Den store fisken i Argungu

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria

Argungu er allerede full av besøkende. Attraksjonen er imidlertid ikke denne lille nigerianske byen, men den begivenheten som begynner neste dag: Argungu fiskefestival.

’Hva er det for noe?’ spør du kanskje. Det begynte i 1934 som en fiskekonkurranse da det ble feiret at sultanen av Sokoto kom på besøk. Konkurransen ble så godt mottatt at den ble en årlig begivenhet! Senere ble det tatt med andre innslag, og i 1970 begynte en også med en landbruks- og husdyrutstilling. Vanligvis holdes denne festivalen i februar, men i fjor ble den holdt i mars.

Den måtte utsettes på grunn av en vanskelig harmattantid. Harmattan er en kjølig, tørr og ofte støvfylt vind som blåser sørvestover fra Sahara fra desember og ut februar. Når vi reiser til Argungu, er det fremdeles sterke vinder som virvler opp støv fra den bare bakken og river det med som en tykk, brun tåke. Vi blir såre på leppene på grunn av den sterke vinden og kjenner det i nesen. Noen menn i flagrende gevanter har steget opp på kamelene sine og trekker opp den delen av turbanen som er rundt halsen, for å dekke munnen og nesen, slik at bare øynene stikker fram gjennom det virvlende støvet. Motorkjøretøyene snegler seg av sted til vinden løyer. Men snart kommer folk, ivrige etter å se festivalen begynne.

Den åpner med en landbruks- og husdyrutstilling. La oss ta en titt på geiteskinnskonkurransen. På et gitt signal kapper hver deltager av et av bakbena på sitt slaktede dyr og stikker en liten, hul sylinder inn mellom skinnet og kjøttet. Så blåser han gjennom hullet for å fylle hele dyret med luft, noe som gjør det lettere å få skinnet fra kroppen. Vinneren greier å flå dyret på bare tre minutter uten å skade skinnet!

Ved elvebredden

Fredag og lørdag er det konkurranser ved elvebredden. Det begynner med Kabanci-oppvisningen — en rekke konkurranser i den lille elven Matan Fada i nærheten av byen. Elvebredden er en passende skråning hvor tilskuerne kan stå og følge med i det som skjer. Jentene er med i konkurranser hvor de fanger fisk med hendene, og deltar i kapproing i kanoer som er laget av uthulte palmetrær. Mennene kniver i lignende og andre tevlinger, for eksempel den konkurransen som går ut på å holde pusten lengst under vann. Deltagerne spretter opp fra vannet, den ene etter den andre, skuffet over å se at andre holder ut lenger enn dem. Vinneren blir klokket opp på fire og et halvt minutt, og han kunne ha fortsatt lenger, hvis han ikke var blitt hindret av ivrige medhjelpere.

Den store fisken

Lørdag kommer høydepunktet: Argungu fiskekonkurranse. Den rytmiske musikken fra trommene og korsangernes sang får stemningen opp før konkurransen. Utallige fiskere stiller seg på begge sider av elven, utstyrt med kjempestore gresskar og trekantete fiskegarn. Hvert gresskar har et hull i den ene enden og blir enten brukt som en bøye som fiskeren kan flyte på, eller til å ha fisk i.

Spenningen stiger blant tilskuerne, som strekker hals for å se bedre. Mange lurer på om årets vinnerfangst vil være større enn den fisken på 98 kilo som ble fanget i 1979. Siden festivalen året før har det ikke vært lov å fiske i denne delen av elven. Elven er blitt ganske grunn i løpet av denne tørkeperioden, så nå vrimler det helt sikkert av fisk i den.

Da skuddet fyres av, begynner fiskerne. Bølge etter bølge av menn utstyrt med gresskar og fiskegarn strømmer ned elvebredden. Få minutter senere kryr det av menn i det grunne, røkgrå vannet. Et rop stiger opp: Den første fisken er tatt!

Hver gang noen får en tung fisk i garnet sitt, kommer det andre deltagere bort for å hjelpe til. Noen menn i en patruljebåt tar fangsten for å veie og merke den. Etter hvert blir det flere og flere fisker som blir veid, men det er få som veier over 30 kilo. Mange plukker opp fisker som ikke er større enn sardiner. Plutselig blir det fanget en som veier mer enn 40 kilo! Ettersom de fleste andre deltagerne allerede har gått opp av vannet, tror fiskeren at han har vunnet, og gjør mesterens gest. Men det er noen få som fortsetter å fiske, i håp om å fange en større fisk. Og det lønner seg å være tålmodig. Før tiden er ute, kommer det et triumferende rop. Det er blitt fanget en Bukuiki, som den heter på hausa. Den er på 1,3 meter og veier 50 kilo. Den er altså mye mindre enn den som ble fanget i 1979, da rekorden ble satt, men han som fanget den, er nå likevel årets vinner.

Den tre dager lange festivalen i Argungu er snart over. Nå kommer mairegnet, slik at den tørre bakken en tid får grønt gress og blomstrende slyngplanter og busker i forskjellige farger. Elven vil bli fylt med vann igjen — og fisk. Og fiskerne vil la den ligge urørt, helt til neste års konkurranse, når de kan få fange en av Argungus store fisker.