Stans inkvisisjonen i Argentina
HVA får ordet «inkvisisjon» deg til å tenke på? Mange vil tenke på noe som skjedde for flere hundre år siden, da folk urettferdig ble nektet sin rett til religionsfrihet. Det får også noen til å tenke på forfølgelse, mord og tortur.
I dag, i det åttende tiår av dette «opplyste» 20. århundre, betrakter vi slike inkvisisjoner som noe som hørte hjemme i den «mørke middelalder». Vi vil helst tro at menneskene i dag har kommet så langt at slike ting ikke lenger blir praktisert.
Men det er ikke tilfelle. I Argentina blir det nettopp nå praktisert en form for inkvisisjon. Den er rettet mot mennesker som er kjent over hele verden for sin fredelige, lovlydige og gudfryktige levemåte.
Denne moderne form for inkvisisjon begynte den 31. august 1976, med utstedelsen av presidentens dekret nr. 1867. I dette dekretet ble Jehovas vitners virksomhet forbudt over hele Argentina. Og til tross for at saken er blitt appellert mange ganger, til tross for alle rettssakene og til tross for at Argentinas høyesterett traff en gunstig avgjørelse, fortsetter denne inkvisisjonen.
Én følge av forbudet
Én direkte følge av dette forbudet var at barn ble utvist fra skolen. Buenos Aires-avisen Herald meldte for en tid siden: «Omkring 1000 barn, hvis foreldre er Jehovas vitner, er blitt utvist fra skoler over hele landet fordi de har nektet å vise ærbødighet for de nasjonale symboler.»
Et typisk eksempel er det som fant sted den 15. desember 1978. På skole nr. 35 i Bahía Blanca, en provins i Buenos Aires, kunngjorde skoleinspektøren, fru Teresa E. Inchauste de Stechi, at Susana og Gladys Simón skulle utvises fra alle skoler, både offentlige og private. Hun sa: «De er underlagt bestemmelsen om at de må utvises fra institusjonen, og de kan heller ikke være elever ved noe annet utdannelsessenter eller gå opp til eksamen som privatister.»
Hvorfor? Som denne representant for skolen sa, var det på grunn av «den holdning barna inntok ved å nekte å vise ærefrykt for patriotiske symboler og nasjonalhelter og å feire tilsvarende datoer og nekte å synge nasjonalsangen og patriotiske marsjer».
De som har kjennskap til Jehovas vitner, vet naturligvis at det ved Høyesterett i demokratiske land er blitt fastslått at skolebarn har rett til å unnlate å være med på noe som krenker deres samvittighet, som er opplært i samsvar med Bibelen. I disse landene blir det derfor ikke krevd av dem at de skal foreta en symbolsk handling i form av en gest når de betrakter en slik handling som en del av en religiøs seremoni som er i strid med deres religiøse oppfatning.
Domstolens avgjørelse blir ignorert
Ironisk nok er det å utvise barn fra skolen på grunn av deres religiøse oppfatning også i strid med Argentinas grunnlov. Da barna ble utvist fra skolen i strid med landets lov, brakte derfor Jehovas vitner saken inn for Argentinas høyesterett.
Høyesterett behandlet saken og gikk imot at barn skulle utvises fra skolen på grunn av sin religiøse oppfatning. Domstolen var enig i at dette var grunnlovsstridig.
Høyesteretts avgjørelse burde straks ha løst problemet. Ytterligere utvisninger burde ha vært unngått. De som tidligere var blitt utvist, burde ha blitt gjenopptatt. Også pressen mente at det burde være slik. Buenos Aires-avisen Herald for 9. mars 1979 hadde for eksempel følgende overskrift på første side «SKOLENE HAR FÅTT PÅBUD OM Å GJENOPPTA VITNENES BARN». Et annet blad, Somos, inneholdt en artikkel om saken som het «RETTEN TIL Å LÆRE».
Men hadde Høyesteretts avgjørelse den ønskede virkning? Nei, det hadde den ikke. I mai 1979, mindre enn to måneder etter Høyesteretts avgjørelse, ble to barn av Jehovas vitner, to piker, utvist fra skolen Cura Brochero i Barrio Residencial América i Córdoba. Disse to, Alejandra D. Brentan og Veronica L. Barrionuevo, ble utvist fordi de ikke «æret» de nasjonale symboler.
I Høyesteretts avgjørelse ble disse selvsamme symbolene ikke desto mindre kalt «bilder». Og ettersom Jehovas vitner også betrakter disse symbolene som bilder, ønsker de ikke å gjøre noe som de anser for å være en tilbedelseshandling overfor dem. De følger det som Bibelen sier, for eksempel det som står i 2. Mosebok 20: 4, 5: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» Jesus nektet også å ’foreta en tilbedelseshandling’ som var i strid med hans religiøse overbevisning. — Matt. 4: 8—10, NW; se også Daniel, kapittel 3.
Det er hyklersk av skolemyndighetene, som har plikt til å inngyte respekt for loven og for myndighetene, med vitende og vilje å ringeakte Høyesteretts avgjørelse. Det å utvise barn fra skolen er å vise ringeakt for Høyesterett.
I forbindelse med det at noen representanter for skolen har insistert på at barna bør «ære» nasjonale helter og nasjonale symboler, er det interessant å legge merke til hva den fremtredende juristen dr. German J. Bidart Campos sa. Hans uttalelse stod i bladet El Derecho, som blir utgitt av det katolske universitet i Argentina. Han sa: «’Obligatorisk ærbødighet’ overfor ’heltene’. Finnes det en offisiell liste over hvem disse heltene er? Det er ikke statens oppgave å frembringe lekhelgener. Hva betyr obligatorisk ærbødighet? Betyr det at de ikke kan motsies eller kritiseres, eller at en ikke kan være uenig i deres tanker eller det de gjorde? Er det slik å forstå at de er ufeilbarlige? Hvor stammer denne kvasireligiøse dogmatisme fra? For meg var Rosas en tyrann, og for andre var han en helt.»
Fortsatt forfølgelse
Forfølgelsen av Jehovas vitner går enda lenger enn til å utvise skolebarn. All Jehovas vitners bibelske litteratur er blitt forbudt. I tillegg til dette er alle deres møtelokaler blitt stengt, og det samme har skjedd med avdelingskontoret.
I Våkn opp! for 22. januar 1979 ble det fortalt om den inkvisisjonslignende behandling Jehovas vitner blir utsatt for i Argentina. Artikkelen var blitt oversatt til mange språk og spredt i millioner av eksemplarer over hele verden. Som følge av dette reiste det seg mange indignerte røster som gav uttrykk for en velbegrunnet bekymring over hva resultatet ville bli av en slik åpenbar nektelse av elementære menneskerettigheter.
Fra hele verden har det strømmet brev til myndighetenes kontorer. Det har vært skrevet mange positive artikler i aviser og blad. Men hittil har alt dette vært forgjeves. Myndighetene i Argentina har ikke endret holdning. De fortsetter å nekte Jehovas vitner tilbedelsesfrihet.
Da deres religiøse virksomhet ble forbudt, ble for eksempel over 600 Rikets saler stengt, og dørene ble forseglet, slik at de ikke kunne åpnes. Det samme er blitt gjort med Jehovas vitners avdelingskontor. Dette skjedde den 7. september 1976. Dørene er fortsatt forseglet. Hensikten med dette var å hindre at disse lokalene ble brukt som steder for tilbedelse, og at bibler og bibelsk litteratur ble distribuert.
Beslagleggelse av bibler og bibelsk litteratur
Et annet eksempel på den inkvisitoriske mentalitet myndighetene legger for dagen, er det som fant sted den 21. september 1978. Den dagen ransaket fire sivilkledde tollbetjenter de tidligere kontorene til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. De etterlot seg en beskjed om at den som hadde ansvaret på avdelingskontoret, måtte være til stede dagen etter.
Neste dag kom de tilbake og ransaket en av bygningene. Det ble snart klart hva det var de var ute etter; det var personlige eksemplarer av importerte bibler og bibelsk litteratur.
De tok denne litteraturen fra de enkeltes soverom og la alt i et ledig rom. Deretter forseglet de rommet. Denne litteraturen innbefattet til og med personlige eksemplarer av den katolske bibelen.
Men det var ikke alt. Den 13. november 1978 møtte det føderale politi igjen opp på avdelingskontoret. Denne gangen hadde de med seg ordre om å beslaglegge all bibelsk litteratur på eiendommen. I løpet av de neste tre dagene kjørte politiet bort 3000 kartonger med bibelsk litteratur. Denne litteraturen omfattet 225 000 bibler og bøker som forklarte Bibelen, for eksempel bøkene Er Bibelen virkelig Guds Ord?, Det gode budskap, som kan gjøre deg lykkelig og Er dette liv alt vi kan vente oss? Foruten dette tok de med seg annen bibelsk litteratur, for eksempel brosjyrer og blad. Alt dette — som alt sammen var Jehovas vitners eiendom — skulle ødelegges, forvandles til papirmasse!
Men i Argentinas grunnlov sies det i paragraf 17 at «beslagleggelse av eiendom er for alltid fjernet fra Argentinas straffelov»! Ettersom handlingen var en overtredelse av denne loven, ble det dagen etter sendt en anmodning til innenriksdepartementet om a få litteraturen tilbakelevert. Men det ble ikke gjort noe for å rette på denne inkvisitoriske framgangsmåten, som er en overtredelse av Argentinas grunnlov.
Hva som er blitt gjort
Av hensyn til den åndelige velferd til de over 30 000 Jehovas vitner som finnes i Argentina, og de tusener som har studert Bibelen sammen med dem, har Jehovas vitner henvendt seg til domstolene. Spørsmålet om hvorvidt presidentens dekret, som gikk ut på å forby Jehovas vitners organisasjon, var i samsvar med grunnloven, ble brakt inn for retten.
Forbundsdomstolen og senere appelldomstolen avgjorde saken til fordel for Jehovas vitner. Men regjeringen anket denne avgjørelsen til Høyesterett. Den 13. september 1978 avviste Høyesterett saken. Høyesterett uttalte at ’ikke alle administrative midler var blitt utnyttet’, og hevdet derfor at det ikke var rett av den å behandle saken juridisk.
Dette betydde at Jehovas vitner måtte sende inn en ny søknad til myndighetene om å bli innregistrert. Dette ble forsøkt, men vitnene ble nektet status som et ikke-katolsk religionssamfunn. Avslaget ble anket til utenriksdepartementet. Saken er ennå ikke avgjort.
Hvis utenriksministeren avslår Jehovas vitners anmodning om å bli innregistrert og betraktet som et lovlig religionssamfunn, må de begynne helt forfra og igjen gå rettens vei. Denne prosessen kan ta flere år. I mellomtiden vil Jehovas vitner være berøvet retten til fritt å tilbe den allmektige Gud, til å komme sammen for å studere Guds Ord og til og med til å snakke med andre om Bibelen.
Hva er det som får de argentinske myndigheter til å øve et slikt press på gudfryktige kristne? Tror de at vår tids kristne er annerledes enn de kristne i det første århundre, som motstod press fra Romerriket? Venter de at Jehovas vitner skal fornekte sin religion, når disse første kristne ikke gjorde det? Eller er det slik å forstå at myndighetene godkjenner inkvisisjonen, hvor mange led urett og ble drept fordi de hadde gjort seg skyldig i den «forbrytelse» å eie en bibel?
Det er noe du kan gjøre
Det at folk rundt omkring i verden har gitt uttrykk for sin indignasjon over det som skjer i Argentina, har hatt sin innvirkning på noen av myndighetene. Jehovas vitner setter stor pris på denne støtten. Og de setter også pris på de gunstige avgjørelser som domstolene og enkelte myndighetspersoner har truffet.
Det er imidlertid også noe du kan gjøre for å gi uttrykk for hva du mener om denne fortsatte krenkelsen av elementære menneskerettigheter. Du kan skrive og si hva du mener om denne form for inkvisisjon i vår tid. La myndighetene få vite hva du mener om denne masseødeleggelsen av bibler og bibelsk litteratur, slik den blir praktisert i Argentina i dag. La dem få vite hva du mener om fanatiske skolemyndigheter som ignorerer den argentinske høyesteretts avgjørelse så vel som landets grunnlov og fortsetter å utvise barn fra skolen.
Du kan skrive til den argentinske ambassade i Oslo og til medlemmer av den argentinske regjering hvis navn og adresse er oppført nedenfor:
President of Argentina
Jorge Rafael Videla
Balcarce 50
1064 Capital Federal
Argentina
Commander and Chief of the Army
Teniente General Roberto Eduardo Viola
Balcarce 50
1064 Capital Federal
Argentina
Commander and Chief of the Navy
Almirante Armando Lambruschini
Balcarce 50
1064 Capital Federal
Argentina
Commander and Chief of the Air Force
Brigadier General Omar Domingo Graffigna
Balcarce 50
1064 Capital Federal
Argentina
Minister of Foreign Affairs and Cults
Carlos Washington Pastor
Arenales 761
1061 Capital Federal
Argentina
Ambassadøren
Den argentinske ambassade
Parkveien 35
Oslo 2