Oljeutvinning i opprørt hav
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia
I ET område hvor det ofte raser voldsomme stormer, har en funnet olje under havet. Gjennomsnittlig er det vindstille her bare én prosent av tiden om vinteren og fem prosent av tiden midt på sommeren. Vinder av orkans styrke river og sliter i boreriggene, mens tårnhøye bølger slår mot plattformene. Forsyningsskip har gått ned. Men det mest alvorlige ved det hele er det stadig økende antall menneskeliv som går tapt. Når vi i tillegg til omkostningene ved et slikt prosjekt tar hensyn til disse faktorene, forstår vi at det er utrolig kostbart å utvinne olje fra det opprørte havet i den nordlige delen av Nordsjøen.
I 1964 gav den britiske regjering noen oljeselskaper konsesjon på å lete etter oljeressurser i Nordsjøen. I 1969 ble det første lille oljefunn gjort. Siden den gang har oljefeberen grepet om seg inntil det i dag er 14 felt i den britiske del av Nordsjøen som kommersielt sett betraktes som drivverdige.
Forberedelser med tanke på utvinningen
Da det ble mulig å utvinne olje i lønnsomme mengder fra kontinentalsokkelen, måtte mye installasjonsarbeid utføres. Rørledninger med en diameter på 81 centimeter og med 19 millimeter tykke vegger av stål måtte først legges på havbunnen fra fastlandet og langt ut i havet. For å forhindre korrosjon ble disse rørledningene spesielt beskyttet av asfalt. Deretter ble de overtrukket med en fem til 13 centimeter tykk betongkappe for å gi rørledningene nok tyngde til å motstå havstrømmer mens de ble lagt ned i en grøft.
Kilometer på kilometer av havbunnen måtte undersøkes for at en skulle være sikker på at rørledningene ble skikkelig begravd. Enkelte steder innebar dette at en måtte gå ned til omkring 140 meter. Så dypt var rørledninger aldri tidligere blitt lagt.
Produksjonsplattformene bød på helt spesielle problemer. På grunn av størrelsen og vekten måtte hver og en av dem settes sammen på land og så taues ut til feltet. Den største oppgaven bestod i å slepe den stålkonstruksjonen som skulle understøtte selve plattformen, i ett stykke, noen ganger 250 kilometer eller lenger, senke den ned i sjøen og anbringe den i en opprettstående stilling på nøyaktig det rette sted på havbunnen. Til slutt ble støttepeler rammet 120 meter ned i havbunnen for å feste plattformen.
Men ikke alle produksjonsplattformer ble laget av stål, plattformer som holdes fast av peler. Betongplattformer som står trygt på havbunnen bare av sin egen tyngde, gravitasjonsplattformer, ble også brukt. I mai 1978 ble en av disse betongplattformene, som veier 600 000 tonn, tauet ut fra Loch Kishorn på vestkysten av Skottland til oljefeltet Ninian i Nordsjøen. Det ble hevdet at dette var den største konstruksjon som noensinne var blitt flyttet på jorden. Den er 237 meter høy. I dag er størstedelen av den ikke engang synlig over havflaten.
Naturligvis oppstod det spørsmål om disse offshore-gravitasjonsplattformenes sikkerhet. Nedising, kraftig vind med hastigheter på opptil 160 kilometer i timen, kjempemessige bølger og bevegelser i havbunnen angriper konstruksjonene uopphørlig. Ofte kan flere av disse risikofaktorene være til stede samtidig. Og som en fremtredende konstruktør har innrømmet, forstår en ennå ikke fullt ut hvordan de dynamiske kreftene i Nordsjøen virker.
På en oljeplattform
Vanligvis kommer en ut til oljefeltene i helikopter. Når du drar fra Aberdeen i Skottland i helikopter, vil du sannsynligvis passere en av de mobile boreriggene først. «Ocean Victory» er et typisk eksempel. Denne boreplattformen har eget framdriftsmaskineri og er halvt nedsenkbar. Dette betyr at den er flytende, og at den kan flyttes. Når den er i funksjon, er skroget omkring 20 meter under havflaten. Det at en så stor del av konstruksjonen er senket ned, medvirker til plattformens stabilitet. Åtte ankere, som hvert er på 13 tonn, holder den fast med 1000 meter lange ankerkjettinger. Boretårnet inneholder et hydropneumatisk system som sørger for å opprettholde et konstant trykk på boret når det er i funksjon, uansett hvor mye plattformen gynger. Praktisk talt alle halvt nedsenkbare plattformer kan bore på 300 meters dyp. Men de kan vanligvis også modifiseres med tanke på boring på omkring 1000 meters dyp hvis det er nødvendig.
Litt lenger øst ligger en av produksjonsplattformene av standardtype. Oppå plattformen finner vi tre dekk og det kjegleformede boretårnet av stål. Størstedelen av toppdekket er en landingsplass for helikoptre, mens det midterste dekket er det dekket hvor det vesentligste av arbeidet i forbindelse med selve boringen blir utført. Det nederste dekket er lagerplass, hvor stållengder som blir brukt i oljeutvinningsarbeidet, oppbevares. På dette dekket finner vi også mannskapets boligkvarterer, som kan huse omkring 150 mann. Her finner vi dessuten to spisesaler, et aktivitetsrom med fjernsyn, utstyr for filmfremvisning og et bibliotek. Under alt dette ligger den konstruksjonen som understøtter selve plattformen.
Noen produksjonsplattformer kan utvinne olje fra opptil 27 brønner. Når det bores etter olje på land, bores det med få unntak loddrett ned. I Nordsjøen har en imidlertid gjort bruk av avviks-boring, ettersom det ville bli altfor dyrt å sette opp én installasjon bare for å bore én brønn. Dette betyr at mens flere brønner bores vertikalt et kort stykke nedover fra havbunnen, svinges borehullene ut fra vertikalen for å treffe punkter som er nøye utpekt i bestemte avstander og retninger fra plattformen og på bestemte dybder.
Problemer for dykkerne
Offshorevirksomheten i Nordsjøen har alltid behov for dykkere. De tjener ofte mer enn 300 000 kroner i året, trass i at de på 100 meters dyp kan arbeide bare 25 minutter om gangen. Farene er mange og store, og med den nåværende ulykkesfrekvens har en dykker bare 20 prosent sjanse til å leve i 20 år. Den britiske legeforeningen anser dette yrket som «50 ganger så farlig som kullgruvearbeid».
Det er ikke noe rart, for med de lave temperaturer som forekommer i Nordsjøen, og vannets høye varmeledningsevne kan en dykker på få minutter bli nedkjølt så sterkt at han mister følelsen. Samtidig må han, for å unngå å bli flattrykt, puste inn luft under samme trykk som vanntrykket på den dybde hvor han befinner seg. Under 50 meter er gassblandingen så avgjørende at den må nøye og konstant overvåkes. Hvis dykkeren settes for raskt under trykk, kan han få skjelvinger. Langsom komprimering kan på den annen side ta flere dager. Den eneste løsningen består i metningsdykking. Denne form for dykking kan innebære at dykkeren vil måtte tilbringe tre uker under kontinuerlig trykk i et trykkammer av stål hvor han bare har selskap med andre dykkere. Det skulle ikke være nødvendig å si at et slikt miljø nødvendigvis må skape alvorlige mentale og fysiske spenninger.
En annen vesentlig risikofaktor er forbundet med behandling av sårede dykkere. En dykker som har foretatt et svært dypt dykk, for eksempel på 200 til 225 meters dyp, vil måtte tilbringe minst sju døgn i et dekompresjonskammer. Hva blir nå gjort for å løse dette problemet? Den sårede dykkeren vil først bli overført til trykkammeret på plattformdekket. Et spesielt overføringstrykkammer vil så bli hentet og koblet til trykkammeret på plattformen. Dette overføringstrykkammeret er bygd av titan for å holde vekten nede på omkring 900 kilo. Etter at dykkeren er blitt overført til trykkammeret av titan, må kammeret fraktes med helikopter til en bestemt medisinsk trykkammerenhet i Dundee i Skottland.
Alt dette tar tid, tid som er av livsviktig betydning, og hvis mannen er svært alvorlig såret, vil han sannsynligvis dø før han får tilstrekkelig medisinsk hjelp. Selv om en vellykket overføring og etterfølgende operasjon skulle bli utført i trykkammerenheten, er en fortsatt usikker på dekomprimeringens virkninger på sår som er blitt sydd. Vanlig anestesi ved innånding av gass er imidlertid upraktisk å utføre i et trykkammer. Heller ikke kan en bruke noen elektriske apparater på grunn av den høye brann- og eksplosjonsfaren.
Undervannsfarkoster
Det finnes også en form for undervannsfarkoster som kan gå langt dypere enn noen dykker. Dette gjør dem uunnværlige i oljevirksomheten til havs. Disse miniubåtene er mindre enn seks meter lange. Hver av dem har et mannskap på to. Selv om de ikke kan forlate ubåten, kan de bruke spesielle kameraer som gjør videoopptak. Disse videoopptakene blir senere undersøkt av eksperter som befinner seg i en installasjon på overflaten eller i en base på land. Selv om disse undervannsfarkostene har utstyr som gjør det mulig å utføre 320 timeverk, er det alltid to av dem ved én og samme base når de er i bruk. Hvis én av farkostene får problemer, kan den andre bli brukt i en redningsaksjon, hjulpet av et løfteapparat.
Utviklingen av den britiskproduserte «Seabug», en fjernstyrt innretning for bruk på havbunnen, og det kanadiske undervannskammeret har gjort oppgavene mye lettere å utføre. Undervannskammeret gir mannskapet en normal arbeidsatmosfære på havbunnen. Mannskapene bringes til og fra overflaten i spesielle kapsler. Selv om det blir utvist stor forsiktighet, er og blir dykking en farefull beskjeftigelse. Sent i 1978 døde to dykkere som arbeidet for oljeselskapet Mobil. De døde i dykkerklokken etter at den urolige sjøen fikk forbindelseslinjene med forsyningsskipet til å ryke.
Eksport av teknologi
Arbeidet med oljeutvinningen i Nordsjøen har ført til stor teknologisk framgang. For en tid siden skrev avisen The Guardian: «Sett med nasjonens [Storbritannias] øyne kommer vi til å tjene langt mer på salget av vår utmerkede teknologi enn vi noen gang kommer til å tjene på nordsjøoljen.» Dette viser seg allerede å være tilfelle.
Et av de mest lovende markeder i øyeblikket er Sør-Amerika, særlig Brasil. Brasils offshore reserver av olje befinner seg under havbunnen på omtrent tilsvarende dybder som reservene i Nordsjøen. Oljeletingen foregår i Camposbassenget, mindre enn 160 kilometer utenfor kysten ved Rio de Janeiro, ned til 200 meters havdyp. Anslagsvis vil Brasil ha behov for 30 til 40 produksjonsplattformer i løpet av de neste ti årene. Dette vil på sin side åpne markedet for undervannsfarkoster, forsyningsskip og annet teknisk utstyr. Offshorefeltene utenfor Venezuela, Argentina og Mexico og i den sovjetiske delen av Det kaspiske hav gir også utsikter til eksport.
Framtidsutsikter
Hva kan vi si om oljeletingen i framtiden? Utvalget for offshoreteknologi i energidepartementet i Storbritannia har uttalt: «For å opprettholde selvforsyning i 1990-årene vil en måtte finne nye, drivverdige oljefelter på dypere britiske havområder i årene 1985 til 1990.» De dypere havområdene som det siktes til, er havområder med dyp på fra 300 til 2000 meter. De som leter etter olje, har imidlertid hevdet at en allerede kan ha funnet de største oljefeltene i Nordsjøen — så mye som tre fjerdedeler av den totale oljemengden. Nå rettes oppmerksomheten mot mulige oljefunn på britisk jord. En optimistisk oljeekspert sa: «Vi vet det samme om forholdene her [i Sør-England] som vi visste om Nordsjøen for 20 år siden. Vi vet at oljen er der. . . . Det er bare et spørsmål om tid.»
Når vi nå forlater Nordsjøens borerigger og produksjonsplattformer, gjør vi vel i å tenke over hva oljen egentlig koster — den pris som blir betalt i form av menneskeliv, og de helt egenartede problemer som er forbundet med denne nye teknologien. Er den virkelig verd det den koster? Det ser ut til at de fleste synes det. Kanskje tiden vil gi oss svaret på dette spørsmålet. I mellomtiden fortsetter den harde kampen for å hente enda mer olje opp fra den urolige Nordsjøen.