Jeg gjennomgikk en stor hjerteoperasjon

STED: St. Vincents sykehus i Melbourne i Australia. Tid: 24 timer før jeg skulle gjennomgå en såkalt åpen hjerteoperasjon. Jeg leste noen kjærlige ord som et av barna mine hadde sendt meg, og husker at jeg tenkte: «Uten Guds hjelp kommer jeg aldri fra dette med livet i behold.»

Flere ganger i løpet av de siste årene hadde jeg hatt på følelsen at min alminnelige helsetilstand ikke var som den skulle være, skjønt jeg kunne ikke sette fingeren på noe bestemt problem. I mars 1973 ordnet det firmaet som jeg arbeidet for, det slik at alle de ansatte skulle gjennomgå en grundig legeundersøkelse.

Det var ikke noe i veien med meg ifølge legeundersøkelsen, men jeg var langtfra tilfreds, for jeg følte meg ikke som jeg skulle. Jeg ble andpusten uten større fysiske anstrengelser. Men etter som ukene gikk, regnet jeg med at dette var normalt for en mann i min alder. Jeg var 48 år.

Problemet blir mer merkbart

I desember 1973 dro min familie og jeg til Sydney, på Australias østkyst, for å overvære et stevne som Jehovas vitner skulle holde på Randwick Race Course. Det var rikelig med parkeringsplass der. Det var imidlertid et stykke å gå før vi kom til sitteplassene, og jeg la merke til at hver dag når jeg hadde parkert bilen, ble jeg tungpusten og ble liggende etter de andre.

Etter stevnet dro min hustru og jeg til et sted som heter Jervis Bay, for å besøke hennes foreldre. De har et feriested der helt nede ved stranden. En morgen gikk jeg som vanlig flere kilometer langs stranden og kastet meg så ut i bølgene. Men etter en kort svømmetur merket jeg at jeg holdt på å besvime. Jeg klarte så vidt å komme meg opp av vannet og vakle inn på stranden før jeg falt sammen.

Da jeg kom til meg selv, ble jeg båret på en båre i skulderhøyde av sønnen min og flere andre. Jeg tenkte: De døde vet ingenting. Hvordan kan det da ha seg at jeg ser alle dem som bærer kisten min? Jeg går ut fra at enhver situasjon også kan ses fra en humoristisk synsvinkel.

Jeg ble så kjørt med sykebil til nærmeste sykehus, hvor jeg ble undersøkt. Det viste seg at jeg var i god form, og jeg fikk lov til å dra hjem. Dagen etter følte jeg meg ikke syk, så jeg bestemte meg for bare å droppe spaserturen på stranden og ta en rolig, avslappet svømmetur. Resultatet ble det samme som dagen før. Sykebilsjåføren og jeg var nå gamle kjente.

På sykehuset forsto de nå at det var et eller annet i veien med meg. Men problemet kunne ikke bli identifisert før det ble tatt omfattende prøver. Det ble foreslått at jeg skulle gjennomgå disse prøvene så snart jeg kom hjem til Vest-Australia.

Problemet blir identifisert

Hjemreisen forløp uten begivenheter av noen art. Min hustru kjørte størsteparten av veien. Jeg bestemte meg for å oppsøke en spesialist. Jeg var jo ikke sikker på hva som feilte meg, men valget falt på en hjertespesialist.

Allerede ved mitt første besøk hos denne dyktige kirurgen kunne han fastslå at jeg hadde en hjerteklappfeil, ved å lytte på brystet mitt med stetoskopet. Men for å få diagnosen stadfestet og fastslå at det ikke var noe annet i veien, gjennomgikk jeg et mindre kirurgisk inngrep som kalles hjertekateterisering. Det betydde at jeg måtte bli natten over på sykehuset.

Et hult rør ble ført inn i en blodåre ved albuen og videre opp gjennom armen og ned til hjertet. Her ble en kontrastvæske sprøytet inn i blodomløpet. En kunne nå ta bilder av kransarteriene og hjerteregionen på et videobånd. Jeg selv og legene kunne betrakte disse bildene på TV-apparater som hang på veggen. Etter det jeg forsto, er dette blitt en vanlig framgangsmåte.

Det ble fastslått at jeg hadde en hjerteklappfeil. De to kransarteriene som forsyner hjertet med blod, var dessuten tilstoppet — den ene nesten helt, den andre delvis. Det ble derfor bestemt at jeg straks skulle gjennomgå en operasjon på åpent hjerte for å rette på dette.

Det ville for det første innebære at den defekte hjerteklappen ble erstattet med en av plast. Det er gjennom denne klappen at blodet blir pumpet fra venstre hjertekammer og inn i den store livpulsåren og derfra ut til hele kroppen.

Deretter ville legene ta en åre fra det ene låret mitt og bruke den til å bygge opp to nye kanaler som kunne føre blodet utenom de stedene i kransarteriene som var tilstoppet på grunn av fettavleiringer. Blodet ville således kunne strømme fritt til hjertet med friskt, oksygenrikt blod.

Det er for øvrig ikke noen uvanlig tilstand at kransarteriene blir delvis tilstoppet på grunn av fettavleiringer. Denne tilstanden er ansvarlig for svært mange av de problemer folk har med hjertet, deriblant hjerteinfarkt, som jo er svært utbredt.a Jeg hadde imidlertid vært heldig, for jeg fikk mine varselssignaler i form av besvimelser, tydeligvis uten at hjertet egentlig hadde tatt noen skade.

Operasjon uten blod?

Jeg ba om at legene måtte treffe de nødvendige forberedelser med tanke på operasjonen. Jeg forklarte imidlertid at jeg ikke ville ta imot blodoverføring, ettersom det er i strid med min bibelske overbevisning. Min lege tenkte at jeg kanskje ikke var klar over hvor alvorlig situasjonen var, og foreslo som et alternativ at de i løpet av den kommende uken skulle tappe noe blod av meg og så bruke det under operasjonen.

Jeg forklarte ham om Guds syn på bruken av blod og leste 5 Mosebok 12: 23, 24 for ham, hvor det står: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet. Du skal ikke ete det; du skal helle det ut på jorden liksom vann.» På bakgrunn av dette, forklarte jeg, kunne jeg ikke gå med på at blod ble lagret og senere brukt ved blodoverføring.

Etter at min lege hadde hatt en samtale med tre av sine kolleger om spørsmålet, kom de til at det på grunn av omstendighetene ikke var mulig å foreta en slik operasjon i Vest-Australia. De foreslo at jeg skulle oppsøke en svært dyktig lege i Melbourne i Øst-Australia. Denne legen hadde flere ganger utført operasjoner på åpent hjerte på Jehovas vitner uten å bruke blod. For at jeg ikke skulle gjøre meg altfor store forhåpninger, skulle alle opplysninger om mitt tilfelle sendes til legen i Melbourne før det ble truffet noen avgjørelse. Det var tydeligvis ikke så helt vanlig å sette inn en ny hjerteklapp av plast, fjerne en åre fra låret og bygge opp to nye kanaler i kransarteriene uten å bruke blodoverføring.

Situasjonen så ikke så lys ut i øyeblikket. Jeg følte det som om jeg fikk et dobbelt sjokk. Dette var første gang i mitt liv at noe slikt hendte meg personlig og ikke en annen. Tanken på å lide en plutselig død er dessuten nokså skremmende, og det tar en tid å venne seg til den. Det var imidlertid en stor trøst å kunne påkalle min Gud, Jehova, for å få mot og styrke.

Resultatene av de undersøkelsene jeg hadde gjennomgått, deriblant videobåndene med røntgenbilder av hjertet, ble sendt til legen i Melbourne. Noen dager senere fikk jeg beskjed om at han var klar til å utføre operasjonen. Jeg skulle være i Melbourne innen 48 timer. Bare noen timer etter ankomsten ble jeg innlagt på sykehuset.

Det utstyr som er nødvendig for å kunne foreta operasjoner på åpent hjerte, er så kostbart at det bare er ett sykehus i hovedstaden i hver forbundsstat her i Australia som kan utføre slike operasjoner. I Melbourne er det St. Vincents sykehus. Min lege kom på besøk den første kvelden og gjorde alt som sto i hans makt, for å overtale meg til å glemme min oppfatning angående blod og sa at mulighetene for at jeg skulle overleve uten blod, var svært små. Ja, han gjorde sitt ytterste for å skremme meg, og det klarte han også!

Jeg følte at knærne mine skalv under sengeteppet. Da han gikk, hadde jeg inntrykk av at han hadde fått betenkeligheter med hensyn til operasjonen, og det hadde faktisk jeg også. Jeg kunne ikke bli enig med meg selv om hvorvidt jeg skulle ta klærne mine og forlate sykehuset med en gang, eller om jeg skulle bli og se hvordan det gikk. Den natten betydde det virkelig noe for meg å være en kristen; jeg innså hvor avhengige vi egentlig er av Gud.

Legen sa senere til min hustru at han omhyggelig hadde vurdert situasjonen. Hos 30 prosent av pasientene oppstår det indre blødninger etter en slik operasjon, og hvis blodet ikke blir erstattet, kan det få katastrofale følger. Jeg følte meg imidlertid litt oppmuntret da jeg leste i lokalavisen at det nettopp samme dag døde en pasient på dette sykehuset fordi han hadde fått gal type blod. Mannen i sengen ved siden av meg sa: «Nå er jeg redd for å få blod; det er visst forbundet med en viss risiko.»

Forberedelser til operasjonen

Det ble bestemt at jeg skulle tilbringe en uke på sykehuset før operasjonen for å finne meg til rette, gjennomgå flere prøver og lære pusteøvelser. Like etter en åpen hjerteoperasjon har pasienten vondt for å puste. Det er derfor viktig at en på forhånd vet hva en kan vente seg, og hvordan en kan takle situasjonen. Det vil senere ha en beroligende virkning og føre til at en føler seg mer vel.

I løpet av denne uken før operasjonen fikk jeg besøk av en rekke leger som skulle være med på å utføre den. Det var nemlig et helt team av godt kvalifiserte leger som skulle operere meg. De forklarte at det ville være nødvendig å komme til i brysthulen, og at de ville oppnå det ved å skjære loddrett tvers igjennom brystbeinet. Dette blir gjort ved hjelp av en slags transportabel sirkelsag. Jeg var heldigvis bedøvet da de gjorde det, og hadde derfor ikke anledning til å inspisere «verktøyet».

Den legen som hadde ansvaret for hjertelungemaskinen, forklarte at denne maskinen skulle overta hjertets og lungenes funksjon i cirka to timer under operasjonen. Under vanlige forhold blir maskinen fylt med blod. I mitt tilfelle skulle de imidlertid bruke en saltvannsoppløsning. Når blodet mitt rant fra kroppen og gjennom maskinen, ville det bli tilført oksygen og avkjølt til omkring 29 grader. Så ville det bli pumpet tilbake til kretsløpssystemet. Dette ville gi kirurgen verdifull tid til å arbeide med hjertet, som ville slutte å pumpe på grunn av den lave temperaturen.

Til slutt kommer så det avgjørende tidspunkt, da arbeidet er fullført og hjertets temperatur blir brakt tilbake til det normale. Da ville et elektrisk sjokk få hjertet til å begynne å pumpe igjen, og så ville kroppen min på nytt være i «full virksomhet». Til slutt ville brystet bli sydd sammen.

Flere dager før operasjonen kom også thoraxingeniøren, som kjører hjerte-lungemaskinen, for å hilse på meg. Han fortalte at han hadde en bror som er et av Jehovas vitner. Ettersom han visste at vi ikke er overtroiske, fortalte han at jeg ville bli det 13. Jehovas vitne som skulle bruke denne maskinen. Han gjorde sitt ytterste for å berolige meg og sa at det var lenge siden en pasient hadde dødd for dem. Jeg satte stor pris på besøket.

Da uken var omme, hadde legene og sykepleierskene innstilt seg på situasjonen og var mer enn vennlige mot meg. Jeg hadde en rekke bibelske samtaler med flere av dem. Det slo meg at Bibelens budskap blir svært godt mottatt på et slikt sted, hvor menneskenes sykdommer, svakheter og ufullkommenheter virkelig er åpenbare.

Den siste kvelden, etter at min familie hadde gått hjem, fant jeg stor trøst i å be. Jeg må ha falt i søvn med Bibelen i hånden, for neste morgen lå den fremdeles i sengen da jeg fikk en sprøyte for å falle i søvn. Det er det siste jeg husker av den 22. februar 1974.

På bedringens vei

Jeg våknet flere dager senere på overvåkningsavdelingen. Jeg hadde da fått sterke beroligende midler. Det første jeg husker at jeg så, var min hustru som kom gående mot sengen iført legefrakk og munnbind og noe hvitt på hodet. Hun fikk bare lov til å være hos meg noen få minutter på grunn av faren for infeksjon. Men jeg husker at hun sa: «Jeg håper du har oppført deg ordentlig.» Jeg forsikret henne om at jeg ikke hadde hatt noe valg, ettersom det stakk rør ut av kroppen min alle steder.

Legen hadde bedt om at min hustru måtte holde seg borte fra sykehuset på operasjonsdagen, men han hadde lovt å ringe til henne så snart operasjonen var over, og det gjorde han. Han forsikret henne om at jeg hadde det bra. Hele operasjonen hadde tatt fem timer og forløp vellykket uten blod. Legene sa at det «var et framskritt for deres erfaring».

Operasjonsteamet hadde vært ytterst forsiktig, og jeg hadde bare mistet en halv liter blod under operasjonen. Enda en halvliter blod rant vekk fra de rørene som stakk ut av nedre del av brystkassen, og som tydeligvis var anbrakt der med tanke på det.

Den andre dagen etter operasjonen snakket jeg tydeligvis i ørske. Men det var bare et midlertidig fenomen. Fra og med den fjerde dagen, da jeg befant meg på den postoperative avdeling, begynte jeg snart å sitte oppreist og følge med, selv om jeg fysisk sett var svært svak.

To uker etter operasjonen ble jeg utskrevet. Enda en uke senere, før jeg gikk om bord i det jetflyet som skulle føre meg hjem, avla jeg det siste besøket hos den kirurgen som hadde ledet operasjonsteamet. Her gjennomgikk jeg de vanlige undersøkelsene. Kirurgen sa at han ville holde kontakten med min lege i Perth i Vest-Australia for å følge med i de framskritt jeg gjorde. Jeg ga ham en bibel og boken Den sannhet som fører til evig liv, som han lovte å lese.

Jeg er fremdeles sykmeldt, men jeg håper at jeg i den nærmeste framtid skal kunne begynne å arbeide igjen. Min helsetilstand er blitt betraktelig bedre. Jeg svømmer hver dag og spiller golf, og jeg regner med at jeg må ha tilbakelagt minst 3000 kilometer til fots siden jeg ble utskrevet fra sykehuset.

Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg oppriktig si at de siste to årene har vært de rikeste i mitt liv. Jeg ble riktignok oppsagt i det firmaet hvor jeg hadde arbeidet i 20 år, ettersom de mente at det var for stor risiko å ha meg ansatt. Jeg var for syk da det skjedde, til å bli oppbrakt. Men jeg har hatt en rekke opplevelser som har vært svært gledebringende og åndelig oppbyggende, og jeg har lært å sette større pris på mange ting.

Jeg er for eksempel blitt flinkere til å forstå de syke, svake og gamle og har større medfølelse med dem. Og framfor alt har livet fått en mye større mening enn før. Jeg har ikke ord for hvor stor kjærlighet jeg føler overfor min Gud, Jehova.

Seks måneder etter operasjonen kunne jeg begynne å forkynne fra hus til hus igjen sammen med min hustru. Nesten samtlige av beboerne inviterte oss inn, og vi fikk anledning til å sette oss i hver vår lenestol og fortelle hvorfor vi var kommet. Jeg finner virkelig stor glede i å kunne snakke med andre om vårt strålende håp, som er basert på Bibelen.

Selv om min forventede levetid er blitt forkortet, og selv om jeg utgjør en risiko for et firma, finner jeg styrke i å vite at Gud har til hensikt å la menneskene oppnå evig liv med fullkommen helse under hans rikes styre. Det løftet han har gitt i Bibelen til dem som kommer til å leve under hans styre, er at «han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort». (Åpb. 21: 4) — Innsendt.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

Jeg svømmer hver dag, og min helsetilstand er blitt betraktelig bedre