Havdypets kjemper

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I AUSTRALIA

HAVOVERFLATEN er blank og stille. Plutselig blir den brutt, og en voldsom sprøyt står høyt til værs. Det ser ut som om et svart dyr på 40 tonn mislykkes i et forsøk på å lette. Dyret nøler et øyeblikk og forsvinner under vannoverflaten med et stort plask.

For oss vil dette være en uforglemmelig opplevelse. Vi har sett en av jordens største skapninger, hvalen, komme opp til vannoverflaten for å puste.

Menneskene har i mange hundre år undret seg over hvalen, og en gang trodde enkelte at når den viste seg nær kysten eller havnet på land, var det et varsel om store begivenheter. Selv om overtroen i forbindelse med hvalen stort sett har sloppet taket, blir den fortsatt betraktet med ærefrykt og undring. Når vi nå skal se litt på denne kjempens utseende og vaner, vil vi forstå grunnen til det.

Hva er en hval?

Hvalen er ikke en fisk, men et varmblodig pattedyr. Den puster, gir die til ungene sine og har til og med antydning til hårvekst, noe som er så karakteristisk for pattedyr. Hvalen kommer bare opp til vannoverflaten når den skal blåse ut fuktig luft, blåsten, og trekke inn ny livsviktig luft.

Hvalene kan ikke oppholde seg nær kysten, slik som andre havdyr. Hvis noen av de ’store hvalene’ strander — om enn bare midlertidig — betyr det den visse død. Hvis ikke denne store kroppen er omgitt av vann, blir ribbenene brukket, og hvalen blir kvalt.

Hvalene består av to hovedgrupper, bardehvalene (med barder i stedet for tenner) og tannhvalene. Den best kjente av bardehvalene er kanskje den kjempemessige blåhvalen, som kan oppnå en lengde på cirka 30 meter og veie opptil 134 tonn. I boken Whales av E. J. Slijper sies det at denne vekten tilsvarer fire tordenøgler eller 30 elefanter eller 200 kuer eller 1600 menn! Denne havdypets konge er uten tvil den største skapning som fram til i dag har vært på jorden.

Selve barden er en hornplate kantet med trevlete buster, og den henger ned fra hvalens overkjeve. Det stoffet den består av, ligner på stoffet i menneskehår og negler. Den vokser alltid og slites kontinuerlig. En rad av slike lange, tilspissede bardeplater på hver side i munnen utgjør en stor sil som skiller plankton fra enorme mengder med vann. Plankton utgjør en viktig del av disse hvalenes føde.

Tannhvalene er derimot ikke slik utrustet at de kan fange de ørsmå planktonorganismene. De lever i stedet hovedsakelig av fisk, blekksprut og av andre dyr i havet. Tannhvalene varierer i størrelse fra de cirka to meter lange nisene til de velkjente delfinene og spekkhoggerne og videre til de 18 meter lange spermasetthvalene.

Utrolige evner

Til å begynne med så det ut til at hvalens svømmeferdighet var stikk i strid med de fysiske lover. Hvordan kan en slik enorm skapning pløye seg gjennom havet like hurtig som en atomdrevet undervannsbåt? Undersøkelser har brakt for dagen at i motsetning til det harde materialet som en undervannsbåt er laget av, er hvalens kropp elastisk. Et spekklag hindrer friksjon og reduserer turbulensen til et minimum.

En annen evne som hvalen har, er å kunne frembringe en lang rekke lyder, som omfatter knirkelyder, kvitring og skingrende plystring. Disse lydene ser ut til å tjene to hensikter: De holder familiegruppene, de såkalte flokkene, sammen og gjør det mulig for hvalen å lokalisere sin føde og «se» i mørke, som om den er utstyrt med sonar.

Stadig jaktet på

Hvalens kjempemessige kropp har lenge vært svært ettertraktet. Fra de tidligste tider har folk benyttet kjøttet til føde og spekket til olje. Fra hvalkadavrene frembringes i dag blant annet væske som brukes i automatiske girkasser, foruten lys, gjødning og til og med leppestifter.

Det kan ikke med sikkerhet slås fast hvem som innledet hvalfangsten. De første som begynte å gjøre hvalfangsten til en næring, var øyensynlig baskerne på spanskekysten. Senere ble Storbritannia og Nederland de største hvalfangstnasjonene. Så kom De forente stater med i kappløpet, og øya Nantucket utenfor kysten av Rhode Island ble nå basen for en av de største hvalfangstflåter i verden.

De store fangstselskapene bruker granatharpuner og andre meget effektive metoder for å fange og gjøre det av med de enorme dyrene. Men enklere metoder har alltid vært i bruk. Aleutene angrep for eksempel hvaler fra enmannskajakker og brukte spyd med gift i spissen. Når søramerikanske indianere kom opp langs siden av en hval, fikk de en mann til å hoppe over på ryggen av den og støte en kvesset stang ned i blåsterhullet.

Den kanskje mest uvanlige hvalfangstmetode ble tatt i bruk så sent som i 1929 ved en landstasjon i Eden, en rolig kystby i den sørlige delen av New South Wales i Australia. Så utrolig det enn høres ut, hadde hvalfangerne der en flokk på cirka 100 dresserte spekkhoggere. Når pukkelhvalene vendte tilbake fra sitt sommerbesøk i farvannet ved Sydpolen, ble de drevet inn i en bukt av en flokk slike dresserte spekkhoggere. For å hindre dem i å forlate bukta sperret spekkhoggerne deretter innløpet. Så plasket et annet lag med spekkhoggere begeistret i vannet nær landstasjonen i tilfelle hvalfangerne ikke hadde lagt merke til det som hadde gått for seg.

Vil hvalen overleve?

Hva med hvalens framtid? Vil den dø ut? Bestrebelser er blitt gjort for å redde hvalene. Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) er et frivillig selskap som består av representanter fra 17 hvalfangstnasjoner. Siden 1946 har kommisjonen nedlagt forbud og fastsatt kvoter for fangst av de forskjellige arter. Naturvernere har sterkt angrepet dens effektivitet og lojalitet. IWC tok ikke hensyn til de krav De forente nasjoner, De forente stater og naturvernere kom med om totalforbud mot hvalfangst i ti år. Kommisjonen er derfor blitt kritisert for å utvise større interesse for hvalfangstindustrien enn for hvalens fortsatte eksistens.

Om bestrebelsene for å bevare hvalbestanden vil lykkes, vil tiden vise. Og selv om Gud har tillatt menneskene å drepe dyr, deriblant hvalen, for å skaffe seg føde, gir ikke det dem lov til å drive en slik nedslakting at dyrene står i fare for å bli fullstendig utryddet. — 1. Mos. 9: 1—3.