Den trøst håpet om et paradis kan gi

«BRØDRE, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» Slik skrev apostelen Paulus. Etter at han hadde forsikret at det ville bli en oppstandelse, sa han: «Trøst da hverandre med disse ord!» (1. Tess. 4: 13, 18) En som holder en begravelsestale, vil også i første rekke være til trøst ved det han sier. Men vi kan alle si noe som vil være til trøst for dem som sørger fordi de har mistet en av sine kjære. Hva kan vi så si?

Det er svært naturlig for mennesker å føle sorg. Det finnes utallige eksempler i Bibelen på at Guds tjenere sørget når de mistet en av sine kjære. Vi leser for eksempel at «Josef [kastet] seg ned over sin [døde] fars ansikt, gråt og kysset ham». (1. Mos. 50: 1) Og israelittene «sørget over Moses i tretti dager» etter at han var død. (5. Mos. 34: 8) Noe som hjelper oss til å forstå at sorg ikke er et tegn på ufullkommenhet, er det som sies i Johannes 11: 35, om at den fullkomne mannen Jesus «gråt» fordi hans venn Lasarus var død.

Sanne kristne sørger også med rette når slektninger, venner eller naboer dør. De vil savne den som har gått bort, og som de holdt av. (Joh. 11: 36) Men på grunn av det håp som de kristne har, og som er basert på Bibelen, ’sørger de ikke som de andre, de som er uten håp’. De lar seg derfor ikke bli overveldet av sorg og går ikke til ytterligheter når de viser sine følelser, slik som de som ikke har nøyaktig kunnskap om døden og oppstandelsen, av og til gjør. Ikke desto mindre bør de kristne være oppriktig interessert i å ta seg av den døde på en verdig måte og i å gi trøst til de etterlatte.

Det kan blant annet gjøres i forbindelse med selve begravelsen. Hvis de pårørende ber om det, kan gruppen av tilsynsmenn i en menighet av Jehovas vitner sørge for at en kvalifisert bror holder en begravelsestale på gravplassen eller på et annet passende sted før begravelsen. Det vil ikke bli tatt imot betaling for dette. Og en slik tale vil være til trøst for de etterlatte, for den som menigheten gir i oppdrag å tale ved en slik anledning, vil ha kjennskap til Guds Ord. Han vil være en som er fullt ut klar over hvilken alvorlig anledning det er, og han vil ikke bare kunne gi trøst til de pårørende, men hans tale vil være åndelig oppbyggende for alle som er til stede. Dette blir gjort ved at Bibelens vidunderlige håp blir forklart, håpet om et framtidig paradis her på jorden, hvor både de som overlever, og de som blir oppreist fra de døde, kan få leve.

Før en begravelsestale som blir holdt av Jehovas vitner, vil det vanligvis bli sunget en sang, spesielt hvis talen blir holdt i en Rikets sal. Noen av de sangene i deres sangbok som ofte blir brukt, er disse: «Oppstandelsens glede» (nr. 53, basert på Johannes 11; 20: 18; Åpenbaringen 20: 13), «Kast din byrde på Jehova!» (nr. 87, basert på Salme 55), «Balsam i Gilead» (nr. 97, basert på Jeremia 8: 22) og «Oppstandelsen — Guds kjærlige foranstaltning» (nr. 98, basert på Jesu ord i Johannes 5: 28, 29).

Ofte vil taleren si noe om den avdøde. Det kan være at han har vært et eksempel hva kristen hengivenhet angår, at han ved å anvende Bibelens prinsipper har klart forskjellige prøver han er blitt stilt overfor, eller at han på andre måter har vist et ønske om å ha et godt navn hos Gud. (Fork. 7: 1) De som er til stede ved en slik begravelse, kan finne at det som blir nevnt, kan være til stor trøst og også til hjelp for dem når de bestreber seg på å leve et kristent liv.

Hvis den avdøde har vært en sann kristen, vil taleren sannsynligvis også holde fram det bibelske håp for de døde som han eller hun hadde kjennskap til. Han vil kanskje også på en taktfull måte påpeke at ettersom vi alle, den avdøde innbefattet, er syndere, er vi også alle underlagt døden i den nåværende ordning. Den er vår felles arv. — Rom. 5: 12; 6: 23.

Taleren inngir ikke de pårørende det falske håp at de på noen måte kan være til hjelp for den avdøde ved for eksempel å betale for at det blir lest messer for ham. Ingen som helst seremoni vil kunne bringe den døde tilbake til livet eller foreldre vedkommendes stilling overfor Gud. (Se 2. Samuel 12: 19—23.) Men for en trøst det er å vite at de døde er uten bevissthet, at de ikke lider eller blir plaget på noen måte! Og det å vite at den avdødes framtid ligger i hendene på en rettferdig og kjærlig Gud, som har truffet en foranstaltning for en oppstandelse, er i seg selv en trøst. — Fork. 9: 5, 10; 5. Mos. 32: 4.

Et skriftsted som ble sitert i den begravelsestalen som ble holdt i Ohlsdorf, er Salme 90: 10, hvor det sies: «Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor. Deres herlighet er strev og møye.» Ifølge The World Almanac (1979) ligger menneskets gjennomsnittlige levealder på mellom 30 og 40 år i slike land som Bangladesh, Benin, Tchad og Mali, mens den ligger på litt over 70 (men en god del under 80) i Island, Japan, Nederland og noen andre land.

Noen vil kanskje sammenligne sin levetid med en bankkonto og gå ut fra at denne kontoen ved fødselen blir kreditert med omkring 25 600 dager. Når en er ung, høres det kanskje ut som om en har en masse tid til rådighet. Men når en person er 25 år, vil han i beste fall ha brukt opp en tredjedel av sine dager, akkurat som penger som er blitt brukt opp. Som en bankkonto som det bare blir trukket penger på, blir stadig mindre, blir også den tid som er igjen, mindre for hver dag som går. Når en er 35 år, er i beste fall nesten halvparten av livet forbi. Men når som helst kan «synkende konjunkturer», for å si det slik, eller noe uventet som inntreffer, resultere i at en person mister livet, slik at det ikke er noe igjen av «bankkontoen». Er det dette som er meningen med livet — at en skal tilbringe sine dager på denne måten, i «strev og møye»? Når en nær venn eller slektning dør, får dette ofte de nærmeste til å tenke over denne alvorlige situasjonen. — Fork. 7: 2.

Til tross for dette er det mulig å gi de sørgende trøst. Du kan holde fram at menneskets Skaper lever et liv som har en hensikt, og at han lever til evig tid. Hvis det er slik som Bibelen sier, at mennesket ble skapt i hans bilde, hvorfor er så menneskets levetid så kort? (1. Mos. 1: 27) Det er vanskelig å få dette til å harmonere med den kjærlighetens Gud vi lærer om i Bibelen, en Gud som viser så stor interesse for sine skapningers lykke og velferd. Til hvor stor trøst er det så ikke når vi blir kjent med og får tro på at Bibelens Gud kan fjerne døden!

Bibelen forsikrer sanne kristne om at de tjener den Gud «som gjør de døde levende». (Rom. 4: 17) Jehova Gud lover å fjerne døden ved å tømme menneskehetens felles grav for de døde og la dem vende tilbake til livet i et paradis på jorden. Det er ikke noe å undres over at Guds tjenere, som har et slikt håp, ’ikke sørger som de andre, de som er uten håp’. — 1. Tess. 4: 13.

Å se framover mot paradiset

Både i en begravelsestale og når en forsøker å trøste en enkeltperson som sørger, kan oppmerksomheten ofte bli henledet på Guds opprinnelige hensikt med jorden. Hensikten var at den paradislignende hagen i Eden skulle utvides, slik at den kom til å omfatte hele jorden. (1. Mos. 1: 28) Vi kan være forvisset om at Guds hensikt ikke kan gjøres til intet. I sin store visdom bestemte han rikignok at ufullkommenheten skulle få fortsette blant menneskene inntil hans Sønn kom til jorden for å frambære et gjenløsningsoffer, og inntil det himmelske rike ble opprettet. Men vi kan være fullt ut overbevist om at paradiset vil bli gjenopprettet over hele jorden. De som får en jordisk oppstandelse, vil derfor få mulighet til å oppnå et langt bedre liv — langt fredeligere og mer gledebringende — enn det liv de levde tidligere. Hvilken trøst kan ikke denne forsikringen, som Guds Ord gir oss, bringe!

Det var dette jeg hadde i tankene da jeg tok farvel med de sørgende slektningene og bekjente til min venns avdøde mor. Da jeg forlot det vakre, parklignende paradiset i Ohlsdorf, tenkte jeg med glede på håpet om et annet paradis som snart vil bli opprettet — et jordisk paradis for de levende, men hvor også de som nå er døde, vil få være med.

[Helsides bilde på side 9]