«Kunstig blod» gjør sin entré

Denne artikkelen skal ikke oppfattes som en godkjennelse av bloderstatningen PFC (perfluorkjemikalier). Men den inneholder opplysninger om utviklingen av denne bloderstatningen og de fordeler den har framfor mange andre erstatninger. Den understreker også at det ennå gjenstår mye forskning før PFC kan godkjennes som en fullstendig trygg bloderstatning. Det «kunstige blodet» befinner seg fremdeles på eksperimentstadiet, og det knytter seg fortsatt en viss risiko til bruken av det. Hvilke virkninger det kan ha på lang sikt, vet en ennå ikke.

DET var i begynnelsen av 1979 at en for første gang på et sykehus begynte å gi visse blodfattige pasienter en overføring med en ny væske. Denne forbausende væsken, som kan transportere oksygen, ble først tatt i bruk i Japan og deretter i De forente stater. Den ble brukt i kritiske situasjoner, da pasientene av medisinske eller religiøse grunner ikke kunne ta imot overføringer med naturlig blod. I mange av disse tilfellene dreide det seg om pasienter med en sjelden blodtype som en i øyeblikket ikke hadde på lager. Men flere Jehovas vitner, som ikke tar imot blodoverføring på grunn av det bibelske påbudet om å «holde seg borte fra . . . blod», fikk også dette «syntetiske blodet». — Apg. 15: 20, 29.

En av pasientene var et 67 år gammelt Jehovas vitne fra Minnesota, som ifølge bladet Science News «fikk to liter av den kjemiske forbindelsen, en mengde som utgjorde omkring 25 prosent av hans totale blodvolum. Etter dette bedret hans tilstand seg, det kunstige blodet ble langsomt utskilt fra kroppen . . . og benmargen produserte nok naturlig blod til å avhjelpe blodmangelen». Da en sist hørte om ham, stod det bra til med ham. I California mottok en 65 år gammel mann cirka halvannen liter av det samme «syntetiske blodet» i forbindelse med en omfattende mageoperasjon. Han ble utskrevet fra sykehuset fem dager senere.

Da en kom fram til slutten av 1979, var mange pasienter i Japan og i De forente stater blitt behandlet med den nye bloderstatningen. Nyheten om denne utviklingen ble slått stort opp i pressen og i legetidsskrifter rundt om i verden. Hvorfor blir dette betraktet som et stort medisinsk gjennombrudd? For å forstå dette er det nødvendig å vite noe om de problemer som knytter seg til overføringer med blod fra mennesker.

Hvert år går det med tusener av tonn blod fra mennesker til å dekke behovet ved sykehus og medisinske forskningssentrer. Bare i Sverige, som har en befolkning på åtte millioner, bruker sykehusene årlig cirka 220 000 liter blod. Å holde denne enorme blodstrømmen ved like skaper problemer overalt. Mangel på blodgivere gjør det nødvendig for mange land å importere store mengder blod, ofte fra utviklingslandene. Blodgivere i slike land kan være fattige, underernært og til og med syke. Prisene er høye.

I tillegg til dette kommer de komplikasjoner som kan oppstå når en overfører blod fra ett menneske til et annet, for eksempel hepatitt, det vil si smittsom leverbetennelse, og forskjellige immunologiske forstyrrelser. Blod er dessuten vanskelig å behandle uten å ødelegge det, og det kan bare lagres i begrenset tid, vanligvis mellom tre og fem uker. Så mye som en tredjedel kan gå til spille fordi det blir for gammelt.

Ingen lett oppgave

I betraktning av disse problemene finner medisinske autoriteter det høyst ønskverdig å ha en egnet erstatning for naturlig blod. Men det er ingen lett oppgave å etterligne en så komplisert væske som blod. Her følger en liste over noen av blodbestanddelene og deres høyst kompliserte sammensetning og funksjoner:

Blodbestanddeler og deres sammensetning og funksjoner

Blodplater Setter i gang koagulasjon

Enzymer Fremkaller kjemiske reaksjoner

Hormoner Endrer ensymatiske reaksjoner

Dette er bare noen få av alle de blodbestanddeler en kjenner til. Men selv disse bestanddelenes funksjoner forstår en ikke fullt ut. Det er også mulig at det finnes flere bestanddeler som en ennå ikke kjenner til, ettersom den nøyaktige sammensetningen av menneskets blod fortsatt er noe som bare den allvise Skaper kjenner. En fremtredende amerikansk forsker av «syntetisk blod» har innrømmet at det ikke er mulig å fremstille en virkelig erstatning for blod.

Til tross for blodets kompliserte sammensetning har vitenskapsmenn arbeidet med å lage en etterligning av denne væsken eller i det minste fremstille en erstatning som midlertidig kan overta noen av blodets funksjoner. Eksempler på slike produkter som nå blir brukt, er dextran, Haemaccel, Ringers løsning og alminnelig saltoppløsning. Slike løsninger kan imidlertid bare overta noen få av blodets funksjoner og tjener hovedsakelig som volumekspandere. Det de gjør, er å fylle ut blodkarene etter blodtapet og således hindre en opphoping av blodlegemer, inntil kroppen selv erstatter det som har gått tapt.

Utviklingen av «kunstig blod»

En av de største ulempene ved volumekspandere er at de fullstendig mangler evnen til å transportere oksygen og karbondioksyd, en evne de røde blodlegemene i naturlig blod har. I løpet av de siste ti årene har imidlertid vitenskapsmenn i Japan, Sverige og De forente stater utviklet en gruppe stoffer som kalles perfluorkjemikalier (PFC), og som har evnen til å transportere oksygen og karbondioksyd.

Fluorkarbonene er inerte. Det ser ikke ut til at de inngår kjemiske forbindelser med andre stoffer i kroppen, og det virker som om de blir ført ut av kroppen i løpet av forholdsvis kort tid. De kan ikke bare absorbere over dobbelt så mye oksygen som blod, men de er også i stand til å ta opp eller frigi oksygen og karbondioksyd i løpet av bare noen få tusendeler av et sekund.

Forskerne er derfor nå i stand til å produsere en løsning som i begrenset forstand kan kalles «kunstig blod». Ettersom perfluorkjemikaliene ikke blander seg med blod, må en lage emulsjoner ved å fordele små dråper PFC (som er mindre enn en titusendels millimeter) i vann. Dette kan sammenlignes med fordelingen av fettkulene i homogenisert melk. Denne væsken blir deretter blandet med antibiotika, vitaminer, næringsstoffer og salter. Det endelige produktet har omkring 80 forskjellige bestanddeler, som ser ut til å være i stand til å overta ganske mange av det naturlige blodets viktige funksjoner.

I de senere år er det blitt foretatt omfattende dyreforsøk med PFC-emulsjoner. Forsøk i Japan viste at rotter overlevde etter at 90 prosent av deres blod var blitt skiftet ut med PFC. I Sverige og i De forente stater har rotter overlevd etter at hele deres blodvolum er blitt skiftet ut med «kunstig blod». Japanske forskere hevder at forsøksaper har overlevd med bare to prosent av sitt eget blod når de har fått PFC. (Se Våkn opp!, 8. november 1979, side 24.)

Mange fordeler

Ifølge vitenskapsmennene har PFC-emulsjoner mange fordeler. I motsetning til naturlig blod er det lett å holde dem bakteriefrie, og de kan lagres i mange måneder, ja, i flere år. Det er ikke nødvendig å bestemme blodtypen før en anvender PFC (noe som er av stor betydning i kritiske situasjoner), og det er ingen kjente farer for overføring av smittsomme sykdommer, for eksempel hepatitt, malaria og syfilis.

En annen fordel er de ørsmå fluorkarbonpartiklenes evne til å nå fram til blodkar som er blitt innsnevret på grunn av sjokk, for eksempel i forbindelse med brannskader. Partiklene er omkring en tusendel mindre enn røde blodlegemer og kan derfor transportere oksygen til områder som naturlig blod ikke vil kunne nå fram til. Vitenskapsmennene har også oppdaget at fluorkarbonene synes å stimulere de hvite blodlegemene, som bekjemper sykdommer, til større aktivitet.

Universitetslektor Lars-Olof Plantin, som er knyttet til Karolinska institutets medisinske forskningssenter i Sverige, nevnte i et intervju for en tid siden at en framtidig bruk av PFC kan være aktuell i følgende tilfelle: ved ulykker, større operasjoner, kullosforgiftning, akutte blødninger, kjemoterapi og blodforgiftning, ved fjerning av giftstoffer, virus, medikamenter og andre ting, ved infeksjoner fremkalt av anaerober, ved immunologisk terapi og erstatning av blod. En amerikansk forsker, kjemikeren Robert E. Moore, tilføyer: «[Fluorkarboner] kan brukes til behandling av forskjellige former for anemi, deriblant sicklecelleanemi. De kan også benyttes som en hjelp til å overvinne virkningene av hjerteanfall. På grunn av sin treghet er de spesielt godt egnet i forbindelse med biologisk forskning.»

Det må imidlertid ennå forskes mye før denne erstatningen kan tas i alminnelig bruk på sykehusene. Lars-Olof Plantin og hans medforsker Vera Novácová sier at en må undersøke omhyggelig alle kroppens vitale organer for å forvisse seg om at PFC ikke har noen skadelig virkning på dem. Gjennom ytterligere forskning må en dessuten forvisse seg om at PFC ikke virker forstyrrende på kroppens forskjellige organsystemer. Det er også viktig å utvikle den beste formelen for emulsjonen.

Noe annet som en heller ikke vet ennå, er om kroppen kan kvitte seg med PFC på den naturlige måten, ved utånding og gjennom huden, med samme hastighet som det produseres røde blodlegemer. Målet er å finne fram til stabile PFC-emulsjoner som blir utskilt i løpet av cirka 30 dager. Selv om en på det nåværende tidspunkt gjør seg store anstrengelser for å løse disse problemene, kan det ta flere år før alle mulige bivirkninger er tilstrekkelig undersøkt. En må derfor regne med at det knytter seg en viss risiko til bruken av «kunstig blod» nå.

Både i Japan og i De forente stater gir myndighetene på det nåværende tidspunkt bare tillatelse til at bloderstatninger i form av fluorkarboner blir brukt i kritiske situasjoner. En representant for Den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll, dr. Joseph Fratantoni, skal ha sagt at den eneste grunnen han kan tenke seg til at det vil bli gitt tillatelse til å bruke denne erstatningen, er at en pasient av religiøse grunner nekter blodoverføring, slik tilfelle er med Jehovas vitner. Ifølge New York Times har imidlertid det gode resultatet som ble oppnådd ved å gi fluorkarbonforbindelser til det Jehovas vitne fra Minnesota som er nevnt tidligere i denne artikkelen, «hatt en positiv virkning på amerikansk forskning».

Slike tilfelle kan gi forskerne ytterligere opplysninger om virkningene av disse kjemikaliene på menneskekroppen. Los Angeles-avisen Times påpekte hvilke muligheter for forskning slike pasienter kunne innebære, og sa: «Det faktum at mange av dem antagelig vil være Jehovas vitner, betyr at deres religiøse overbevisning til slutt kan vise seg å bli til gagn for mennesker med alle slags trosoppfatninger.»