Øyne på himmelen iakttar deg

DU ER kanskje ikke klar over det, men det er noen som iakttar deg. Du trenger imidlertid ikke å se deg over skulderen. De øynene som iakttar deg, befinner seg over hodet på deg — 920 kilometer oppe i luften! Disse øynene tilhører ikke noe menneske, men er elektroniske. De tilhører en satellitt som kalles Landsat.

Satellitten er egentlig mer interessert i landområdene omkring deg enn i deg. Er du bonde? Landsat kan si hva du dyrker, og hvordan avlingen blir. Ved hjelp av de data den sender til jorden, lar det seg gjøre å beregne avkastningen, ofte med 90 prosents nøyaktighet. Kan det være at det finnes olje- eller mineralforekomster på gården? Landsat kan påvise innviklede geologiske holdepunkter som bidrar til å besvare spørsmålet.

Fra pol til pol

Nå blir du ikke iakttatt hele tiden. Hver Landsat (for tiden er det to stykker av dem) passerer rett over hodet på deg bare hvert 18. døgn og tar elektroniske bilder fra sin bane over polene. Hvorfor går de i bane over polene? Det er en viktig grunn til det.

Sett at du reiste rundt jorden med en satellitt og hele tiden fulgte ekvator. Etter noen turer rundt jorden ville det begynne å bli nokså kjedelig, for du ville se det samme hele tiden. Du ville ikke se noe annet enn tropestrøk nede på jorden. Prøv så å forestille deg hvordan det ville være å reise i en bane som i stedet gikk over polene. Etter hvert som du reiste fra nord til sør, ville jorden dreie seg sakte rundt under deg. Ikke to av omdreiningene ville være like. Hvis du nettopp passerte over Aten, ville du kanskje neste gang passere over London. Til slutt ville du ha sett hvert eneste sted på jorden i fugleperspektiv, og det er akkurat det Landsat trenger for å kunne utføre sin oppgave.

Polbanen har også en annen fordel. På grunn av den blir solens vinkel på Landsats bilder omtrent konstant, bortsett fra gradvise forandringer som følger årstidene. Dette er av stor betydning når det skal lages kart.

Tidlig suksess

Kort tid etter at Landsat var skutt opp, forstod vitenskapsmennene at satellitten bød på store muligheter når det gjaldt å finne mineraler og identifisere avlinger. I løpet av den første uken påviste Landsat I over 30 geologiske eiendommeligheter i en del av California som fram til da hadde vært ukjent. Så tidlig som i 1977 ble det anslått at Landsat hadde oppdaget nye oljeforekomster til en verdi av seks milliarder kroner!

I mellomtiden var det blitt satt i gang et forsøksprogram for å finne ut om Landsat-opplysningene kunne brukes til å identifisere avlinger og forutsi avkastningen. I forbindelse med en spesiell undersøkelse som gjaldt hvete, ble avkastningen forutsagt lang tid i forveien, og over ni tiendedeler av spådommene viste seg å være nøyaktige innenfor en margin på 90 prosent av de virkelige tallene. Det gikk ikke lang tid før det ble opprettet private firmaer som solgte Landsat-data til private kjøpere som ønsket å vite hvor store avlinger de kunne vente seg.

Slike vurderinger er spesielt viktige for utviklingslandene. Ved hjelp av dem kan de være forberedt på mulig hungersnød og be om hjelp i tide. Men en god del av Landsats verdifulle opplysninger kommer ironisk nok ikke disse landene til gode. Hvorfor ikke?

Teknologi og politikk

Utviklingslandene har ganske enkelt ikke det kompliserte datautstyret, de ekspertene og de pengene de trenger for å kunne gjøre Landsat-data til pålitelige beregninger av avkastningen. Det eksperimenteres nå med en teknikk som skal gjøre det mulig for disse landene å la mennesker i stedet for datamaskiner tyde Landsat-bildene og komme fram med de samme opplysningene. Men selv om denne teknikken kanskje kan brukes til å beregne størrelsen på avlinger, trenger en fortsatt datamaskiner til å analysere bildene når de blir brukt til å påvise mineralforekomster. Dette skaper problemer.

Selv om ikke utviklingslandene har den teknologi og de dataeksperter som trengs for at de skal kunne utnytte Landsat-bildene best mulig, er det andre som har det — de store olje- og gruveselskapene. «Mange av disse selskapene har velutstyrte laboratorier for analyse av bildene, og her blir Landsat-bilder av landområder i utviklingslandene rutinemessig gransket,» sier det ansette tidsskriftet Technology Review. «Disse selskapene klarer så å få i stand leieavtaler mens de sitter inne med bedre opplysninger om utviklingslandenes ressurser enn disse landene selv gjør.» Hva har dette ført til? «Den mistillit som denne uheldige situasjonen har skapt, har fått noen av utviklingslandene til å gå til handling, for eksempel til å nasjonalisere industrien.»

Politikken kommer også inn i bildet når det gjelder Landsat-bildenes oppløsningsevne — det vil si hvor mange detaljer som blir avslørt på dem. «Kornene» på Landsats elektroniske «film» dekker nå cirka 4000 kvadratmeter. Men det vil la seg gjøre å forbedre oppløsningsevnen betraktelig. En regner med at neste generasjon av Landsat-satellitter kommer til å ha «korn» på under 900 kvadratmeter, cirka en fjerdedel av det en har nå. Frankrike planlegger å skyte opp en satellitt med en billedoppløsning på 100 kvadratmeter, det vil si at «kornene» blir en førtidel av hva de er nå.

Men sett at disse detaljerte bildene ikke blir brukt av bønder og skjerpere, men av etterretningsagenter som arbeider for et fiendtligsinnet land. «Spørsmålet om hvilket oppløsningsnivå sivile overvåkningssatellitter bør få ha, har vært gjenstand for offentlig debatt i FN,» sier Technology Review. Noen land har benyttet Landsat-bilder «til å overvåke nabolandenes naturressurser i stedet for til å forvalte sine egne».

Teknologi og visdom

Tusener av års historie har vist at menneskene ikke er i stand til å styre sine egne anliggender på rette måte. Det er interessant å se hva Bibelen sier om dette problemet, som gjorde seg gjeldende allerede på den tid da Babels tårn ble bygd, for cirka 4000 år siden. Tårnet var riktignok et teknisk vidunder på den tiden, men det ble misbrukt, tydeligvis for å fremme falsk religion. — 1. Mos. 11: 5—9.

Når det gjelder slike geologiske satellitter som Landsat, er det store muligheter for å utnytte dem både i gagnlig og i skadelig retning. Vil spekulantene benytte opplysningene om kommende avkastninger til å manipulere markedet, eller vil disse spådommene bli brukt til å hjelpe dem som trenger mat? Kommer undersøkelsene av mineralforekomstene til å bane vei for en forstandig nasjonal ressurspolitikk, eller kommer de til å resultere i internasjonal utplyndring av selskaper som sitter inne med den høyeste teknologi? Kommer frykten for spionasje til å begrense bruken av disse satellittene i framtiden? Svarene på disse spørsmålene avhenger snarere av den menneskelige natur enn av den teknologi menneskene har utviklet.

[Ramme på side 22]

Seasats korte, sørgelige historie

I juni 1978 skjøt USA opp en forsøkssatellitt som det ble stilt store forventninger til. Den het Seasat-A. Den var lik Landsat, bortsett fra at den benyttet radar og apparatur som gav bilder med stor oppløsning, i stedet for lysbølger. Seasat-A kunne således observere forholdene på havet døgnet rundt, enten det var overskyet eller ikke. «Meningen er at Seasat-A skal utføre sin hovedoppgave i løpet av et år,» opplyste NASA (USA’s sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romvirksomhet), «men det blir anbrakt nok drivstoff og andre stoffer som brukes opp, om bord, slik at den kan være oppe i to år til.» Men slik gikk det ikke. Den 9. oktober, mindre enn fire måneder etter at satellitten var skutt opp, sluttet den å virke på grunn av en omfattende kortslutning. Hva var årsaken til at denne multimilliondollars satellitten, som det var nedlagt så mye forskningsarbeid på, ble en fiasko? En granskningskommisjon nedsatt av NASA trakk den slutning at Seasats teknikere muligens hadde tatt altfor mye for gitt. Kommisjonen oppdaget at «en prøve ble kuttet ut uten tilbørlig godkjennelse, vesentlige mangler ved bestanddeler ble ikke rapportert til ledelsen, arbeidsbeskrivelsene ble ikke fulgt til punkt og prikke, og de som skulle kontrollere satellittens ferd rundt jorden, var ikke tilstrekkelig forberedt på oppgaven». Teknologien virker ikke bedre enn de menneskene som skal sørge for at den virker.

[Ramme på side 23]

Fotografering fra verdensrommet

Selv om Landsat er utstyrt med et fjernsynskamera, er det ikke noe kamera, men et instrument som kalles en multispektral scanner, som skaffer til veie bildene med høy oppløsning. Hvordan virker dette instrumentet? Satellitten er utstyrt med et speil som beveger seg fram og tilbake og «ser» på en stripe av jorden under. Lys fra bakken blir kastet tilbake fra speilet og inn i et teleskop, hvor det blir fokusert på fire sett lysdetektorer, som har samme oppgave som en film for denne elektroniske erstatningen for et kamera. Hvert av de fire settene av detektorer er følsomt overfor ulike former for lys. Det ene ser bare på det grønne lyset, det andre på det røde lyset og de to siste på forskjellige grader av infrarødt lys. Hver av de fire detektorene ser på lys fra den samme lille firkanten på bakken nedenunder, men ettersom hver detektor ser på sin spesielle type lys, reagerer de forskjellig. Vann absorberer for eksempel raskt infrarødt lys. Når Landsat ser på en liten firkant med vann nede på jorden, vil detektorene for infrarødt lys følgelig ikke se noe særlig. Vannet virker svart i infrarødt. Men slik virker det ikke for detektoren for grønt lys! Den ser en mengde med grønt lys bli reflektert fra vannet, så for den virker vannet lyst og klart. Ja, denne detektoren kan til og med måle vanndybden ned til cirka 20 meter med temmelig stor nøyaktighet. Disse små firkantene på bakken, som måler omtrent 4000 kvadratmeter, hører med til det minste som Landsat kan se. De tilsvarer kornene på en vanlig film. Uansett hvor mye et Landsat-bilde blir forstørret, er oppløsningen begrenset til disse små firkantene. Hver firkant har et nummer som viser hvor skarpt bildet er for hver bølgelengde det blir betraktet i. Disse fire numrene er som et fingeravtrykk som gjør det mulig for iakttagere å fastslå om de ser på en dam, bygater eller en jordlapp hvor det dyrkes cannabis ulovlig.

Landsat «ser» i virkeligheten ikke noe annet enn tall! Men disse tallene kan fortelle mye mer enn et vanlig fotografi.