Kom og hils på negritoene

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

EN GRUPPE av oss drog nylig for å hilse på de negritoene som bor i fjellene bak den store amerikanske militærbasen i Angeles, nord for Manila.

Hvem er negritoene? Det er et vennlig folk som i Filippinene hovedsakelig holder til i de indre deler av øya Luzon. De er pygméer og har en gjennomsnittlig kroppshøyde på under 150 centimeter, og hudfargen er mørk. Trekkene er negroide; derav navnet «negrito» («liten neger»).

Ingen vet riktig hvor negritoene kommer fra, og når de kom til Filippinene. I dag er det cirka 25 000 av dem. Noen av dem lever et svært enkelt liv i skogene og fjellene, mens andre litt etter litt assimilerer seg med befolkningen i lavlandet og antar dens livsstil.

Negritoenes livsstil

De negritoene vi besøkte, er nærmest fastboende. De bor i små hytter som er laget av gress og bambusrør og andre ting som de har samlet i området. Vi så hytter som hadde en gulvflate på bare 0,9 x 1,2 meter! Klesdrakten er inspirert av Vestens folk.

Andre steder i landet lever negritoene et enda mindre komplisert liv. De er blitt omtalt som «ualminnelig vandrelystne». Familiegrupper på mellom ti og 50 medlemmer holder sammen og er stadig på flyttefot i fjellene og skogene på jakt etter vilt, ville frukter og grønnsaker. Om kvelden reiser de et lite halvtakskur som de sover i om natten, men de oppholder seg aldri mer enn noen få dager eller uker på ett sted. Klesdrakten er enkel: et lendeklede til mannen og et kort skjørt til kvinnen som hun knytter rundt seg. Både lendekledet og skjørtet er ofte laget av bark.

Ettersom negritoene holder til i skogene, er deres sanser godt utviklet. John Garvan, en irskfødt forsker som bodde sammen med dem i en årrekke, fortalte at de kunne kjenne duften av frukt på lang avstand. De hevdet til og med at de kunne vite når noen var i ferd med å bli syk, fordi kroppslukten forandret seg, og at de kunne lukte hva slags kjøtt en mann hadde spist! Hørselen er også svært god. De har dessuten en velutviklet retningssans og vet øyensynlig instinktivt når det er vilt i nærheten.

Negritoene er dessuten svært flinke med pil og bue. En forsker som er ansatt ved et museum, bemerket at de må ha det høyest utviklede pilsystem i verden. Aytastammen på Zambales har cirka 50 ulike piltyper — én type som de bruker til villsvin og hjort, én til flaggermus, én til fisk, og så videre.

De negritoene som fortsatt holder til i skogene, har sine egne oppfatninger av hva som er pent når det gjelder utseende og smykker. Noen lager arr over hele kroppen «for skjønnhetens skyld». Andre bruker ringer rundt armene og anklene, mens andre igjen sverter tennene og filer dem så de blir spisse, «for å se penere ut».

Da vi kom til de negritoene som bor i nærheten av filipinolandsbyen Sapangbato, ble vi svært vennlig mottatt. Små, svarte ansikter smilte til oss fra hyttene der vi gikk fram til høvdingen. Han og metodistpresten — som også var negrito — likte å snakke med oss om det viktige budskapet fra Bibelen som vi kom med.

Et vennlig folk

Disse små menneskenes vennlighet gjorde dypt inntrykk på oss, slik den har gjort på andre. I gamle krøniker blir de riktignok omtalt som en krigersk rase. Det finnes beretninger om at ulike stammer sloss mot hverandre for å vinne et bestemt landområde, og at seierherrene drakk av sine beseirede fienders hodeskaller! Andre beretninger forteller at negritoene på Laguna en gang i tiden drev organisert utpressing. Til bestemte tider dukket de opp blant tagalogfolket i lavlandet og krevde penger av dem. Hvis ikke de fikk det de forlangte, tok de med seg en rekke hoder.

Moderne forskere holder imidlertid fast ved at negritoene har et vennlig gemytt. Det sies at de aldri lyver for hverandre. Og ektefellene viser hverandre ekte kjærlighet og hengivenhet. De er glad i barna sine og viser de gamle respekt. De har ikke noe styre, men hvis noen trenger råd og veiledning, henvender de seg til den eldste i gruppen.

Noen har hevdet at negritoene lærer sent. Men det er en kjensgjerning at de har svært god hukommelse og viser ting som har med skogen og med jakt å gjøre, den største interesse. På den annen side bryr de seg lite om materielle eiendeler. Så lenge de har mat nok for dagen, bryr de seg ikke om morgendagen. Skogen har heldigvis sørget rikelig for mange generasjoner av negritoer.

Negritoenes religion

Vi var interessert i å få vite litt om våre nye bekjentes religiøse bakgrunn. De fortalte at de var metodister. Før hadde de imidlertid vært katolikker. Noen husket at det var en gang de ikke tilhørte noen av kristenhetens sekter. De var ikke helt sikre på hvordan tilbedelsen foregikk på den tiden, men de husket at de utførte en rituell dans når noen ble syke. Hvis de hadde hatt en svært god høst, slaktet de en gris, hogg hodet av den og danset rundt det, mens de ropte: «Grynt, gris! Grynt, gris!» Og så, sa de, gryntet den døde grisens hode! Tilbad de så dette døde grisehodet? Nei. De mente ikke at de gjorde det, for de spiste det jo etterpå!

De negritoene som fremdeles holder til i skogene, har visse uklare religiøse forestillinger som varierer fra gruppe til gruppe. Noen av dem tror øyensynlig på en høyeste Gud, og de har myter som forklarer ting i naturen som de ikke forstår. Noen av dem sa for eksempel til John Garvan at solen er en mann, månen konen hans og stjernene barna deres. Månen er imidlertid redd for at varmen fra solen skal skade de små barna hennes, derfor er hun og stjernene konstant på flukt fra hennes skinnende manns tilnærmelser. Garvan prøvde å forklare at solen og månen ikke er mennesker. «Hva er de da?» ble han spurt. «Himmellegemer,» svarte han. Denne tilsynelatende absurde tanken fikk hele gruppen til å bryte ut i latter.

Vi gledet oss over å kunne vise disse menneskene hva Bibelen sier om den «høyeste ånd» og det han har lovt menneskeheten. Noe som gjorde dypt inntrykk på dem, var å se at Gud har et navn, Jehova. (Sal. 83: 19, NW) De som nylig hadde mistet noen av sine kjære, fant trøst i å få vite at Jehova Gud vil bringe de døde tilbake til livet. (Joh. 5: 28, 29) Vi gledet oss over å kunne fortelle dem om Guds lovte nye ordning, hvor sykdom og død ikke skal være mer, og hvor alle vil få nok mat hver dag. — Jes. 25: 6, 8; 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 4.

Negritoene og deres livsstil er i ferd med å bukke under for presset fra den moderne sivilisasjon, noe som skjer når det gjelder så mange stammeminoriteter. De skogområdene hvor de streifer omkring, blir stadig mindre. Men vi satte stor pris på å kunne snakke med disse vennlige og avslappede pygméene. Etter at vi nå har vært og hilst på negritoene, ser vi fram til å besøke dem igjen.