Vil det noen gang bli en verden uten ensomhet?

«DET finnes ikke noen løsning på ensomhet. Det er ganske enkelt noe som hører med til livet. . . . Ensomhet er ikke noe vondt eller noe å skamme seg over; ensomhet eksisterer ganske enkelt bare. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.» Med disse ordene gav en skribent uttrykk for sin pessimisme når det gjaldt det å bli befridd for ensomhet. Mange vil være enige med henne.

Slik livet er i dag, må en akseptere det faktum at ikke alle vil kunne glede seg over å ha en kjærlig familie å omgås. Forskjellige omstendigheter kan også hindre en person i å stå i et så nært forhold til andre som han skulle ønske. Men det er god grunn til å tro at det ikke alltid vil være slik.

En verdensforandring nær

«Hvorfor hungrer min generasjon slik etter kjærlighet?» spurte skribenten Christopher Edwards, tidligere Yale-student, og tilføyde: «Jeg tror at svaret ganske enkelt er dette: Det ser ut til at vi stort sett har glemt å bry oss om hverandre.» Har dette noen betydning?

De som har studert Bibelens profetier, vil huske at Jesus forutsa at noe av det som skulle kjennetegne forholdene ved «verdens ende», var at ’kjærligheten skulle bli kald hos de fleste’. (Matt. 24: 12) Og apostelen Paulus skrev med hensyn til hva som skulle kjennetegne de «siste dager»: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske . . . ukjærlige og uforsonlige.» (2. Tim. 3: 1—3) Det er nettopp slike holdninger som kjennetegner vår generasjon. Det betyr at en forandring i verden er nær. Men hvordan vil den finne sted?

Vår tids kjølige, hjerteløse samfunn vil bli fjernet

Verden i dag er svært lik den «verden» i fortiden som Bibelen beskriver som en verden som var «full av lovløshet». (1. Mos. 6: 11) Denne verden eksisterte for over 4000 år siden, og vitenskapelige oppdagelsera har bekreftet sannheten i Bibelens uttalelse: «Ved vann gikk den første verden under da den ble oversvømt av vann.» — 2. Pet. 3: 6.

På grunnlag av det Gud gjorde den gang, peker Bibelen på framtiden og sier: «Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt [dømmes og tilintetgjøres, NW]. Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet. 3: 7, 13) Akkurat som bare den gudfryktige Noah og hans familie fikk bli igjen på jorden, vil det bare være uselviske mennesker, mennesker som står i et godt forhold til Gud, som vil få bli igjen og bli en del av den ’nye jord’. Disse vil bli frelst og få komme inn i en verden som vil være kjennetegnet av godhet og kjærlighet.

En verden hvor kjærlighet rår

Vi finner en tiltalende beskrivelse av den «frelse» Gud vil la dem «som frykter ham», få del i, i Salme 85, versene 10—13: «Ja, hans frelse er nær for dem som frykter ham. . . Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. Trofasthet skal gro opp av jorden og rettferd se ned fra himmelen. Da gir Herren det som godt er, og landet vårt gir sin grøde.»

Hvor hjertevarmende er det ikke å tenke på at det ikke lenger vil være kjølig effektivitet, men «godhet» som vil gjennomtrenge det menneskelige samfunn! Mistenksomhet og tvil vil vike plassen for «sannhet». Bedrag og selvisk utnyttelse av andre, som i så høy grad setter sitt preg på dagens samfunn, vil bli erstattet med «rettferd og fred», som, symbolsk talt, skal «kysse hverandre».

Synes du det høres rimelig ut at det i det hele tatt vil eksistere ensomhet når de som da lever, vil ha et hjerte som er fylt av slike egenskaper? Nei, menneskene vil i sitt forhold til hverandre oppnå en lykke og tilfredshet som de tidligere ikke engang har kunnet drømme om. Slike vennskapsforhold vil dessuten kunne vare for evig. — 1. Joh. 2: 17.

En forsmak på dette allerede nå

Det at Jehovas vitner følger Guds veiledning med hensyn til å søke fred, bringer allerede nå gode resultater i deres menigheter. De som har iakttatt Jehovas vitner, har, selv om de ofte har hatt et annet syn enn vitnene når det gjelder religiøse spørsmål, praktisk talt uten unntagelse lovprist den ekte varme og kjærlighet som gjør seg gjeldende blant dem. Den katolske skribenten William J. Whalen skrev i tidsskriftet U.S. Catholic for januar 1979: «Her i landet og rundt om i verden har en stor prosentdel av vitnene en romersk-katolsk bakgrunn. Hva er grunnen til at sekten appellerer til katolikker? . . . Størrelsen av mange [katolske] menigheter og den upersonlighet som preger en god del av dem, står som en kontrast til den fortrolighet og vennlighet som preger atmosfæren i en Rikets sal. Vitnenes menighet skaper en følelse av samhørighet som en stor katolsk menighet ikke kan frembringe.»

Fem år tidligere (1974) skrev L. R. Cooper i boken Religious Movement in Contemporary America: «I sitt eget menighetsliv skaper vitnene et virkelig samfunn, som bærer preg av tillit og det å være godtatt.» «Tillit og det å være godtatt» er virkelig av stor betydning for et godt forhold til andre mennesker.

Hundretusener av ensomme mennesker i alle aldere og med vidt forskjellig bakgrunn har sluttet seg til Jehovas vitners menigheter og funnet sanne venner. Ja, de har funnet noe mer enn venner. I disse menighetene har de funnet kjennetegnet på sann kristendom. Jesus Kristus forteller hva det skulle være, i Johannes, kapittel 13, vers 35: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.»

De blir imidlertid snart klar over at disse menneskene ikke begrenser sin kjærlighet til sine medtroende. De elsker også andre mennesker, og derfor hjelper de dem til å bli kjent med det enestående håp som Bibelen holder fram om en verden fri for ensomhet.

Skulle du like å komme sammen med mennesker som har en slik kjærlig omsorg for andre? Hvorfor ikke oppsøke Jehovas vitner eller skrive til oss? Du har alt å vinne på det. Det eneste du risikerer å tape, er din ensomhet.

[Fotnote]