«Harmattan»
AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I ELFENBEINSKYSTEN
«KNAKK!!!» Lyden kom fra rommet ved siden av. Jeg fór opp og så meg nervøst omkring. Men ingen andre så ut til å ha lagt merke til den.
«Hva — eh — hva var det?» spurte jeg min venn.
Han så knapt opp fra bordet. «Harmattan,» svarte han og fortsatte å røre i kaffen sin.
Jeg hadde på den tiden nettopp flyttet til Elfenbeinskysten for å tjene som en av Jehovas vitners misjonærer. Min nysgjerrighet var vakt, og jeg kikket ut av vinduet. Himmelen var dekket av dis, som solen skinte blodrød igjennom. Det så truende ut.
«Det mørkner ganske tidlig, gjør det ikke?» spurte jeg engstelig. «Er en tyfon eller noe lignende i anmarsj?»
«Det der? Å, det er bare harmattan,» svarte min vert nonchalant. Så strøk han fingeren langs rekkverket på balkongen, viste meg det røde støvet på fingertuppen sin, nøs voldsomt og sa: «Dette er også harmattan.»
Du vil kanskje spørre i likhet med meg: «Hva er harmattan?» De som bor her, vil svare at det er en varm, tørr vind som er sterkt mettet med støv. Den kommer fra den hete sanden i Sahara og blåser i en sørvestlig retning over Vest-Afrika. Vanligvis oppstår den i desember, januar eller februar og varer enten noen få dager eller i mange uker.
Hvordan oppstår den?
I Sahara er det blitt målt temperaturer helt opp til 54 grader celsius i skyggen. Flere centimeter under overflaten kan temperaturen være hele 93 grader celsius. Luft som den glohete sanden har varmet opp, stiger hurtig til værs. Lenger opp vil den støte på kjøligere luft, og dermed oppstår en kraftig turbulens. Dette virvler støvet høyt opp over fjellkjedene. Fra desember til februar begynner denne støvmettede luften å strømme i sørvestlig retning mot nordkysten av Guineabukta.
Kaldt og tørt
Temperaturen faller betraktelig i harmattan-tiden. En av Jehovas vitners misjonærer i Sierra Leone, som ligger mellom Guinea og Liberia, forteller: «På grunn av den høye temperaturen og fuktigheten i området er vi vanligvis nødt til å skifte klær flere ganger om dagen. Vi husker godt hvor overrasket vi ble første gang vi opplevde harmattan. Temperaturen falt på bare noen få timer nærmere 17 grader. Den friske, kjølige brisen som strømmet inn i soveværelset vårt, fikk oss til å fryse. Vi måtte ha ulltepper for å holde varmen.»
Når denne vinden blåser, synker også luftfuktigheten kraftig. Den store tørken skaper ørkenlignende forhold selv i skogkledde områder. Denne historien fra Sierra Leone illustrerer virkningene av det plutselige fallet i luftfuktigheten:
«En morgen under harmattan gikk jeg inn på kontoret mitt og tok fram et vanlig papirark. Det føltes som pergament. Da jeg tok et karbonpapir ut av esken, krøllet det seg rundt fingeren min. Idet jeg skulle sette skrivepapiret og karbonpapiret inn i en ny skrivemaskin, la jeg merke til at krommen på armen for vognreturen hadde begynt å flasse av.
Den største overraskelsen fikk vi kanskje etter at harmattan hadde satt i gang for alvor. En natt da vi lå og sov, hørtes et kraftig smell. Det lød som et geværskudd. Min kone og jeg hoppet ut av sengen og søkte gjennom huset for å se etter tyver. Vi fant ingen. Men om morgenen oppdaget vi snart hva som var årsaken til lyden. Da vi kastet et blikk på skrivebordet i rommet vårt, så vi en bred sprekk tvers over bordplaten. Vi fikk vite at harmattans voldsomme uttørringsprosess ofte får bord som er limt sammen, til å sprekke. Likeledes blir skuffer som ellers i året går trådt, løse når harmattan er i gang for alvor.»
I Abidjan i Elfenbeinskysten blir klimaet så tørt at treskjærerarbeider slår seg og sprekker. Det høye smellet som ble nevnt i begynnelsen, skyldtes at bokreolen i biblioteket vårt sprakk. På dette stedet så det heldigvis ut som om sprekkene langsomt trakk seg sammen igjen etter hvert som luften fikk tilbake sin vanlige høye fuktighetsgrad.
Støvet som følger med den tørre vinden, gjør sikten dårlig og skaper problemer for flygere og navigatører. Dette har også innvirkning på fisket, ettersom fiskerne har lært seg å holde øye med tegn, som for eksempel fugler som kretser over en fiskestim. På kysten av Vest-Afrika har enkelte fiskere kommet ut av kurs under harmattan fordi enkelte landemerker ikke lenger var synlige.
En plage eller en velsignelse?
Når det for eksempel gjelder helsen, forårsaker denne vinden at slimhinnene tørker inn, og det fører til heshet, hoste og nysing. Leppene kan sprekke, og huden blir tørr og sprø. Det hender at neglene blir skjøre og håret sprøtt. En forstår godt hvorfor lokalbefolkningen bærer lange, flagrende kapper og tildekker hodet og ansiktet.
Harmattan kan også ha en ugunstig virkning på avlingen, som en følgelig må vie ekstra oppmerksomhet ved å sørge for kunstig vanning. Og støvet er spesielt irriterende. Husmødre klager over at så snart de har tørket støv av møblene, legger vinden lekent et nytt og like tykt støvlag på dem. Det fine, røde støvet trenger inn overalt. Det trenger inn i brettene på klærne, hvor det etterlater seg røde flekker; en får det i øynene og ørene, og det kommer til og med opp i maten.
Stort sett frykter ikke innbyggerne i Vest-Afrika harmattan, men ønsker den og de fordeler den bringer, velkommen. Den gjør at for eksempel stillestående vann i tjern og regnvann i grøfter tørker inn — dermed blir moskitoenes klekkesteder ødelagt, noe som reduserer spredningen av malaria og andre sykdommer.
Husmødrene finner også fordeler med denne vinden. De gleder seg når de ser saltet drysse lett ut av saltbøssen, at brød og andre matvarer ikke så fort blir mugne, og at klærne tørker hurtig etter vask. Fuktigheten og muggen forsvinner også fra garderoben. Det er spesielt behagelig å kunne arbeide i en kjøligere, mindre fuktig luft.
Som en konklusjon må vi kunne si at vestafrikanerne setter pris på å bli midlertidig befridd for det varme, fuktige været som de vanligvis har. Flesteparten betrakter harmattan mer som en velsignelse enn som en plage.