Tårnet i Pisa — hvorfor er det skjevt?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Italia
ENKELTE velkjente byer i verden er blitt berømt på grunn av en eller annen sjelden side ved deres arkitektur eller et kunstnerisk mesterverk som er blitt bevart opp gjennom historien nesten ved en tilfeldighet. Det er tilfelle med byen Pisa her i Italia. Navnet på denne en gang så mektige handelsbyen ville ha vært praktisk talt ukjent i dag hvis det ikke var for det berømte skjeve tårn som har stått der i over 700 år.
Å besøke det skjeve tårn i Pisa er en uvanlig opplevelse, og hvis du skulle avlegge besøket sammen med den «eksperten» som fulgte meg på mitt besøk, ville du sette enda større pris på det. La meg fortelle deg om det.
Mitt første inntrykk
Jeg må innrømme at på min første tur gjennom den midtre delen av Italia stoppet jeg opp i Pisa ene og alene for å se dette tårnet. (Jeg antar at byens befolkning ikke har noe imot at jeg forteller det.) Nå vet jeg at byen er verd et besøk også av mange andre grunner.
Tårnet ser majestetisk ut der det står midt på en stor, åpen plass, og det er meget spesielt. Det ser ut som om det var meningen at det skulle trosse tyngdeloven. Ved første øyekast er det svært fascinerende. En får inntrykk av at en står foran en ubevegelig kjempe på ett ben. Jeg gikk over plassen og kunne ikke få øynene fra det. Da jeg så opp på det på nært hold, spesielt på den siden det helte, følte jeg det som om det kunne falle ned over meg når som helst. Ja, denne følelsen ble etter hvert så sterk at jeg etter først i smug å ha kikket meg rundt for å forvisse meg om at ingen iakttok meg, så nonchalant som mulig gikk bort på den andre siden av tårnet. Nå kunne jeg beundre det mer avslappet.
Guiden
Jeg sto fremdeles der i mine elementære betraktninger, som hadde mer med geometri enn med kunst å gjøre, da jeg plutselig ble forstyrret av en stemme med typisk toskansk uttale.
«Femtifire meter og seks centimeter.»
Jeg snudde meg rundt for å takke den det nå måtte være som kom med disse opplysningene, og fikk øye på en ung gutt. Han var nokså lubben og så svært våken ut. Jeg la merke til det fornøyde uttrykket i ansiktet hans og ble klar over at han hadde svart på det spørsmålet som nettopp da hadde oppstått hos meg.
«Etter at folk har sett på det i omkring 30 sekunder, lurer de vanligvis på hvor høyt det er. Det var nøyaktig det samme med deg,» var det svaret som fikk meg til å steile. «Vil du at jeg skal vise deg rundt i tårnet?»
Jeg svarte ikke straks, men løftet øynene for å se opp på det enda en gang. Jeg vet ikke om det var den nye vinkelen jeg nå så det fra, eller om det var den invitasjonen jeg nettopp hadde fått, som fikk det til å se ut som om det helte enda mer.
«Å, du er redd!»
Kanskje jeg var det, eller kanskje det bare var at jeg trengte å bli litt beroliget. Det virket som om han forsto det, og før jeg visste ordet av det, hadde han lirt av seg en endeløs rekke med historiske opplysninger, som når jeg så etter i guideboken, viste seg å være helt nøyaktige. Jeg tror han forsøkte å overbevise meg om at hvis tårnet hadde stått i så lang tid, var det neppe sannsynlig at det ville komme til å falle nettopp nå.
Jeg fikk vite at tårnet ble bygd som et klokketårn til de nærliggende bygningene, katedralen og baptisteriet. Det ble tegnet av Bonanno Pisano, og den første steinen ble lagt den 9. august 1173. Etter forskjellige avbrudd ble arbeidet fullført i 1370 av Tommaso di Andrea Pisano, men det ser ut til at det allerede i 1928 ble registrert at det var skjevt. Det er imidlertid nokså beroligende at det inntil nå har klart over 100 jordskjelv og de enda større skader det ble påført under den annen verdenskrig, da nærliggende områder blir kraftig bombardert og noen av søylene ble skutt bort med kanon.
Problemet med dets helningsvinkel
Når jeg ble konfrontert med en slik mengde nøyaktige detaljer, kunne jeg bare nikke for å vise at jeg hadde oppfattet det han sa. Men til slutt tok jeg mot til meg og stilte det spørsmålet som hadde opptatt meg helt fra begynnelsen: «Men . . . ble det bygd med en helning, eller begynte det å helle etterpå?»
Jeg ventet forsiktig på hans reaksjon, men ble lettet da jeg så på det tankefulle uttrykket i ansiktet hans at spørsmålet ikke var helt dumt.
«Det er i virkeligheten nettopp det ekspertene har lurt på i årevis. Noen hevder at det var meningen å gi det et originalt utseende ved å la det helle. Men de fleste er av den oppfatning at hellingen skyldes det underliggende, leiraktige jordlaget, som ble gjennomtrengt av vann fra underjordiske kilder, og som ga etter før byggingen var fullført, men at en fortsatte med det påbegynte prosjektet til tross for hellingen, idet en utviste den nødvendige forsiktighet. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde . . . bare tårnet vet det,» sa han og så opp på det med et kjærlig blikk, «og det kan ikke snakke og fortelle om seg selv.»
Så nevnte han en rekke gamle legender som var blitt fortalt i århundrenes løp til støtte for forskjellige teorier. Én historie går ut på at tårnet ble bygd slik at det helte, fordi en som var pukkelrygget, ville at det skulle ligne på ham. En annen legende sier at den sterke vinden har gjort at det heller. I det 18. århundre ble det hevdet at tårnet ikke var skjevt i det hele tatt, men at det bare så slik ut på grunn av et optisk bedrag.
Guiden min ramset opp disse opplysningene som om han hadde gjort det 100 ganger før, og med en viss selvsikkerhet, slik at jeg følte meg fristet til å spørre om noe som han ikke kunne svare på. Jeg gjorde et forsøk: «Vet du hvor mye det veier?»
«Fjorten tusen fem hundre tonn,» var svaret, raskt fulgt av disse opplysningene: «På toppen heller det med fire meter og 31 centimeter, og denne hellingen øker med 0,7 eller 0,8 millimeter pr. år.»
Selv dette hadde han kunnet svare på. Jeg bestemte meg for å spille ut siste trumf. «Og når kommer det til å falle?» spurte jeg i en litt ironisk tone.
«Det er ingen tvil om det! Det skjer når dets tyngdepunkt faller utenfor dets endeflate. Når helningsvinkelen . . . »
Jeg ble klar over at det ikke nyttet å ta opp kampen mot dette vandrende oppslagsverket, så jeg bestemte meg i stedet for å gjøre bruk av denne anledningen til å få vite noe: «Er det ikke noe som kan gjøres for å forhindre at det kommer til å helle enda mer?»
«Mange løsninger er blitt tenkt ut, og noen av forslagene er blitt prøvd. I 1933 ga en det til og med 361 innsprøytninger . . . »
«Hva gjorde de?» utbrøt jeg forbauset.
«Hva trodde du jeg mente? . . . ’innsprøytninger’ med sement naturligvis, . . . rundt det hele, 93 tonn i alt.»
Det var klart, og jeg følte meg nokså flau over min første reaksjon. Men bare for å la ham forstå at jeg ikke var helt uvitende, sa jeg at jeg i 1966 hadde lest at det var blitt rettet en verdensomfattende appell til myndighetene som gikk ut på at det måtte gjøres noe for å forhindre at tårnet ble enda skjevere, og at det hadde vært alminnelig enighet blant eksperter om behovet for å stabilisere grunnen i tårnets umiddelbare nærhet. Noen foreslo at det skulle forbys å pumpe vann opp av bakken innenfor en radius av en og en halv kilometer. Andre mente at hellingen bare blir verre når grunnvannspeilet ligger på under 50 meter, og at problemet derfor må kunne løses ved at grunnvannets overflate holdes på et stabilt nivå ved hjelp av et pumpesystem som sørger for å pumpe vann ut og inn igjen alt etter hvordan behovet er i øyeblikket.
Den unge gutten hadde også kjennskap til disse detaljene og tilføyde: «Og så har vi disse ville idéene som en eller annen oppfinnsom person kommer med fra tid til annen.»
«Hva kan de gå ut på?»
«Én gang var det en som foreslo at tårnet skulle holdes oppe ved hjelp av stålkabler, og en annen foreslo å bygge en tunnel under det.»
«Hvorfor ville han gjøre det?»
«Vel . . . jeg er ikke helt sikker på det . . . »
Endelig hadde jeg funnet noe han ikke visste! I alle tilfelle hadde jeg begynt å like denne unge fyren og ville til og med være villig til å gå opp i tårnet sammen med ham hvis han spurte meg om det.
«Har du lyst til å bli med meg opp nå?»
Spørsmålet kom naturligvis nøyaktig i det øyeblikk jeg ventet det. «All right, la oss gå opp,» sa jeg uten å nøle det minste.
Inne i tårnet
Inni var tårnet ikke noe annet enn en veldig, hul sylinder, særlig sammenlignet med alle de fine ornamentene på utsiden og de 207 søylene som er jevnt fordelt på sju etasjer, hvorav den øverste rommer klokkene.
Raskt og smidig klatret guiden min oppover de bratte trappene som er hogd ut i veggene. På hver av de sju etasjene stoppet vi opp og tok oss en rundtur og beundret det flotte panoramaet som bredte seg ut under oss. Først så vi utover den store plassen, så over de massive bygningene rundt omkring og så over takene og bastionene på murene i det fjerne. Da vi til slutt hadde nådd toppen, var utsikten helt enestående. I nord kunne vi se Pisa-sletten avgrenset av St. Giuliano-fjellene, som skjuler byen Lucca, i øst kunne vi se Pisa-fjellene og Arno-dalen, i sør så vi Pisan-høydene, og i vest kunne vi på denne solrike dagen se havet med havnebyen Livorno og de veldige furuskogene i St. Rossore.
Øynene på den dyktige, unge guiden min strålte da han pekte på alle de forskjellige kjennemerkene. Nå behøvde han ikke å sitere en masse fakta fra oppslagsverkene. Han ble drevet av kjærlighet til disse traktene, hvor han var oppvokst, og som han kjente så godt, og kanskje også av kjærlighet til selve dette monumentet, hvorfra vi kunne se så langt. Så, nesten som om han ble klar over at han hadde glemt sin rolle, var han igjen den effektive guiden.
«Galileo Galilei, som ble født i Pisa, foretok sine eksperimenter i forbindelse med loven for fallende legemer herfra. Som du kan se, er det her klokkene er. Det er i alt sju av dem, og de veier til sammen 9500 kilo. En lar dem aldri ringe lenge om gangen, ettersom deres bevegelser ville kunne forårsake vibrasjoner som ville være farlige for tårnet. Hver klokke har sitt eget navn . . . »
Han ramset opp sju eiendommelige navn uten den minste vanskelighet, men jeg lyttet ikke lenger. Jeg bare sto og så på ham, full av beundring for hvor godt han spilte rollen som guide.
Da vi gikk nedover trappene, spurte jeg ham om utformingen av tårnet og dekorasjonene kunne ha noen symbolsk betydning, men han svarte nokså svevende på det. Senere leste jeg denne merkelige forklaringen i en artikkel som var skrevet av Dezzi Bardeschi (Psicon 1976): «De sju etasjene (i tårnet) representerer de sju veier til Kristus, de sju faser i livet og de sju harmoniske sfærer som sjelen må passere (ved hjelp av den hellige ånds sju gaver) for å nå Gud.» Læresetningene og filosofien i middelalderen var tydeligvis full av orientalske, hedenske oppfatninger som var blitt uløselig knyttet til den «kristne» kultur.
Mitt besøk omfattet ikke bare tårnet. Jeg hadde lest en del om de nærliggende monumentene, katedralen og baptisteriet, som også er svært vakre utenpå og fulle av kunstneriske mesterverk. Når det gjaldt disse, var den unge guiden min mindre forberedt. Da jeg vendte blikket mot dem, oppdaget jeg at han begynte å bli utålmodig. Tiden var inne til at vi skulle gå, og vi gikk igjen ut i det fri, hvor solen fremdeles skinte på den fløyelslignende, grønne gressplenen. Jeg sa adjø til guiden og ga ham en liten slant, som han virkelig hadde gjort seg fortjent til, og så ham forsvinne i mengden, hoppende og løpende.
Jeg var alene igjen og kastet et siste blikk på det imponerende skjeve tårn og tenkte at i likhet med mange andre vakre, gamle monumenter står det som et vitnesbyrd om menneskets dyktighet og oppfinnsomhet, gaver som, hvis de blir brukt på rette måte, bringer langt større pris til Skaperen enn all verdens ringende klokker.