Teknologien driver verden mot krig

Teknologien har forandret den gamle «terrorbalansen». Rakettene er i dag langt mer treffsikre enn tidligere. De er derfor nå ikke bare beregnet på byer. En god del av dem er beregnet på andre raketter. Det er et i høy grad forbedret datakontrollert system som har resultert i forandringen med hensyn til hva de kan rettes mot. Hva er så resultatet blitt? Det som er blitt kalt «gjensidig sikker ødeleggelse», er i den militære tankegang blitt erstattet med gjengjeldelsesstrategier hvor kjernefysiske kriger teoretisk sett ikke lenger er avskrekkende, men kan utkjempes og vinnes.

Men hvordan kan en av partene håpe på å vinne en kjernefysisk krig? Ved å slå til først og ikke ødelegge fiendens byer, men hans raketter. Da er ifølge teorien fienden fullstendig prisgitt den som slo til først, og må gi etter for et hvilket som helst ultimatum.

Høres den slags tankegang farlig ut for deg? Den gjør det for mange eksperter. «Jo mer de to stormaktene kommer til å stole på gjengjeldelsesstrategier, jo større er muligheten for en kjernefysisk krig,» sier dr. Frank Barnaby ved det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm. «Atomalderens dilemma er at til tross for at de politiske lederne ønsker å unngå en slik krig, blir vi drevet mot den av den ukontrollerte militære teknologi.»

Etter hvert som rakettene i 1980-årene blir mer og mer treffsikre, slik at de kan brukes ved gjengjeldelsesaksjoner, vil verden bli mer og mer farlig. New York Times pekte på at Robert McNamara, USA’s forsvarsminister i 1960-årene, «var imot å gjøre amerikanske kjernefysiske styrker i stand til å true de sovjetiske. Hvis den ene av partene eller begge supermaktene mente at dens raketter kunne bli utsatt for et overraskelsesangrep, ville resultatet bli et nesten uimotståelig press, som ville kunne føre til at de ble brukt i en krisesituasjon, argumenterte han». McNamaras mareritt er nå i ferd med å bli en realitet.

Vil tanken på gjengjeldelsesaksjoner virkelig kunne føre verden ut i krig? Vår tids historie bekrefter virkelig at muligheten for det er til stede. Tenk for eksempel på hva som ble resultatet av Washington-avtalen, som ble inngått i 1922, da De forente stater, Japan og Storbritannia ble enige om å begrense byggingen av slagskip. I stedet for at avtalen satte en stopper for våpenkappløpet, «bidrog den til utviklingen av hangarskipet, et nytt våpen som ikke var blitt tatt i betraktning av slagskipadmiralene, som da behersket enhver større flåte», sier professor i politisk vitenskap Charles Fairbanks. «Som Pearl Harbor viste, var hangarskipet et våpen som sammenlignet med slagskipet oppmuntret til å slå til først i en krise, og som derfor i noen grad økte mulighetene for en krig.»

I likhet med moderne raketter var hangarskipene sårbare for angrep fra fienden fordi de ikke var utstyrt med tykt panser, slik som slagskipene, og fordi de var lastet med bensin. I likhet med de moderne rakettene var hangarskipene svært effektive når de ble brukt av den som slo til først med sine fly, mens selve skipet kunne befinne seg på trygg avstand. I 1941, da forholdet mellom De forente stater og Japan ble forverret, ble fristelsen til å slå til først for stor for japanerne. Hva vil skje hvis forholdet mellom De forente stater og Sovjetunionen fortsetter å bli stadig dårligere? Vil historien gjenta seg?

Lasere, satellitter og falsk alarm

Ikke én gang, men tre ganger på mindre enn ett år meldte en datamaskin at sovjetiske raketter var på vei mot USA. Straks startet besetningene på FB-111 og B-52 bombeflyene sine maskiner, mens den amerikanske flåten med kjernefysiske undervannsbåter ble gjort klar. Samtidig ble personellet ved De forente staters 1000 Minuteman-rakettsiloer satt i beredskap. Hver gang viste datamaskinmeldingen seg å være falsk. To ganger kunne feilen spores tilbake til en liten elektronisk krets til en verdi av under tre kroner. Besetningene på bombeflyene og undervannsbåtene og personellet ved rakettsiloene fikk beskjed om å tre av . . . til neste gang.

«Det det er noe i veien med, er ikke utstyret, men forstanden,» kommenterte New York Times. Enkelte militære eksperter føler ikke lenger at de kan vente inntil mistenkelige raketter virkelig dukker opp før de går til en gjengjeldelsesaksjon. Resultatet er at faren for at falske alarmer skal utløse virkelige gjengjeldelsesangrep, blir stadig større. I vår urolige verden, som baserer seg på motslagsstrategi, kunne en tredje verdenskrig bli satt i gang ganske enkelt ved et feilgrep. Det virker ikke særlig betryggende, gjør det vel?

Teknologien gjør den militære verden usikker også på andre måter. Vi vil her trekke fram noen eksempler:

Krigføring ved hjelp av undervannsbåter: Det er ikke bare det at landbaserte raketter blir treffsikre nok til å ødelegge andre raketter, men raketter beregnet på å bli avfyrt fra undervannsbåter, slike som de nye amerikanske Tridentubåtene, er i ferd med å oppnå den samme store treffsikkerheten. Både De forente stater og Sovjetunionen arbeider dessuten hardt med alle typer av antiubåtsensorer og ubåter av typen hunter-killer. Men hva om atomubåtene skulle bli mer sårbare enn de nå er? «Da ville fristelsen til å komme den annen part i forkjøpet ved å gjøre bruk av atomkraft bli praktisk talt uimotståelig,» sier dr. Barnaby.

Krigføring ved hjelp av satellitter: Satellittene er øynene og ørene i dagens militære systemer. I vår spente tid kan de på det tidligst mulige tidspunkt komme med en advarsel om rakettutskytinger fra fiendens side, samtidig som de gjør det mulig å få bekreftet eventuelle avtaler om levering av våpen. Mellom 70 og 80 prosent av alle kommunikasjoner på det militære plan foregår nå via satellitter. Ettersom satellittene er blitt så viktige, «ville et angrep på en nasjons satellitter nesten sikkert føre til et omfattende atomangrep, ettersom nasjonens evne til å samle opplysninger ville bli lamslått», hevder enkelte iakttagere. Er et slikt angrep mulig?

«Med jevne mellomrom i løpet av de siste 12 årene har Sovjetunionen skutt ut minst 15 satellitter av typen hunter-killer i en bane rundt jorden,» sier en melding i tidsskriftet Science 80. De forente stater er på den annen side i ferd med å utvikle en antisatellittrakett som kan avfyres fra et F-15 jagerfly. Spesielt illevarslende er noen nye typer av våpen som øyeblikkelig ville kunne ødelegge satellitter selv i meget fjerntliggende baner. Hva slags våpen er det?

Science fiction? Tro om igjen

Hvis du tror at tanken om en strålekanon som kan ødelegge en rakett i flukt, hører hjemme i science fiction, må du tro om igjen. Slike våpen eksisterer allerede! Siden 1973 har lasere vært i stand til å skyte ned fly og raketter. De forente staters luftforsvar har utstyrt et lastefly med en massiv, eksperimentell laserstråle for prøver i store høyder. Over seks milliarder kroner er blitt brukt av amerikanerne alene på laservåpenutviklingen, og det hevdes at sovjetrusserne er like avansert.

Det er riktignok mulig at det vil ta lang tid før en bakkestasjonert laserstråle vil kunne skyte ned en satellitt i stor høyde. En slik laser ville kreve enorme mengder energi. På den annen side «kan langt mindre mengder energi . . . ødelegge de infrarøde sensorene i en satellitt», sier tidsskriftet New Scientist, «slik at fienden ikke har noen mulighet til å overvåke utskytingen av dine raketter». En er allerede kommet nokså langt i utviklingen av lasere med en slik høy energi, noe som gjør en nervøs verden enda mer usikker.

Dette er naturligvis på ingen måte hele listen over fremskritt innen den militære teknologi som gjør situasjonen i verden ustabil. De såkalte krysser-rakettene, som selv om de er langsomme, er langt mer nøyaktige enn noen interkontinentale ballistiske raketter, kan betraktes som et gjengjeldelsesvåpen. De er godt egnet til å brukes ved angrep på små militære mål. En nøytronbombe er blitt utviklet med tanke på å drepe folk med stråling, samtidig som den volder relativt liten materiell ødeleggelse. En ny, «forbedret» nervegass er blitt anbefalt av enkelte militære autoriteter, selv om nervegass har vært forbudt i krigføring siden 1925! Det er også snakk om biologisk krigføring, som innebærer at en tar i bruk bakterier, for eksempel anthrax, den bakterien som forårsaker miltbrann. Men teknologien er ikke det eneste som kan styrte verden ut i en tredje verdenskrig.