Hvorfor jeg traff et slikt valg som jeg gjorde

JEG vokste opp i den nordlige delen av New Brunswick i Canada. I 1958 begynte min mor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og etter hvert måtte jeg være med på menighetens møter, selv om jeg var mer interessert i å gjøre noe annet. Men etter at jeg var ferdig på gymnaset, i 1963, kunne jeg gjøre det jeg alltid hadde drømt om — skape meg en karriere som ville gi meg ansvar, en fremtredende stilling og penger.

Da jeg hadde studert ved New Brunswick universitet i tre og et halvt år, begynte jeg å arbeide for et internasjonalt nikkelselskap i Ontario som hadde omkring 20 000 ansatte. I løpet av to år hadde jeg fått en overordnet stilling. Jeg ble overført til ingeniøravdelingen, og fra den ble jeg senere sendt til mange forskjellige fabrikker for å introdusere nye produksjonsmetoder. Jeg traff de rette folkene og fikk greie på det jeg trengte å vite. Alt så rosenrødt ut for meg med hensyn til framtiden våren 1973.

Men jeg var ikke lykkelig. Det var noe som manglet, til tross for at det hadde utviklet seg et alvorlig forhold mellom meg og en meget hyggelig, ung kvinne som jeg hadde hatt følge med siden 1970. Jeg visste at det som manglet, var et godt forhold til min Skaper, hvor uvillig jeg enn var til å innrømme det.

Da jeg hadde besøkt foreldrene mine sommeren 1973, var jeg klar over at jeg måtte begynne å studere Bibelen igjen. Jeg stanset derfor en av Jehovas vitners eldste på gaten og ba ham om å studere med meg. Det var da tingene begynte å skje.

Problemene begynte med min venninne. Hun var aldri direkte imot at jeg studerte Bibelen. Det ville kanskje ha gjort det hele enklere. Hun kunne bare ikke forstå min interesse for åndelige spørsmål og nektet å godta slike grunnleggende bibelske læresetninger som den at denne ordning til slutt vil bli tilintetgjort og erstattet med Guds rettferdige, nye ordning. — 2. Pet. 3: 11—13; 1. Joh. 2: 15—17.

Kort tid deretter kom så direktøren ved fabrikken bort til meg og spurte om jeg kunne påta meg en overordnet stilling igjen. Han ville at jeg skulle få opplæring med tanke på å bli formann. Det var en stilling som jeg hadde arbeidet på å oppnå i årevis, og som sjelden ble gitt til en som ennå ikke var 30 år.

Jeg var klar over at jeg måtte treffe et valg. Min venninne var ikke interessert i Bibelen, men vi var svært glad i hverandre og hadde mye til felles på andre måter. I ukevis gikk jeg og tenkte på dette. Det jeg kom til, var dette: «Jeg måtte enten tjene Jehova eller behage meg selv og mine arbeidsgivere. Det gikk ikke an å gjøre begge deler. Jeg brøt så forbindelsen med min venninne og takket nei til stillingen på arbeidsplassen. Etter at jeg hadde symbolisert min innvielse til å tjene Jehova ved vanndåpen, bestemte jeg meg for å begynne i vitnearbeidet på heltid som pioner.

Jeg leverte inn min oppsigelse den 1. mai 1974 og forklarte sjefen hvorfor jeg gjorde det. To dager senere ringte telefonen da jeg var på arbeidet. Det var sjefen min. Det var blitt sagt til ham at firmaet ikke hadde råd til å miste folk av min kaliber, og at jeg sannsynligvis ville begynne i en bedre stilling i et annet firma. Jeg ble derfor tilbudt en overordnet stilling som jeg kunne begynne i straks. Jeg skulle føre tilsyn med ingeniørene i alle gruvene og få en tilsvarende økning i lønnen. Jeg avslo tilbudet og begynte i pionertjenesten måneden etter, og jeg har siden fortsatt i denne tjenesten.

Jeg kunne naturligvis ha fortsatt i min godt betalte stilling og forkynt Rikets budskap på deltid. Men min samvittighet tillot meg ikke det. Jeg var så takknemlig mot Jehova for at han hadde latt denne ordning eksistere lenge nok til at jeg kunne komme inn i hans organisasjon. Jeg var også lei meg for alt det gale jeg hadde gjort i årenes løp, og for at jeg hadde kastet bort den fine anledning jeg hadde hatt til å ta imot Bibelens sannheter og handle i samsvar med dem i min ungdom.

Jeg mente derfor at hvis jeg kunne hjelpe bare et eneste menneske til å lære Jehova Gud å kjenne, ville det være mer verdt enn alle de penger jeg kunne tjene på mine interessante jobber. Jeg ønsket å vise Jehova at jeg verdsatte hans langmodighet og kjærlighet og hans tilgivelse. Jeg forsøker fortsatt å gjøre det, og jeg håper at jeg med Jehovas hjelp vil kunne holde fast ved det valg jeg har truffet. — Innsendt.