Tilbedelsesfriheten seiret
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil
HVORDAN ville du reagere hvis du satt på et religiøst møte sammen med dine trosfeller og politiet plutselig stormet inn med en ordre om å stenge dette stedet for tilbedelse? Det var dette Jehovas vitner opplevde i Cachoeiras de Macacu og i Japuíba i staten Rio de Janeiro i Brasil søndag den 13. juni 1976.
Hvorfor skjedde dette? Fordi noen Jehovas vitner hadde gjort bruk av sin bibelske og juridiske rett til å nekte at deres sønn, som hadde kommet til skade, fikk blodoverføring.
Det som hadde skjedd
Fredag den 11. juni 1976 skjøt den 17 år gamle César de Souza Corrêa seg selv ved et uhell med et jaktgevær. Hans foreldre brakte ham til sykehuset i Cachoeiras de Macacu, hvor han ankom omkring klokken åtte om morgenen for å få legebehandling.
Legen og de sykepleiere som gjorde tjeneste, konstaterte at César hadde fått indre blødninger og lidt et alvorlig blodtap. Césars far, Octávio Luiz Corrêa, ba inntrengende en kirurg og personlig venn som han hadde tilkalt, om å gjøre alt han kunne, for å redde sønnen. Av samvittighetsgrunner nektet faren imidlertid at det ble gitt blodoverføringer som et middel til å forlenge guttens liv. Octávio gjorde ikke noe for å hindre at det ble gitt rett medisinsk behandling. Han gikk heller ikke inn i operasjonsstuen. Dessverre døde César under operasjonen til tross for at han fikk en blodoverføring i strid med farens ønske.
Som det vanligvis skjer i slike saker, ble offentlighetens reaksjon slått stort opp, og Jehovas vitner ble anklaget for uvitenhet, fanatisme og lignende. Dommer Celso F. Panza, som antagelig var påvirket av den offentlige mening og sin egen høye aktelse for menneskelivet, som han mente var blitt neglisjert, avsa en dom (kjennelse nr. 5/76) den 13. juni 1976 som resulterte i at to av Jehovas vitners Rikets saler ble stengt, og at vitnene fikk forbud mot å forkynne om Guds rike i kommunen.
I pressen ble det snart pekt på at rettens handling var grunnlovsstridig. Dr. Benjamin de Moraes, som er professor i strafferett ved Rio de Janeiro føderale universitet, sa for eksempel i en uttalelse til avisen O Globo at dommeren «gikk for langt sett fra grunnlovens synspunkt». Etter at han hadde sitert artikkel 153 i den brasilianske grunnlov, som garanterer samvittighetsfrihet, sa han: «Det er helt sikkert at denne rettsavgjørelsen vil bli omstøtt av en høyere domstol.»
Dr. José H. Dutra, som er kriminolog og professor i strafferett, sa: «Ved å overskride sin myndighet har dommer [Celso] Felício Panza . . . fortrengt, ser det ut til, de to andre maktfunksjoner: den lovgivende og den utøvende, i strid med den definisjon av myndigheten som Montesquieu kom med for lang tid siden. . . . Det som må gjøres, er tydeligvis å anke saken, ettersom Jehovas vitner er i sin soleklare og absolutte rett.»
Dr. Themístocles Cavalcanti ga i likhet med andre advokater uttrykk for at hvis spørsmålet ble forelagt en høyere domstol, ville saken bli avgjort til fordel for Jehovas vitner. (O Globo for 15. og 21. juni 1976) Og dette skjedde virkelig, til glede for alle som elsker frihet og rettferdighet.
Tilbedelsesfriheten seirer?
Jehovas vitner gjorde bruk av sin rett til å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW) Gjennom L. Lehký, som er tilsynsmann i den lokale menighet, sendte de inn en ankeerklæring. (Nr. 188/76) Den var undertegnet av fire advokater.
I en fremragende oppsummering sa advokaten dr. Antônio Augusto de Vasconcelos Neto: «Dommen [som gikk ut på at Rikets saler skulle stenges] overskred grensene for den myndighet som er tildelt dommeren, det vil si å behandle spesielle saker i forbindelse med å ivareta barns og unges interesser. Jeg kjenner ikke noen lov som gir dommeren myndighet til å gi politiet skriftlig ordre om å stenge alle lokaler hvor en religiøs sekt holder til, en sekt hvis virksomhet er lovlig anerkjent av kompetente myndigheter. . . . Ordren om å stenge alle de steder hvor Jehovas vitner møtes, er i strid med det konstitusjonelle prinsipp om religionsfrihet og om grensene for dommerens myndighet.»
Dokument nr. 274/76 var også bemerkelsesverdig på grunn av dets tydelige forsvar for tilbedelsesfriheten. Det ble utstedt av dr. José Antonio Marques på vegne av justisdepartementes juridiske avdeling og lyder:
«For det første, som den høye sjef for kontoret til innehaveren av denne portefølje viser i sin meddelelse, finnes den kirken som det er hensikten å forby, over hele Brasil, ja, over hele verden.
For det andre bør en merke seg at det at kirkene blir stengt, ikke betyr en utryddelse av kultusen eller av de religiøse lover som Jehovas vitner holder. Den kristne religion ble også utøvd i de romerske katakomber, og jo mer dens tilhengere ble forfulgt, jo mer spredte den seg over hele verden.
Fra et grunnlovsmessig synspunkt kan dokument nr. 5/76, som ble utstedt av dr. Celso Felicio Panza, ikke opprettholdes, ettersom det er i strid med artikkel 153, §5, i den føderale grunnlov.»
Den endelige dommen ble avsagt om ettermiddagen den 26. oktober 1976. Den dystre atmosfæren i rettssalen i justispalasset i Rio de Janeiro ga anledning til alvorlige refleksjoner. Møtet begynte omkring kl. 16.00. Flere representanter for Jehovas vitner var til stede, deriblant to advokater, H. S. Silva og O. do N. Paula.
Da overdommeren spurte om det var en advokat for Jehovas vitner til stede, ba O. do N. Paula om ordet. Han presenterte et kortfattet muntlig forsvar som var basert på hovedinnholdet av forsvarsskriftet. Alle dommerne avgjorde deretter enstemmig saken til fordel for Jehovas vitner og erklærte den dommen som var blitt avsagt av dr. Panza, ugyldig. Samtidig ga de tillatelse til at de Rikets saler som var blitt stengt, ble åpnet igjen, og at Rikets budskap igjen kunne forkynnes i Cachoeiras de Macacu. Enda en gang hadde tilbedelsesfriheten seiret. — Diário Oficial i staten Rio de Janeiro, 11. november 1976, del III.
Viktige spørsmål
Til gagn for oppriktige mennesker som ønsker å tenke nærmere over en slik sak som denne, stiller vi her noen viktige spørsmål som har tilknytning til dette tilfellet.
Sp. Hvilket syn har Jehovas vitner på livet?
Sv. «Jehova, som er livets kilde, har bestemt at menneskelivet skal være dyrebart, hellig. (1 Mos. 9: 5; Sl. 36: 10) . . . De som elsker livet, og som betrakter hver dag de lever, som hellig, bestreber seg på i alle forhold å leve og ferdes på en måte som vil bli godkjent av Ham som ga menneskene livet.» — Vakttårnet for 15. mars 1976, side 143.
Jehovas vitner betrakter ikke døden som en velsignelse. Den er en «fiende», som Gud snart vil fjerne. — 1 Kor. 15: 26, 54; Åpb. 21: 4.
Sp. Hvorfor nektet Octávio Corrêa som et av Jehovas vitner å gi tillatelse til at hans sønn fikk blodoverføring, i betraktning av at det ikke var hans eget, men et annet menneskes liv det gjaldt?
Sv. Alle Jehovas vitner elsker sine barn høyt. Octávio og hans hustru hadde alltid sørget godt for sine åtte barn og en adoptert datter. Da Octávio traff sin avgjørelse, tok han derfor hensyn til følgende: 1) hans ansvar som far overfor Gud, som tydelig kommer til uttrykk i Bibelen og i landets lover, og 2) hans sønns ønsker som en person.
Ifølge dr. Jean Chazal, som er ærespresident i den internasjonale forening av dommere ved ungdomsdomstolene, «må et barn, ettersom det er en person, alltid behandles som et individ og ikke som en gjenstand». (Les droits de l’enfant, sitert i Rights of Juveniles av A. Cavallieri, side 20) Dette var også tilfelle når det gjaldt denne saken som angikk en mindreårig, som var et Jehovas vitne. En dommer som har en så høy aktelse for en mindreårig som en person, ville aldri påtvinge en blodoverføring på en slik person mot hans vilje og samvittighet.
Sp. Hvorfor nektet Octávio Corrêa å gi tillatelse til blodoverføring?
Sv. Hovedsakelig fordi Bibelen forbyr menneskene å bruke blod som næring eller for å forlenge livet. Great Encyclopedia Delta Larousse (portugisisk) sier: «Blod er levende vev som strømmer gjennom kretsløpssystemet, og dets viktigste funksjoner er: 1) å transportere nødvendig næring og oksygen til alle kroppenes vev, 2) å føre avfallsstoffer, som er ubrukelige eller farlige for cellenes virksomhet, til utskillelsesorganene (nyrene, lungene, huden, osv.).» (Side 6079) Blodet nærer og renser således kroppen.
Jehova Gud, som har større kjennskap til blodet enn noen annen, har forbudt menneskene å spise blod. Hans Ord, Bibelen, sier: «Kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» — 1 Mos. 9: 4.
Jesu Kristi apostler og de eldste i det første århundre adlød dette guddommelige påbud. Under ledelse av Guds hellige ånd ble det krevd at de kristne skulle «avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod». — Ap. gj. 15: 20; 21: 25.
Sp. Begrenset ikke Octávio Corrêa ved å nekte blodoverføring kirurgens frihet som lege til å velge den beste behandling for pasienten?
Sv. Medical Ethics Code (etiske regler for leger) viser i artikkel 48 at det er legens forrett å velge behandlingen for pasienten. Men artikkel 31 viser også at legen har plikt til å opplyse pasienten om sin diagnose og prognose og hensikten med behandlingen. Det er innlysende at slike opplysninger blir gitt for å innhente pasientens samtykke. Hvem er det som når alt kommer til alt, må betale for behandlingen? Hvem er det som skal bestemme over personen og treffe avgjørelser angående hans velferd?
Artikkel 32, §f, i Medical Ethics Code fastsetter visse begrensninger. Den sier: «Legen har ikke lov til å utøve sin myndighet på en slik måte at han begrenser pasientens rett til å bestemme over sin person eller sitt velferd.» Dette etiske prinsippet blir stadfestet av bestemmelser i de borgerlige lover og i straffeloven i Brasil, og det viser at legen er ansvarlig for enhver skade som blir påført pasientene.
Tenk for eksempel på en lege som blir behandlet av en kollega, kanskje en spesialist. Vil han ikke bruke sine ’rettigheter som pasient’ og selv bestemme om han vil underkaste seg eller avslå den behandling som blir foreslått?
Jehovas vitner begrenser ikke legens yrkesmessige frihet når de ber ham om å respektere de etiske regler for leger og hverken overdrive tilfellets alvor eller erklære at en blodoverføring er en ufeilbarlig helbredelsesmetode, for det er den ikke. — Artikkel 32, §d, og artikkel 5, §e.
Sp. Motarbeidet ikke Octávio Corrêa vitenskapen, og handlet han ikke i uvitenhet da han motsatte seg at hans sønn fikk en blodoverføring?
Sv. Dr. Arthur D. Kelly, tidligere sekretær i den kanadiske legeforening, sa: «Ingen lege kan med sikkerhet si at en pasient vil dø hvis han ikke får en blodoverføring, eller at han vil leve hvis han får det. . . . Jeg beklager at noen prøver å gjennomtvinge en blodoverføring eller en annen behandlingsmåte. De setter seg i Guds sted.» — Religion, Medicine and Law.
Ingen informert lege vil benekte at gode medisinske lærebøker inneholder sterke advarsler mot blodoverføringer. På noen syke hus blir det til og med holdt møter hvor farene ved blodoverføringer blir drøftet. — HED, et blad som blir utgitt ved Ernesto Dornelles sykehus, mars 1972, sidene 87—108 og legetidsskriftet Iamspe, oktober — desember 1975, side 28.
Er de nedenstående erklæringer uvitenskapelige?
Helseministeren i Brasil, dr. Almeida Machado, sa: «Pasienten må ha et minimum av sikkerhet når han mottar en blodoverføring. . . . Han bør ikke utsettes for å bli smittet med malaria, hepatitt, syfilis og Chagas sykdom.» (Veja, 31. mars 1976, side 54) Da dr. Machado avla vitnesbyrd for en komité i deputertkammeret, sa han at infisert blod «framkaller flere skadelige virkninger enn alle de forbudte legemidler til sammen». — O Estado de São Paulo, 26. november 1976.
Dr. Baruch Blumberg, som fikk Nobelprisen i medisin i 1976, sa: «Særlig i Brasil burde alt salg av blod være forbudt fordi ikke bare hepatitt, men også mange andre sykdommer, for eksempel Chagas sykdom og malaria, kan bli overført ved blodoverføringer.» — Jornal do Brasil, 20. september 1976, side 4.
Sp. Har Jehovas vitner fra et medisinsk synspunkt noe virkelig alternativ til blodoverføringer?
Sv. Jehovas vitner er takknemlige for at vitenskapsmenn har oppdaget de såkalte plasmaerstatninger, og de setter også pris på de leger som er villige til å bruke dem, særlig som plasmaekspandere. Octávio Corrêa sa til kirurgen at han var villig til å gi tillatelse til at det ble brukt plasmaekspandere, for eksempel saltoppløsning, Ringers løsning, Haemaccel, dextran, PVP og andre.
Ikke fanatiske, men bestemte
Denne korte redegjørelsen understreker følgende: Jehovas vitner er ikke fanatiske, men deres oppfatning av bruken av blod er fast forankret i Guds ufeilbarlige Ord. De betrakter det som absolutt livsviktig å følge sin kristne samvittighet, som er opplært i samsvar med Guds Ord, selv når deres eget liv står på spill. De er også takknemlige for de anstrengelser som leger og vitenskapsmenn gjør seg for å forlenge et menneskes liv, når deres bestrebelser ikke krenker de kristnes bibelske forpliktelse til ’avholde seg fra blod’. — Ap. gj. 15: 20, 29.
Jehovas vitner er fast bestemt på å adlyde den allmektige Gud og hans Ord. De vil derfor fortsette å avholde seg fra blod. De vil også fortsette å verne om tilbedelsesfriheten. Som sanne kristne følger Jehovas vitner derfor den bibelske formaning om å be «for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet». — 1 Tim. 2: 1—5.