til menneskers lærdom enn til Guds visdom, mener kanskje at hvis man er omhyggelig i valget av blodgivere, er det mulig å unngå alle disse farene. Men tenk nå over de faktiske forhold. Du ville antagelig bli rystet hvis du fikk vite at blod av døde mennesker ble overført til sykehuspasienter, men meldinger fra Sovjetunionen og Spania viser at det er nettopp det som blir gjort der, og til og med i De forente stater er det blitt foretatt eksperimenter med overføring av blod fra døde mennesker!b Dette blir sannsynligvis ikke gjort der hvor du bor, men bladet Time for 26. mai 1961 forteller om en 49 år gammel kvinne på et sykehus i Pontiac som fikk en liter blod fra liket av en 12 år gammel gutt som hadde druknet i en innsjø i nærheten, og som hadde vært død i mellom to og en halv og tre timer. Det ble også meddelt at så langt tilbake som i 1935 hadde en lege i en av Chicagos forsteder brukt en metode som lignet den russerne bruker, og at denne amerikanske legen hadde foretatt omkring 35 overføringer av blod fra døde mennesker i løpet av to år. Hvis blodgiveren er en av ens levende slektninger, en aktverdig borger som lever et ordentlig liv, er så det en garanti for at blodoverføring fra ham ikke innebærer farer? Nei, det fjerner ikke faren for at hans blod er uforlikelig med ens eget, og det utelukker heller ikke muligheten for at han kan være smittebærer, kanskje uten å vite om det selv. I de fleste tilfelle har imidlertid ikke den som får blodoverføring, noen anelse om hvem blodgiveren er. Noe av blodet kan komme fra friske mennesker, og noe av det fra alkoholikere og degenererte personer. Det hender at forbrytere i fengslene får anledning til å gi blod. New York Times for 6. april 1961 forteller for eksempel følgende: «Fanger i Sing Sing-fengslet i Ossining vil gi blod til Røde kors i dag.» Er det en prisverdig handling? Den er kanskje ikke så gagnlig for deres medmennesker som folk gjerne tror.

16. a) Hvilken interessant uttalelse angående blod er å finne i en fotnote til 5 Mosebok 12: 25 i en utgave av Pentatevken? b) Hva sier leger i vår tid angående samme sak, og hvorfor er dette av interesse for kristne?

¹⁶ Da israelittene skulle til å dra inn i det lovte land, lot Jehova Moses gjenta for dem den loven som forbød dem å spise blod. Han sa ifølge 5 Mosebok 12: 25: «Et det ikke, så skal det gå deg vel og dine barn etter deg, når du gjør det som er rett i [Jehovas] øyne.» En utgave av Pentatevken, som er utgitt av J. H. Hertz, har en fotnote angående uttrykket «så skal det gå deg vel», som sier: «Ibn Ezra antyder at bruken av blod ville ha en demoraliserende virkning både i moralsk og fysisk henseende og overføre arvemessige trekk til framtidige generasjoner.» Dette er et interessant punkt, og muligheten for at det kan gjøre seg gjeldende i forbindelse med blodoverføring, blir bekreftet av leger. Dr. Alonzo Jay Shadman sier for eksempel i sin bok Who is Your Doctor and Why?: «En persons blod er i virkeligheten personen selv. Det inneholder alle de trekk som særmerker den personen det kommer fra. Dette innbefatter arvemessige trekk, mottagelighet for visse sykdommer, giftstoffer som skyldes personens livsførsel og spise- og drikkevaner. . . . De giftstoffer som frambringer innskytelsen til å begå selvmord, myrde eller stjele, finnes i blodet.» Dr. Américo Valério, en brasiliansk lege og kirurg som har praktisert i over 40 år, uttaler seg i samme retning. Han sier: «Moralsk fordervelse, seksuelle perversiteter, fortrengninger, mindreverdskomplekser, mindre forbrytelser — dette følger ofte i blodoverføringenes kjølvann.»c Ikke desto mindre innrømmer pressen at organisasjoner hvis blodforråd blir betraktet som pålitelig, får blod til overføring fra forbrytere som man vet har slike egenskaper. Selvfølgelig kan ingen som prøver å holde seg borte fra kjødets gjerninger og bruke sitt liv på den måten Gud anviser gjennom sitt Ord, gjøre noe som kan få slike ødeleggende følger for ham i framtiden. — Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24.

Å vise tro på Livgiveren

17. a) Har Jehovas vitner innvendinger på religiøst grunnlag mot alle medisinske behandlingsmåter? b) Er det noe som kan gjøres for en kristen som lider et stort blodtap?

¹⁷ Hva betyr så alt dette for en kristen som har hatt et alvorlig blodtap og trenger å få behandling? Er det da ikke noe som kan gjøres? Må han simpelthen ligge og vente på å dø? Nei, slett ikke. Jehovas vitner har ingen innvendinger på religiøst grunnlag mot behandlingsmåter som ikke er i strid med Guds lov, og det finnes slike behandlingsmåter. Leger som innser at mennesket ikke er et produkt av en utvikling, men er skapt av Gud, er vanligvis mer innstilt på å forstå at Gud har utstyrt menneskekroppen med en vidunderlig evne til å helbrede seg selv, og de samarbeider med denne evnen i stedet for å mene at forbud mot bruken av blod er en hindring for helbredelsen. Vår kropp er slik utstyrt at den kan klare store påkjenninger, også når de er forbundet med blodtap. (Sl. 139: 14) The Encyclopædia Britannica sier angående dette: «Foruten blodet som sirkulerer i arterier, vener og kapillærer, har kroppen andre reserver som kan mobiliseres. Man vet at en slik reserve finnes i milten. Når blødningen begynner, skrumper milten sammen og presser blod som fra en svamp inn i årene.»d Mange leger forstår på bakgrunn av dette at det er meget tryggere å samarbeide med kroppens egne bloddannende organer enn å prøve å erstatte deres arbeid ved å innføre fremmed blod. Selv en så høyt ansett medisinsk publikasjon som The Surgical Clinics of North America (for februar 1959) har sagt: Man må ikke glemme at det ikke er blodoverføring, men «jernbehandling som er å foretrekke ved blodmangel på grunn av blodtap». Når kroppens væsketap er meget stort ved ulykkestilfelle, finnes det «plasmavolum-økende stoffer» man kan bruke uten å krenke Guds forbud mot blod, og ifølge uttalelser fra mange leger har disse stoffene vist seg å være langt tryggere enn blodoverføring. Det er nok så at de ikke kan utrette det samme for kroppen som ens eget blod, men de hjelper til å holde de gjenværende røde blodlegemer i sirkulasjon, slik at surstoffet kan bli ført ut til de forskjellige organer i den tiden kroppen trenger for å erstatte blodtapet. Kristne pasienter som ønsker å unngå å bli utsatt for press for å få dem til å ta blodoverføring under påskudd av at det er det eneste håp, vil derfor søke en lege som har tilstrekkelig dyktighet, tålmodighet og respekt for deres samvittighet til å være villig til å behandle dem uten blod.

18. Hvorfor er det ufornuftig å forsøke å redde liv ved å krenke Guds lov?

¹⁸ Det kan aldri gi varige, gode resultater å prøve å redde liv ved ubibelske midler. Hvor ufornuftig er det ikke å tro at man kan redde liv ved å krenke Livgiverens lov! Selv om en slik ubetenksom handlemåte i øyeblikket kan se ut til å gi gode resultater, kan den til slutt føre til at man blir syk eller får et dødfødt barn. Selv om den ikke fører til slike fysiske skader for en selv eller ens barn, setter brudd på Guds lov ens mulighet for å vinne evig liv i Guds nye verden i alvorlig fare.

19. a) Hvem var det som påsto at et menneske ville gjøre hva som helst, til og med vende seg imot Gud, for å redde sitt nåværende liv? b) Hvordan har vi noe å lære av den irettesettelsen Jesus ga Peter angående dette? c) Hvilken belønning vil Gud gi dem som adlyder ham når de er utsatt for alvorlige påkjenninger?

¹⁹ I tilfellet med Job påsto Satan at et menneske ville gjøre hva som helst, til og med vende seg imot Gud, for å redde sitt nåværende liv. «Alt det en mann har, gir han for sitt liv,» sa han. (Job 2: 4) Men han tok feil. Job beviste at Satan var en løgner, og Jesus Kristus beviste det i særlig grad. Ved en anledning hadde Jesus snakket om å følge en handlemåte som ville bety hans død i tjenesten for Gud. «Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.» Men Jesus sa: «Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt. 16: 21—25; Mark. 8: 31—35) Måtte ingen av oss noen gang bli lik Satan og prøve å tilskynde våre kristne brødre til å vrake sin tro på Gud til fordel for verdens visdom! Det finnes bare en måte å vinne livet på, og det er ved å leve i samsvar med Guds vilje. Det er aldri forgjeves å tro på Gud. Som den guddommelige lege kan han gjøre det som ingen menneskelig lege noen gang har kunnet, nemlig å forlenge sine tjeneres liv, ikke bare i noen få, bekymringsfulle år, men i all evighet — om nødvendig ved en oppstandelse fra de døde — i hans herlige nye verden, som så er så nær. — Sl. 23: 4; Ap. gj. 24: 15.

20. Hva bør vi nå gjøre slik at vi kan bruke vårt liv i samsvar med Guds vilje?

²⁰ Når vi har slike vidunderlige framtidsutsikter, la oss da legge vinn på å leve vårt liv i samsvar med Guds vilje. La oss ikke bli likegyldige i vår holdning overfor våre medmenneskers blod, slik som verden er. Nå er det tiden til å vise den største omsorg for deres livsblod ved å tilskynde dem til å vise tro på Jesu Kristi blod, det eneste blod som, har virkelig verdi i Guds øyne som et middel til å redde liv. Led dem til hans rike; hjelp dem til å lære å kjenne hans lover; gi dem tålmodig oppmuntring mens de vandrer framover på veien til livet. Gjør det til ditt mål å kunne si som Paulus: «Jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 26, 27.

[Fotnoter]