Hva Bibelen sier

Bør barn få ris?

DU HAR kanskje vært et eller annet sted hvor urolige barn har bråket og forstyrret alle i nærheten. «Hvis de hadde vært mine barn,» har du kanskje tenkt, «skulle jeg ha gitt dem en ordentlig omgang juling.» På den annen side har du kanskje sett en far eller mor som i sinne har slått et trett eller sykt barn som har grått og derfor fått faren eller moren til å eksplodere. Du har kanskje tenkt at foreldre ikke bør ha lov til å rise barna, fordi det ofte fører til brutalitet.

Det er ikke tvil om at en av de vanskeligste avgjørelser foreldre står overfor, er hvordan de skal tukte barna. Bør barna få ris? Eller er det bare en annen form for vold i hjemmet? (Se sidene 3 til 19.)

Mange, deriblant barnespesialister og barnepsykologer, er imot at foreldrene gir barna ris. I Science News (4. mars 1978) skrev dr. R. S. Welsh: «Korporlig straff burde ikke lenger forekomme hverken i hjemmet eller på skolen.» Noen hevder at korporlig straff lærer de unge noe som er galt — at den sterkeste kan få sin vilje ved å benytte seg av makt, og at det er passende å komme med vredesutbrudd og gjøre bruk av vold.

Andre autoriteter er imidlertid av en annen oppfatning. En avis siterte denne uttalelsen av Soine Torma, som er direktør for en barneklinikk i den nordvestlige delen av De forente stater: «’Det må være disiplin. Det må være orden.’ Dette innbefatter det å gi ris, sa han, så lenge ’du gir ris for dårlig oppførsel’.» Og i Dare to Discipline skriver dr. James Dobson:

«Foreldre kan vekke fiendskap og aggressivitet hos barna ved selv å oppføre seg på en voldsom måte. . . . Men når barnet ser ned for seg og knytter neven, utfordrer det faren eller moren. Hvis han eller hun reagerer på rette måte (ved å gi barnet ris på baken), har barnet fått en verdifull leksjon som er i samsvar med den måten tukt blir gitt på blant dyrene.»

Guds Ord er i virkeligheten den beste kilde til veiledning i barneoppdragelse, for det er Jehova Gud som har innstiftet familien, og han har også iakttatt milliarder av tilfelle som har gitt enten gode eller dårlige resultater.

Jehova, kjærlighetens Gud, gir foreldre denne veiledningen: «Vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Ef. 6: 4) Tukt — veiledning eller opplæring som former barnets sinn — kan være et uttrykk for kjærlighet. Vi leser: «Min sønn, . . . Herren tukter den han elsker, . . . All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» Slik forholder det seg også i familien. — Hebr. 12: 4—11.

Men innbefatter kjærlig tukt bruk av riset? Ifølge Guds Ord kan det absolutt gjøre det når det blir gitt ris som et uttrykk for kjærlighet og på en konsekvent måte. Legg merke til disse inspirerte ordene i Ordspråkene:

«Dumhet hører unggutten til; et tuktende ris kan drive den bort.» (22: 15) «La ikke gutten mangle tukt! Gir du ham pryl, skal han ikke dø. For når du slår ham med riset, berger du ham fra dødsriket.» (23: 13, 14) «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» (13: 24)

Selv om «riset» kan innbefatte forskjellige former for tukt fra foreldrenes side, sikter det også til fysisk avstraffelse. Enten foreldrene bruker hånden eller en annen form for passende «ris», er de bemyndiget av Gud til på den måten å gi uttrykk for kjærlig tukt.

Bibelen hjelper imidlertid foreldre til å unngå å gå til ytterligheter ved på det strengeste å advare mot å la voldsom vrede få fritt utløp. (Ordsp. 16: 32; 25: 28; Kol. 3: 8) Hvis en far eller mor ignorerer denne veiledning med hensyn til å holde vreden under kontroll og slår barnet hardt som et utslag av vrede, vil det være i strid med det Guds Ord sier om at tukt skal gis i kjærlighet. Bibelen godkjenner på ingen måte at foreldre pisker eller slår et lite barn i sinne, slik at de skader eller lemlester det. Det er barnemishandling, ikke tukt som blir gitt på en kjærlig måte.

Forstandige foreldre er klar over at det er mange måter å rettlede eller straffe et barn på. Noen ganger vil det være nok å snakke til barnet på en bestemt måte. Andre ganger vil foreldrene kanskje la et ulydig barn få være helt alene en stund. Når et barn på grunn av skjødesløshet eller en uansvarlig oppførsel kommer til å søle eller ødelegge noe, er det som oftest mest effektivt å la det få tørke opp etter seg eller arbeide for å erstatte det som er blitt slått i stykker, hvis det lar seg gjøre. Det er naturligvis viktig å være fleksibel og tilpasse tukten etter situasjonen og barnet; det som er effektivt når det gjelder ett barn, virker kanskje ikke på et annet.

Men ris kan, som Bibelen viser, av og til være en virkningsfull form for tukt, spesielt når det gjelder mindre barn. De fleste barn vil fra tid til annen utfordre foreldrenes myndighet og prøve dem for å se om de «virkelig mener alvor» og fortjener å bli vist respekt. Selv barn som vanligvis er snille, kan kanskje si: «Hold munn!» eller: «Nei, jeg vil ikke gjøre det!» En lege forklarte at det er som om barnet vet hvor ’det er blitt trukket en linje’, og likevel krysser de den for å se hva foreldrene vil gjøre. Kan barnet gjøre det uten å bli straffet? Hvem er det som bestemmer?

Spesielt når det gjelder helt små barn, er det kanskje i et slikt tilfelle ikke nødvendigvis best å komme med en masse ord. En klaps kan være på sin plass. Nei, en bør ikke slå barnet for å få det til å gi seg, men en kan gi det en bestemt klaps for å understreke hvem det er som bestemmer.

Hvis barnet begynner å gråte, kan faren eller moren kjærlig ta barnet i armene sine. Han eller hun kan gi det en klem og si: «Jeg er altfor glad i deg til å la deg vokse opp uten å få lære hvem det er som bestemmer, og at du må vise respekt.» Ved slike anledninger vil det også passe å komme med veiledning som vil nå hjertet. En far som hadde lest den tidligere siterte uttalelsen i Science News om å unngå å rise barna, skrev til bladet:

’Når barna mine var virkelig ulydige, lot min hustru og jeg dem få vite hvorfor de hadde fått det forbudet som de hadde krenket, og barnet forsto behovet for å bli straffet. Én gang etter at sønnen min (på omkring seks år) hadde fått det antall slag med riset som han forsto at han måtte få, krøp han opp i fanget mitt, klemte meg og kysset meg og sa: «Pappa, nå tror jeg at jeg har lært noe.»’

Overalt ser vi eksempler på de sørgelige følgene av overdreven ettergivenhet. Vi burde kunne forstå sannheten i Bibelens uttalelse om at «den som sparer på riset, hater sin sønn». (Ordsp. 13: 24) Det er virkelig kjærlig av foreldre å hjelpe et barn til tidlig å anerkjenne myndighet og bli klar over at friheten har visse rimelige grenser. Den kortvarige smerte som følger med noen bestemte klaps — ikke hard banking — når et lite barn trenger det, er virkelig langt bedre enn den sorg som blir resultatet hvis en tenåring eller en som er enda eldre, ikke har lært slike grunnleggende ting.

Det krever virkelig noe av foreldrene å gi ris på en forstandig måte. De bør på den ene side ikke la misforstått kjærlighet få dem til å unngå å gi barnet ris, men samtidig må de legge bånd på seg, slik at de ikke slår det på en brutal måte eller gjør seg skyldige i barnemishandling. Men den veiledning vår Skaper gir, og de gode resultater det bringer å følge den, viser at dette er anstrengelsene vel verdt. Som Ordspråkene 23: 13, 14 sier: «La ikke gutten mangle tukt! Gir du ham pryl, skal han ikke dø. For når du slår ham med riset, berger du ham fra dødsriket.»