Slyngen — et gammelt, men effektivt våpen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

«OG DAVID stakk sin hånd i tasken og tok fram av den en stein; den slynget han ut og traff filisteren i pannen, og steinen trengte dypt inn i hans panne, og han falt på sitt ansikt til jorden.» (1 Sam. 17: 49) Denne kjente dåden, en av de ’mest dramatiske begivenheter Bibelen beretter om, viser tydelig hvilket effektivt våpen slyngen er. Med én stein felte den unge David kjempen Goliat, filistrenes sterke tvekjemper.

Utfallet av denne kampen var imidlertid ikke avhengig av våpenets overlegenhet, men av Jehova Gud, som støttet den unge David. Før sammenstøtet med Goliat sa David: «Jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, . . . han som du har hånt. . . . Og hele dette folk skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser; for Herren råder for krigen.» Steinen i Davids slynge ble uten tvil ledet av Gud, og det var han som ga den uvanlig kraft. Den trengte inn i Goliats panne, og han falt til jorden. Deretter sprang David fram og drepte Goliat med hans eget sverd. — 1 Sam. 17: 45—51.

Selv om David fikk hjelp av Gud i denne kampen, spilte slyngen en viktig rolle. Hvorfor var den så effektiv? Hva er egentlig en slynge? Hvordan blir den brukt?

Slyngen og bruken av den

Blant de første som bosatte seg i Sør-Afrika, var slyngekast en konkurransesport. Slyngen ble også brukt i jakten på småvilt, både i Transvaal og i Rhodesia. Det var et enkelt våpen, som var lett å lage. Den midterste delen besto av et stykke lær som var cirka 23 centimeter langt og mellom sju og en halv og ni centimeter bredt på midten og smalnet av i begge ender. Til denne midterste delen var det festet lærreimer i begge ender. Det kunne også hende at hele slyngen ble skåret ut av ett stykke lær.

Hvordan ble så slyngen brukt? En høyrehendt person viklet enden av den ene reimen rundt en finger på høyre hånd, eller bandt den rundt høyre håndledd, og la reimen over håndflaten. Slyngen ble så lagt dobbelt, slik at enden av den andre reimen ble holdt fast med den samme hånden.

Slyngekasteren la så en stein i den midterste delen av slyngen. Med venstre hånd strakt framover holdt han steinen på plass. Så slapp han taket med venstre hånd og svingte høyre hånd i en nedadgående bevegelse mot urviserne. Når han hadde slyngen i et visst nivå bak seg, svingte han den horisontalt framover, også mot urviserne, i en sirkel over hodet. Akkurat i det rette øyeblikk slapp han taket i den reimen som ikke var fastgjort, og derved slynget han steinen framover. Noen slyngekastere svinger ikke slyngen over hodet, men gjør bare en kraftig nedadgående bevegelse med armen.

Stor kraft og rekkevidde

Slyngekasterens armlengde og reimene gjør at steinen kan kastes med stor kraft. En stein som blir slynget på denne måten, kan faktisk trenge gjennom en bildør! Men det krever mye øvelse og perfekt beregning å bruke slyngen på rette måte.

Glatte steiner blir vanligvis brukt som prosjektiler. Det var den slags steiner David valgte da han gikk ut for å møte Goliat. (1 Sam. 17: 40) Steiner som er omkring seks centimeter i diameter, passer best. Men størrelsen på slyngesteinene kan variere betraktelig.

Ettersom slyngen er et slikt enkelt våpen og «ammunisjonen» er så lett tilgjengelig, er det ikke overraskende at den har fortsatt å bli brukt helt fra de tidligste tider. The Encyclopædia Britannica (11. utgave, bind 25, side 242) sier: «Som våpen er slyngen antagelig den tidligste innretning mennesket kjente til som kunne gjøre det mulig å kaste steiner lenger og med større styrke.»

Skribenten av en artikkel som sto i Scientific American for oktober 1973, sa for eksempel: «Jeg ba noen unge menn i den østlige delen av Tyrkia om å slynge vanlige småstein for meg. I fem av 11 forsøk slo småsteinene ned bak et merke som var plassert 200 meter borte, og de tre beste kastene var på mellom 230 og 240 meter. Ingen av de unge mennene syntes å være spesielt dyktige slyngekastere; det var iallfall ingen av dem som hadde en slynge på det tidspunktet. Prosjektilene var dessuten tilfeldig valgte småstein og ikke de omhyggelig tilvirkede prosjektiler av stein, leire eller bly, som slyngekasterne i den greske og den romerske tid gjorde bruk av. På grunnlag av Xenofons kommentarer ser det ut til å være sannsynlig at en slyngekaster som gjorde bruk av prosjektiler av bly, kunne kaste over 400 meter.»

Ettersom slyngen var et våpen som hadde en slik rekkevidde og kraft, ble den brukt i krig av de gamle egyptere, assyrere, babyloniere, persere, grekere, romere og andre. Også i Israels og Judas hærer var det slyngekastere. (2 Kong. 3: 25; 2 Krøn. 26: 14) Bibelen sier om 700 keivhendte benjaminitter: «Av dem rammet enhver på et hår når han slynget med stein, og feilte ikke.» (Dom. 20: 15, 16) Ifølge den jødiske historieskriver Josephus kjempet slyngekastere i de jødiske hærer mot Roma så sent som i det første århundre av vår tidsregning.

I dag er menneskene naturligvis i besittelse av våpen som er langt mer effektive eller ødeleggende. Men hvilken trøst er det ikke å vite at under Fredsfyrstens styre vil alle våpen — enten det nå er slynger eller raketter — være noe som hører fortiden til, for jordens innbyggere skal da ikke mer lære å føre krig. — Es. 2: 4; 9: 6.