En gud blir til

● Den romerske satirikeren og dikteren Horats, som levde i det første århundre før vår tidsregning, rettet et kraftig slag mot avgudsdyrkelsen. Han skrev: «Før var jeg stubben av et fikentre, en ubrukelig vedkubbe; etter å ha vaklet lenge og vel mellom å lage en gud eller en krakk av meg, bestemte treskjæreren seg endelig for å lage en gud av meg. På den måten ble jeg en gud!» — Clarke’s Commentary, bind IV, side 175.

● Hvor meningsløst det er å lage gudebilder, ble vist på en enda bedre måte av profeten Esaias, som representerte den sanne Gud, Jehova, allerede i det åttende århundre før vår tidsregning. Han skrev blant annet: «En gir seg til å felle sedrer, og han tar steineik . . . han tar av det og varmer seg med det; han fyrer også og baker brød med det; han gjør også en gud av det, som han tilber, han gjør et utskåret bilde av det, som han faller ned for. Halvdelen av det brenner han opp med ild; med halvdelen av det tillager han det kjøtt han skal ete, han steker en stek og metter seg; han varmer seg også og sier: Å! Jeg er blitt varm, jeg kjenner ilden. Resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde; han faller ned for det og tilber det; han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud! . . . Han tar seg det ikke til hjerte, og han har ikke klokskap og forstand nok til å si: Halvdelen av det har jeg brent opp med ild, jeg har også bakt brød over glørne av det, jeg steker kjøtt og eter, og resten av det skulle jeg gjøre til en vederstyggelighet, for en treklubbe skulle jeg falle ned! Den som holder seg til det som bare er aske, ham har et dåret hjerte ført vill, og han redder ikke sin sjel og sier ikke: Er det ikke løgn det jeg har i min høyre hånd?» — Es. 44: 14—20.