Humoristisk sans — en Guds gave

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

SAM kom for sent på jobben igjen. Det var ikke lenge siden sjefen hadde gitt ham en siste advarsel, så nå var han virkelig bekymret. Han var sikker på at sjefen kom til å gi ham sparken.

Og det var nettopp det sjefen hadde tenkt å gjøre! Da Sam kom på kontoret, 35 minutter for sent, kom sjefen mot ham med et truende uttrykk i ansiktet.

Sam tenkte raskt. Han smilte, rakte fram hånden og sa: ’God morgen! Mitt navn er Sam Maynard. Jeg kommer for å søke på den stillingen som jeg tror ble ledig for 35 minutter siden. Er det den som kommer først til møllen, som får først malt?’ Kollegene brølte av latter. Sjefen kunne ikke holde et smil tilbake og snudde og gikk inn på kontoret sitt. Sams humoristiske sans hadde reddet ham.

Det er ingen tvil om at god humor kan virke avvæpnende i en spent situasjon. Humor kan til og med rydde fiendskap av veien. Humoristisk sans får folk til å le og slappe av og kan derfor være bra for helsen. I sin bok Laughter and Health sier dr. James J. Walsh at når vi ler og mellomgulvet beveger seg opp og ned, har det omtrent samme virkning på de indre organer som mosjon. En god latter er bra for hjertet, leveren og tarmene. Den fremmer fordøyelsen og utskillelsen av avfallsstoffer.

Hva er humor?

Humor er blitt definert som evnen til å se tingene fra den morsomme eller komiske siden. Det sies også å være noe som appellerer til ens sans for det komiske eller latterlige.

Det er ofte uventede eller uvanlige situasjoner som kaller på latteren. En verdig forretningsmann fra London, ulastelig antrukket og med sammenlagt paraply og avis, ville ganske sikkert få mange til å trekke på smilebåndet hvis han kom vassende langs en strand i det antrekket. En katt eller en hund som kom inn i et klasseværelse, ville også være et komisk syn, for dyr har vanligvis ikke noe å gjøre et slikt sted.

Situasjonskomikk skyldes ofte noe uventet. Hvis for eksempel en mann lettet på hatten for en dame og det fløy en due ut av den, ville folk le av en slik uventet hendelse. Det fortelles fra Nigeria at afrikanerne reagerer svært spontant på det uventede. De vil derfor som oftest le hvis en mann glir på et bananskall. Men de føler også med ham og kommer ilende til unnsetning for å høre hvordan det har gått med ham.

Humor blir vanligvis uttrykt ved hjelp av ord. Og her er det virkelig stor variasjon, avhengig av nasjonalitet, sosiale skikker, miljø og andre faktorer. Vi har intellektuell eller underfundig humor, plump, folkelig humor og humor som er skarp og treffsikker, og som vi gjerne betegner som vidd.

Det som folk i ett land synes er morsomt, kan dessuten folk i et annet land ha vanskelig for å forstå. En hvit misjonær talte for eksempel til en afrikansk forsamling og benyttet anledningen til å flette inn en og annen bemerkning som han selv syntes var vittig. Ingen fortrakk en mine. Senere snakket han om en ape. Tolken brydde seg ikke om å oversette ordet, men holdt bare opp den ene armen og klødde seg i armhulen. Forsamlingen brølte!

Men hvor har egentlig humoren sin opprinnelse?

Har Gud humoristisk sans?

Bibelen omtaler Skaperen som den «lykkelige Gud» og sier at han har skapt mennesket ’i sitt bilde’. (1. Tim. 1: 11, NW; 1. Mos. 1: 26) Evnen til å være lykkelig og more seg, den humoristiske sans, som er nedlagt i alle menneskerasene, må følgelig komme fra Skaperen.

Mange dyr appellerer til folks humoristiske sans med sine krumspring. Hvem kan la være å smile når en liten kattunge leker med et garnnøste? Hvem kan la være å le av valper som leker sammen, av apekatters skøyerstreker eller av en papegøyes komiske uttrykk? Jehova har skapt noen av dyrene slik at de er svært fornøyelige i våre øyne, og dyrene er en uuttømmelig kilde til glede og moro. Ja, humoristisk sans er i sannhet en Guds gave.

Selv om de forskjellige former for verbal humor ikke akkurat er begrenset til et bestemt land eller en bestemt nasjonalitet, er mange folkeslag mer eller mindre kjent for spesielle former for humor. Amerikanerne sies å være glad i hyperboler, bevisste overdrivelser. De kan for eksempel beskrive et øsende regnvær ved å si: «Det regnet katter og hunder.» Andre vanlige uttrykksmåter er: «Jeg holdt på å dø av latter.» «Jeg har prøvd tusen ganger.» Slike uttalelser er naturligvis ikke riktige rent bokstavelig, og det blir vanligvis forstått av tilhøreren.

Britene er kjent for sin tørre humor. Den som forteller noe morsomt, sier det på en helt alminnelig måte og uten å forandre ansiktsuttrykk. Britene liker også å uttrykke seg i det som kalles understatements, uttrykk som bevisst er svakere enn det som svarer til virkeligheten. Boken Humour in Memoriam av George Mikes sier i denne forbindelse: «Understatement er ikke bare en måte å spøke på; i England er det også en livsstil. Også andre folkeslag bruker understatement — britene har ikke monopol på det. En tegneserie i ukebladet The New Yorker viste to trapeskunstnere. Plutselig glapp den ene taket i den andres hånd, nesten 30 meter over bakken. Han som hadde skylden fordi han ikke hadde vært oppmerksom nok, sa: ’Oops, beklager!’ I sannhet understatement, til og med amerikansk understatement. Men i andre land er understatement flyktig, tilfeldig; i England utspringer det fra den nasjonale karakter og egenart; det ligger i luften. Som oftest er det ikke engang ment som en spøk.»

Som et eksempel på understatement forteller George Mikes følgende: En dampbåt var i ferd med å krysse Kanalen. «En annen mann og jeg var de eneste på dekk. Vi hadde et forferdelig uvær. Stormen pisket opp bølger så høye som fjell. Vi stod der og hutret en stund uten å si et eneste ord. Plutselig kom et fryktelig vindkast og blåste den andre karen over bord. Én gang kom hodet hans opp av sjøen rett nedenfor meg. Han så rolig på meg og sa i en dagligdags tone: ’Sannelig blåser det godt!ʼ»

Den irske humoren er noe for seg. Stephen Leacock nevner et eksempel i sin bok Humour: «Det er blitt bestemt at ’den bakerste jernbanevognen ikke skal kobles til togene, for den blir alltid utsatt for ubehagelige støt, og det er den som slingrer mest’.» Og: «Ikke kom ned stigen, Pat; jeg har båret den bort.»

Den samme forfatteren nevner også et eksempel på skotsk humor, som har ord på seg for å være litt makaber: «En skottes kone ble syk og døde. (I virkeligheten var hun bare skinndød.) Idet kisten ble båret inn gjennom porten til kirkegården, kom de som bar den, til å støte den borti en av portstolpene. Støtet førte til at kvinnen våknet til live igjen. Hun ble tatt ut av kisten og levde videre i mange år. Så ble hun igjen alvorlig syk, og denne gangen døde hun virkelig. Under begravelsen, idet kisten nærmer seg porten inn til kirkegården, sier enkemannen henvendt til dem som bærer den: ’Forsiktig her, karer; forsiktig; støt ikke borti her.’»

Spansk humor er ofte selvkritisk. En tegneserie i bladet El Triunfo viser to menn som står og snakker sammen. Den ene sier: «Nå er kultur på mote. Vi har et undervisningsministerium . . . et kulturministerium . . . og førsteministerens rådgiver i kulturspørsmål.» Den andre svarer: «Utmerket! Det eneste vi trenger nå, er skoler.» Å kunne le av sine egne svakheter er et viktig trekk ved humor.

Ettersom tyskerne er glad i mat, er vitser om dette emnet populære blant dem. En reisende tilsynsmann for Jehovas vitner i Vest-Tyskland illustrerte for eksempel behovet for regelmessig å ta til seg åndelig føde med vårt behov for regelmessig å ta til oss bokstavelig føde. «Mange av oss spiser tre ganger om dagen,» sa han. «Det finnes naturligvis noen som spiser én gang om dagen — fra morgen til kveld.» Alle de tyske forsamlingene han talte til, lo høyt da han sa dette, men da han brukte den samme illustrasjonen på et stevne hvor han talte til en annen språkgruppe, var det liten reaksjon.

Nigerianerne elsker lange ord, særlig når de bruker pidginengelsk. En taler kan være sikker på å bli møtt med begeistring hvis han krydrer sin tale med flotte, lange ord. I yorubastammen er det ofte slik at den som vinner en trette, er den som kan bruke flest lange ord.

Humor og falsk religion

Humor kan være et effektivt middel til å vise hvor tåpelig falsk religion og dens hykleri og skinnhellighet er. Bibelen bruker en slik form for humor noen steder. Profeten Jesaja forteller for eksempel om en treskjærer som hogger et tre. En del av veden bruker han til oppvarming og til å fyre opp med når han skal lage mat. «Resten gjør han til en gud, et gudebilde, som han bøyer seg for. Han kaster seg ned, ber til det og sier: ’Frels meg, for du er min gud!’» — Jes. 44: 14—17; jevnfør Jeremia 10: 2—5.

I Mexico er ikke religiøse emner unntatt for innbyggernes livlige humoristiske sans. Blant meksikanerne verserer en fortelling som har mye til felles med Jesajas illustrasjon. Når noen ikke vil la seg imponere av en som alle vet har en ringe opprinnelse, sier han kanskje: «Hvordan kan jeg tilbe ham som Kristus, når jeg kjente ham da han var et guavatre?» Bakgrunnen for dette er at en prest en gang bad en rik mann om å få noe ved som han kunne lage en billedstøtte av Kristus av. Presten fikk et stykke guavatre, og billedstøtten ble laget. Men senere, under messen, la presten merke til at den rike mannen smilte til billedstøtten. Da messen var over, gikk presten bort til ham og irettesatte ham og sa at dette ikke var den rette måten å tilbe på. Han fikk da til svar: «Hvordan kan jeg tilbe ham som Kristus, når jeg kjente ham da han var et guavatre?»

Vær på vakt mot å misbruke Guds gave

Vitser om sex er svært utbredt mange steder i verden. Guds Ord, Bibelen, fordømmer imidlertid «grove vittigheter». (Ef. 5: 4) De som ønsker å følge Bibelens høye normer, vil derfor ta avstand fra slike vitser. De er en form for mentalt søppel som ikke hører hjemme i et kristent samfunn.

Vitser og vittige historier som er rene og sømmelige, kan skape mye hygge når de blir fortalt på det rette tidspunkt og på det rette sted. Alle trenger å slappe av fra tid til annen. Men dette er noe som ofte blir sterkt overdrevet. Enkelte har et stort repertoar av vitser og bruker mye tid på å fortelle dem. Bibelen advarer mot dette også. I Forkynneren 3: 4 sier den vise kong Salomo riktignok at det er «en tid til å gråte, en til å le», men i kapittel 2, vers 2, skriver han: «Om latteren sa jeg: ’Den er tåpelig’.» Hva mente han med det? Salomo kunne si at latteren var «tåpelig», fordi tankeløs latter fordunkler sunn dømmekraft. Den kan få folk til å ta svært alvorlige spørsmål lett og derved irritere eller støte andre. Humoristisk sans er følgelig en gave som kan misbrukes i likhet med mange andre gaver som Jehova har gitt oss.

Forkynneren 7: 6 sier om tåpelig latter: «Som tornebusker spraker under gryten, slik lyder dårenes latter.» Tornebusker er ikke særlig velegnet som brensel. De flammer raskt opp og spraker voldsomt, men den varmen de avgir, er ofte ikke tilstrekkelig til at det som er i gryten, blir kokt. Sprakingen viser seg derfor å være nytteløs. Slik er det også med dårenes tøysete fnising. Tåpelig, støyende latter og malplasserte vitser kan være både irriterende og uheldig.

Når vi tenker på hvor mange uttrykksformer vår humoristiske sans har, kan vi med rette slutte at den er en gave fra vår kjærlige, himmelske Far. Vi må ikke desto mindre bruke den med måte og i samsvar med god dømmekraft. Når vi gjør det, vil vår humoristiske sans sette en spiss på tilværelsen.