Finnes det noe vitenskapelig grunnlag for påvisning av vann med ønskekvist?

DET ser ikke ut til å være noe vitenskapelig grunnlag for enkelte av de resultatene som noen av dem som påviser vann ved hjelp av ønskekvist, hevder å ha fått. Noen ganger vrir den gaffelformede kvisten seg voldsomt oppover eller nedover, og undertiden er utslaget så kraftig at kvisten brekker. Noen hevder at de kan påvise vann ved bare å føre kvisten over et kart over det angjeldende område. Slike beretninger vekker mistanke om at det kan være demoniske krefter med i spillet. Vakttårnet for 15. mai 1963 hadde en interessant artikkel om de onde ånder og deres virksomhet. I artikkelen ble det hevdet at demoniske krefter meget godt kan være medvirkende i slike tilfelle.

Artikkelen sa imidlertid også: «Den vitenskapelige forskning som er blitt foretatt inntil nå, støtter således ikke teorien om at vannleting med en gaffelformet kvist er basert på naturlovene, men dette betyr ikke nødvendigvis at forskerne har fullstendig rett. Det kan være at visse grunnleggende naturlover gjør seg gjeldende.»

Seksten år senere (8. februar 1979) hadde det ansette tidsskriftet New Scientist en interessant artikkel om vannleting ved hjelp av ønskekvist. Artikkelen hadde overskriften: «Ny tiltro til ønskekvisten», og den sa videre: «Meldinger fra Sovjetunionen om vellykkede vitenskapelige forsøk i forbindelse med den gamle kunst å påvise vann- og mineralforekomster har ført til at en har begynt å øyne muligheten for en praktisk anvendelse av teknikken.» De sovjetiske geologene som hadde gjort disse forsøkene, «fremhevet fordelene ved én bestemt metode som nylig var blitt utviklet i Sovjetunionen, og som kalles ’BPM’». I artikkelen i New Scientist het det videre: «Det viser seg at BPM (den biofysiske metode) simpelthen er et nytt og respektabelt navn på det å påvise vann- og mineralforekomster ved hjelp av ønskekvist!»

Angrepet av kirken

«De første bekreftede meldinger om bruk av ønskekvist stammer fra middelalderens Tyskland,» ifølge oppslagsverket The Encyclopedia Americana. «I 1556 offentliggjorde Georgius Agricola i sitt verk De re metallica en beskrivelse av hvordan tyske gruvearbeidere gjorde bruk av metoden for å påvise mineral- og malmforekomster. Martin Luther og andre geistlige mente at metoden muligens var forbundet med sataniske krefter. Til tross for kirkens forbud spredte bruken av ønskekvisten seg fra Tyskland til andre européiske land.» Oppslagsverket beskriver deretter metoden:

«Det tradisjonelle redskapet, som fortsatt er det mest vanlige, er en Y-formet, gaffeldelt kvist. Med håndflatene vendt oppover tar en tak rundt kvistens to grener, slik at enden peker framover og holdes i vannrett eller lett løftet stilling. Når enden av kvisten bøyes nedover, er det et tegn på at en har funnet det en leter etter. Før i tiden foretrakk en kvister av hassel. Nå benyttes forskjellige tresorter og dessuten redskaper av fiskeben, nylon og metall.»

Etter en bemerkning om at bruken av ønskekvisten var «omdiskutert helt fra begynnelsen av og stadig ble angrepet av kirken som Djevelens verk», setter New Scientist spørsmålstegn ved påstanden om at bare enkelte mennesker var i besittelse av denne evnen. Et forsøk som er blitt gjort med vanlige mennesker, «tyder på at evnen til å oppnå slike reaksjoner er langt mer utbredt enn hva en tidligere har trodd. . . . Ved å benytte disse redskapene, som i likhet med den tradisjonelle hasselkvisten bare virker som kraftige mekaniske forsterkere av små håndbevegelser, oppdaget hundrevis av mennesker at de kunne merke påvisningsutslag». Det er med andre ord ikke ønskekvisten som tiltrekkes av vannet eller malmen. Den bare forsterker små, umerkelige håndbevegelser og gjør dem synlige. I tråd med dette sier The Encyclopedia Americana: «Noen hevder at de kan påvise ting med bare hendene.»

Artikkelen i New Scientist omtaler et forsøk som ble utført av to opprinnelig skeptiske vitenskapsmenn ved vannforskningslaboratoriet ved statsuniversitetet i Utah i USA. De benyttet ikke kjente vannletere til dette forsøket, men «prøvde evnene til 150 nybegynnere. De fleste av disse var ansatte og studenter ved Utah statsuniversitet. Utah-forskerne kom til det betydningsfulle resultat at over 99 prosent av forsøkspersonene fikk utslag med ønskekvisten».

Et mulig vitenskapelig grunnlag?

Ifølge vitenskapsmenn ved Illinois universitet i USA og statsuniversitet i Moskva har visse biologiske organismer «en bemerkelsesverdig følsomhet overfor meget små forandringer i magnetiske og elektromagnetiske felter i deres omgivelser». Forsøk har vist at brevduer er følsomme overfor jordens magnetfelt og lar seg lede av det når de flyr. Honningbier kan også oppfatte jordens magnetfelt, og nylige forsøk tyder på at også visse snegler har denne evnen. Kan menneskets hender reagere på variasjoner i magnetfeltet? Og har dette i så fall noe å gjøre med forekomster av vann? Artikkelen i New Scientist forklarer:

«Hvordan vil en slik teori kunne forklare det at en kan påvise vann- og mineralforekomster med en ønskekvist eller BPM, som de sovjetiske geologene kaller det? Både mineralforekomster og rennende grunnvann er berørt av geologiske uregelmessigheter som forkastninger, bruddlinjer, forsenkninger, gamle elveleier, hulrom i kalkstein, lavakjegler i vulkansk berggrunn og så videre. Disse uregelmessighetene forårsaker små geofysiske forstyrrelser, for eksempel i magnetfeltets styrke, som kunne være årsak til ønskekvistens reaksjon. Det mener de sovjetiske geologene som har benyttet BPM i over ti år, og hvis arbeid fortjener å bli bedre kjent i de vestlige land.»

Ifølge denne teorien er det altså variasjoner i magnetfeltets styrke, fremkalt av spesielle geologiske formasjoner, som er årsaken til ønskekvistens reaksjon, og ikke forekomsten av vann eller metaller. Der hvor disse formasjonene finnes, er det imidlertid gunstige betingelser for at det skal dannes malmårer eller ansamlinger av vann. Det anføres mange eksempler på vellykkede resultater ved bruk av ønskekvist i Sovjetunionen, både når det gjelder påvisning av malmårer og av rennende vann.

I de tidligere nevnte forsøkene som Utah statsuniversitet foretok, fikk de 150 nybegynnerne utlevert 30 treklosser hver og fikk beskjed om å gå langs angitte forsøksruter. Hver gang de merket at ønskekvisten gav utslag, skulle de legge en trekloss på bakken. Alle forsøkspersonene gikk rutene etter tur, og før nestemann startet, ble klossene tatt bort etter at en hadde registrert hvor de hadde ligget. I temmelig mange tilfelle viste det seg at klossene ble lagt på de samme stedene. Etter å ha fortalt om dette sier artikkelen i New Scientist videre:

«Disse resultatene tydet på at det ville være umaken verdt å undersøke muligheten for at ønskekvistens reaksjoner hadde forbindelse med små forandringer i magnetfeltet langs forsøksrutene, forandringer som kunne måles med cesiumdampmagnetometre. En viss sammenheng ble påvist: Vannleterne fikk oftere utslag langs de deler av ruten hvor det forekom større forandringer i magnetfeltets retning. Chadwick og Jensen trakk den slutning at den mulige sammenheng mellom ønskekvistens utslag og forandringer i magnetfeltet på grunn av rennende grunnvann kunne danne grunnlag for framtidig forskning.»

Konklusjon

New Scientist konkluderer: «Hvis ønskekvistutslaget er så vanlig som dette forsøket antyder, og hvis de sovjetiske påstander om at BPM-metodens effektivitet bør tas alvorlig, ser det ut til å være all god grunn til å gjøre denne vann- og mineralletingsmetoden til gjenstand for seriøs forskning. . . . hvis løsningen på et eldgammelt mysterium, som ofte forbindes med clairvoyance og det okkulte, når alt kommer til alt, viser seg bare å være et spørsmål om grundig analyse, ville det være en kjærkommen demonstrasjon av den vitenskapelige metodes verdi.»

Men selv om det kanskje kan bevises at ønskekvistens utslag skyldes forandringer i det elektromagnetiske felt, noe som ifølge enkelte henger sammen med forekomsten av vann, forklarer dette fortsatt ikke de tilfellene da ønskekvisten skal ha gitt så voldsomme utslag at det har rykket kraftig i den, og at den undertiden har brukket på grunn av den kraftige reaksjonen. Det finnes heller ingen forklaring på det at noen etter sigende kan føre ønskekvisten over et kart og finne vann på den måten. I slike tilfelle kan forklaringen fortsatt være den at demoniske krefter er i virksomhet. Undertiden benytter de onde ånder normale reaksjoner og forvrenger dem fullstendig, eller de tar noe som er sannhet, og overdriver det i en så urimelig grad at det blir et stort bedrag.