I dødens favntak
En overlevende fra «Alexander L. Kielland» forteller om hvordan han opplevde katastrofen på Ekofisk-feltet
«AKKURAT da begynte plattformen å synke. Vi havnet i vannet. Jeg ble trukket med, det ble mørkt, og jeg ble dratt nedover og nedover. Jeg sparket ifra for å komme oppover, og heldigvis hadde jeg redningsvesten på meg. Så ble det plutselig lyst igjen.»
Det er den 23-årige Jahn Otto Jahnsen fra Grimstad som forteller dette, og det han beretter om, er ting som skjedde da service- og boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret i Nordsjøen den 27. mars 1980.
Det ble den verste ulykken Norge har opplevd i fredstid siden 1899, da hele storsildflåten gikk ned utenfor Trøndelagskysten og 140 mennesker mistet livet. Den ble verre enn ulykkene i Tafjord og Loen, da henholdsvis 41 og 74 mennesker omkom.
Da et stag røk og et ben eller en søyle brakk på plattformen litt over kl. 18.30 den torsdagskvelden i mars, innledet det en katastrofe som krevde 123 menneskeliv, og som sannsynligvis er den største plattformulykke man hittil har hatt offshore noe sted i verden.
«Jeg var nede ved byssa, i en liten kinosal som tar 25 mennesker, da jeg hørte først ett smell og så ett til,» forteller Jahn Otto Jahnsen. «Jeg trodde først det var en bølge som slo oppunder plattformen, for det var stygt vær. Men så kom et tredje slag, og dermed tippet plattformen over. På bare fem—ti sekunder stod plattformen i en 35—40 graders vinkel.»
Alle skjønte da at det var fare på ferde. De som var inne i kinosalen, kom seg ut, men det greide ikke alle som var inne i den store kinosalen, som kunne romme 100 mennesker. Jahnsen og andre tok seg ut gjennom byssa.
«Den lå lenger nede, slik vi lå i skråstilling, og gjennom vinduene der så jeg at vi nesten var nede i vannet. Det ble nå tegn til panikk. Jeg kom ut i en korridor. Folk skrek. Noen hadde ramlet, noen hadde skadd seg, og alle var forskrekket.»
Isende vinterkulde
«Jeg klatret oppover en annen korridor, som førte opp, vekk fra sjøen. Derfra tok jeg meg gjennom radiorommet, som stod tomt. Jeg fikk presset opp en nødutgang, en jerndør. Den måtte dyttes rett oppover, og det var hardt, men det gikk da. Derfra kom jeg ut på dekk ved siden av helikopterdekket. Der var det sleipt og glatt, og det var først da jeg merket hvor lite klær jeg hadde på meg. Det var en isende vinterkulde, og på bena hadde jeg bare lette sko.»
Jahnsen kom seg opp til et gelender og fram til en leider, som han klatret opp, og kom til en livbåt, som lå aller høyest oppe. Han hadde da tilbakelagt en 40—50 meter fra han kom ut av radiorommet. Temperaturen i luften var cirka fem grader celsius, men det blåste med storms styrke, så det var en voldsom overgang for alle som kom ut fra de oppvarmede rommene på plattformen.
Livbåt blir knust
«Noen begynte å gå om bord i livbåten som lå der oppe, men jeg torde det faktisk ikke,» forteller Jahnsen. «Da den ble låret ned, lå den innpå selve plattformen — så sterkt helte riggen. Da den var kommet ned, fikk de ikke frigjort den fra plattformen, og den ble knust. Så vidt jeg vet, var det bare én om bord i denne livbåten som ble reddet — 10—12 andre gikk med der.»
Mens Jahnsen stod der, fikk han en redningsvest som han tok på seg. Det var da bare to vester igjen. Flere kom etterpå, og de fikk iallfall ingen vest der.
Nå krenget plattformen enda mer over.
«Vi skjønte at vi måtte ut i vannet,» sier Jahnsen. «Vi prøvde å ta oss ned ett av de digre bena. Denne søylen — eller dette benet — stod nå nesten rett ut i luften fra plattformdekket, men høyt over vannet — det kunne vel være 20 meter ned. Mens jeg klatret framover der, så jeg en masse folk som hadde skadd seg. Noen hadde fått løse ting over seg på dekket, andre hadde kommet i klemme. Noen knuste vinduer i boligkvarteret, klatret ut og gikk så på veggen nedover.»
Nå gikk alt meget hurtig.
«Plattformen krenget mer og mer. Vi holdt i en diger wire — den var ti centimeter i diameter — som fulgte benet nedover. Plutselig slet denne wiren seg så gnistene føk. Heldigvis holdt ikke jeg i den akkurat da, og jeg ble heller ikke truffet av den da den røk. Men jeg så en som skadet seg da wiren røk, og han datt rett i sjøen,» forteller Jahnsen.
Akkurat da var det plattformen begynte å synke, og Jahnsen havnet i sjøen og ble trukket nedover i mørket.
Femten meter høye bølger
Da Jahnsen kom opp, så han seg omkring og fikk øye på de fire gjenværende plattformbena, som nå stakk rett opp av vannet. «Alexander L. Kielland» hadde kantret. Mange av hans kamerater lå innestengt i rommene på plattformen på 40—50 meters dyp.
«Jeg fikk øye på en pickup-båt et stykke unna. Det er sånne småbåter som brukes til å hente opp ting i sjøen eller til å redde folk om de faller over bord. Den var slått i stykker og var full av vann, men jeg kom meg da opp i den. Senere fikk jeg dratt opp fire mann til i denne småbåten.»
Jahnsen mener at sjøen gikk med bølger som kunne være opptil 15 meter høye. Vinden kom etter hvert opp i orkans styrke den natten.
«Vi drev rundt i pickup-båten en stund. Vi så en masse folk i sjøen. Noen var skadd. Andre lå urørlige med hodet ned.»
På boreplattformen «Edda», som de hadde arbeidet om bord på, og som står fast med bena på bunnen ute på Ekofisk-feltet, var man nå for lengst blitt klar over situasjonen, og det ble kastet ut gummiflåter til karene som bakset omkring i sjøen. De fleste flåtene drev raskt bort i uværet, men noen kom da til nytte.
Jahnsen fikk tak i en av den.
«Den lå opp ned, men vi fikk da snudd den, og to—tre av oss klatret om bord i den. Der satt vi i vann til livet. Den var av den typen som det er et telt over, og det gav oss ly for den iskalde vinden. Etter hvert fikk vi dratt opp flere av dem som svømte omkring, og til slutt var vi ni mann om bord i denne flåten.»
Alt hadde gått fort.
«Det var bare gått 10—15 minutter fra det første smellet og til plattformen gikk rundt, og det hadde vel også bare tatt et kvarters tid fra vi gikk under med plattformen, og til vi nå var om bord i gummiflåten.»
I denne gummiflåten drev så de ni omkring i cirka tre timer. De så av og til enkelte mennesker i vannet, og etter hvert begynte de også å høre helikopterdur.
«Bølgene ble større og større. De fleste ble sjøsyke og kastet opp. En var skadd. Han hadde fått et stygt kutt i hodet og virket noe fraværende, men han satt da oppreist. Vi så etter hvert også supply-båter som var ute for å fiske opp folk. Av og til kom de nesten helt innpå oss, men bølgene var så høye at de nok ikke fikk øye på flåten vår. Det ville dessuten være livsfarlig å komme innpå disse båtene med den lette flåten i det voldsomme uværet,» sier Jahnsen.
Så kom helikoptret
Om bord i gummiflåten kom de etter hvert til hektene etter det første sjokket, og de begynte å slå på hverandre for å få blodet i sirkulasjon og holde varmen. De regnet ikke med noen redning før natten var omme. Det var bitende kaldt.
«Vi hørte stadig helikoptre, men de gikk alltid forbi. Men plutselig, nærmere 11-tiden om kvelden, fikk vi et sterkt lys rettet ned mot luken i teltet på flåten. Vi hørte duren av et helikopter — sterkere og sterkere. Vi tittet ut og så at de låret ned en mann. Men bølgene var så høye at han bommet på flåten og ble heist opp igjen.
Helikoptret gjorde en rundtur. Da det kom igjen, ble det full klaff. Mannen kom ned på flåten, og han hadde redningswire med seg. Det var et britisk militærhelikopter.
’Is all well?’ var alt mannen sa, og uten å vente på noe svar fikk han så plassert en stropp rundt livet og under armen på førstemann. Så bar det til værs med ham, opp i helikoptret. Engelskmannen hadde et tau som han holdt i, slik at redningsflåten og helikoptret alltid hadde kontakt, og nå gikk mann etter mann til værs. Det gikk veldig radig, og sistemann opp var engelskmannen,» forteller Jahnsen.
Av de ni som ble tatt opp fra flåten, var én engelskmann, resten norske.
«Vi ble satt på seter langs veggen i helikoptret, fikk et varmt ullteppe rundt oss, noe å tørke oss på, og han som var skadd, ble stelt litt. Så sveipte helikoptret rundt enda en stund, for å se om det kunne oppdage flere i sjøen.»
Etter cirka 20 minutter ble så Jahnsen og hans kamerater satt ned på det man kaller «Ekofisk-hotellet» — den store plattformen på Ekofisk som står fast på bunnen, og som er som et luksushotell midt ute på havet. Der ble de tatt omsorgsfullt hånd om. To og to løp bort til helikoptret og tok en mann mellom seg og hjalp ham inn, fikk av ham tøyet og brakte ham ned i sykeavdelingen. Der fikk de reddede massasje og noe varmt å drikke.
«Vi var de første som kom inn til Ekofiskhotellet,» forteller Jahnsen. «Vi hadde greid oss bra, alle sammen, også han som var skadd. Ved 2.30-tiden om natten kom et helikopter og tok oss inn til Rogaland sykehus. Dagen etter kom jeg ut av sykehuset og ble utstyrt med nye klær, og samme kveld var jeg hjemme hos familien — fredag kveld, ett døgn etter at ulykken hadde inntruffet.»
Jahnsen synes han var heldig. Han overlevde, han fikk ingen skader, og han fikk heller ikke problemer med nervene. Det var mange som fikk problemer med å sove etterpå på grunn av alt det forferdelige som de hadde opplevd, og som de nå gjenopplevde på ny i tankene.
«Jeg driver egentlig som murer og skulle bare være ute i Nordsjøen i vinter. Nå går jeg i land, og jeg akter å bli på land,» sier den 23-årige Grimstad-gutten.
«Uforutsett hendelse»
Skillet mellom liv og død var ikke stort den kvelden i mars da stormen økte til orkan og mennesker kavet omkring i sjøen i kulde og vintermørke. Sjelden ser man bedre hvordan tilfeldigheter kan avgjøre om et menneske skal overleve eller miste livet. Som Forkynneren uttrykker det: «Det er ikke de raske som vinner løpet, eller de mektige som vinner slaget . . . for tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» — Fork. 9: 11, NW.
Når en katastrofe inntreffer, er det tilfeldighetene som rår. Hadde Jahn Otto Jahnsen gått i den store kinosalen i stedet for i den lille, hadde han gått i livbåten i stedet for å klatre utover plattformbenet, hadde han kommet for sent til å få en redningsvest, hadde han holdt i wiren da den røk, hadde han ikke kommet seg opp i en flåte med tak over — i alle disse tilfellene kunne han ha mistet livet i stedet for å greie seg. At han var ung og veltrenet og var vant med dykking, var nok av betydning, men det var ikke avgjørende.
Det er ikke et spørsmål om å være blant «de raske» eller «de mektige» i slike situasjoner. Det er «tid og uforutsett hendelse» som avgjør det hele. Det er ikke slik som noen hevder, at Gud griper inn på en spesiell måte og har en mening med det som skjer. Tvert om — mange ting som møter oss i livet, skyldes tilfeldigheter.
Ulykken på Ekofisk var dypt tragisk. Den rystet hele Norge, der radio og TV la om programmene og kinoer, teatre og restauranter mange steder ble stengt. Den sjokkerte selvsagt mest alle dem som mistet slektninger, venner og arbeidskamerater. Og de som kjempet for livet ute i Nordsjøen den mørke natten den 27. mars, må ha følt det omtrent som salmisten, som skrev: «Dødens lenker sluttet seg om meg, undergangsstrømmene skremte meg.» — Sal. 18: 5.
Kommer man levende fra en slik ulykke, vil man rent automatisk føle takknemlighet over å være i live. En lignende takknemlighet bør faktisk alle som lever, føle over at de har fått liv, over at de kan trekke pusten hver dag og time og gjøre noe godt for sine medmennesker og tjene sin Skaper, for «tid og uforutsett hendelse» kan møte oss alle.