Nytt håp for funksjonshemmede barn

EN AV de mest enestående gaver Skaperen har skjenket menneskene, er gaven å kunne forplante seg, å kunne få barn. Det er en stor lykke for foreldrene når et barn kommer til verden. Som Jesus, den store Lærer, sa: «Når kvinnen føder, har hun sorg, . . . men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden.» — Joh. 16: 21.

Men til sine tider er denne lykken altfor kort, nemlig når et barn blir født med et handikap — mentalt, følelsesmessig eller fysisk. I De forente stater skal det på det nåværende tidspunkt være sju millioner barn som lider av en eller annen form for handikap. Foreldre blir særlig sjokkert når de får vite at deres nyfødte barn er psykisk utviklingshemmet, for eksempel lider av mongolisme.a

For noen år siden var det bare få autoriteter foreldre kunne henvende seg til for å få råd og støtte, slik at de kunne yte et mentalt tilbakestående barn den beste og kjærligste hjelpen. Men i dag er situasjonen helt annerledes, særlig i de større byene. Situasjonen har endret seg så mye at noen sier at vi har kommet inn i «den gryende gylne tidsalder for de mentalt tilbakestående».

Tidsskriftet Psychology Today for april 1975 omtaler tendensen til i så stor utstrekning som mulig å la funksjonshemmede barn få vokse opp i nær kontakt med normale barn. I stedet for å anbringe funksjonshemmede barn for seg selv på institusjoner, slik det hittil har vært praksis, blir flere og flere behandlet på en måte som gjør det mulig for dem å være sammen med friske barn. Dette har vist seg å være til stort gagn.

Bedre metoder

Et godt eksempel på at en nå har bedre metoder for behandling av funksjonshemmede barn, er det program som blir gjennomført i Washington, D.C. med støtte av De forente staters departement for helse, undervisning og velferd. Dette programmet går ut på at en tar barna ut av institusjonene og gir dem spesialopplæring, samtidig som en gradvis tar fra dem medisinen — medisin som institusjonene ellers ofte er svært avhengige av i sin behandling av utviklingshemmede eller andre mentalt syke pasienter. Dette har ført til at mange av disse barna har kunnet begynne på vanlige skoler eller har kunnet begynne å arbeide hvis de har vært over skolepliktig alder.

I dag har en mange steder i De forente stater «Program for spebarnsutvikling» til hjelp for funksjonshemmede barn. Ifølge en rapport kan «barn på et hvilket som helst intelligensnivå utvikles og lære noe hvis den spesielle opplæring de har behov for, blir påbegynt tilstrekkelig tidlig». Enda mer oppmuntrende er det standpunkt som ble inntatt på Pacific State Hospital i Pomona i California, — «at det finnes ingen barn som befinner seg på et slikt nivå at de må betraktes som ’håpløse tilfelle’».

En vet av erfaring at de fleste spebarn er ivrige etter å utforske sine omgivelser, og de er derfor i stand til på egen hånd å utvikle seg mentalt og fysisk, selv om omgivelsene ikke er de beste. Hvis omgivelsene er dårlige, kan deres utvikling imidlertid hemmes. Et funksjonshemmet barn må derimot lokkes og overtales hele tiden hvis det skal utvikles intellektuelt. Moren må ofre all den tid hun overhodet kan, for å få barnet til å gjøre noe. Hun må snakke med det, holde dets oppmerksomhet fangen og oppmuntre det til å være i fysisk aktivitet.

Hvis en mor skal kunne klare denne oppgaven så effektivt som mulig, er det nødvendig at hun får veiledning og opplæring, og mange mødre er så heldige at de kan få dette i flere av de større byene. Noen steder kan mødrene få hjelp av eksperter; det kommer noen og underviser både mor og barn i deres eget hjem. I noen kommuner kan det også ordnes slik at det funksjonshemmede barnet oppholder seg i et behandlingssenter i noen uker og får undervisning og trening. De som er opptatt i dette arbeidet, sier at ’det er tragisk at noen gir opp et funksjonshemmet barn og sender det til en institusjon’.

En rapport som er utarbeidet av en komité ved det amerikanske akademi for barneleger, understreker hvor viktig fysisk aktivitet er for funksjonshemmede barn. Et psykisk utviklingshemmet barn har behov for større aktivitet enn et normalt barn, men det er sannsynlig at det får mindre. Forsømmelighet på dette området forverrer barnets mentale handikap og skader det i fysisk henseende. Det kan ikke koordinere sine bevegelser, og det blir overvektig. En privat institusjon i Philadelphia i Pennsylvania anbefaler mødre til mongoloide barn å begynne treningen allerede når barnet er fem uker gammelt.

Nye, virkningsfulle metoder

En behandlingsmetode som har gitt svært gode resultater hos sterkt funksjonshemmede barn, er «ball-fugl-stokk»-metoden. Den bygger på det prinsipp at alle alfabetets bokstaver har form enten som en sirkel (en ball), en trekant (en fugl) eller en rett linje (en stokk). Ved hjelp av denne metoden har psykologer kunnet lære barn med en så lav intelligenskvotient som 20 eller 30 å lese og skrive. Og med denne mentale forbedring følger også en positiv endring i personligheten.

Et typisk tilfelle var en sterkt funksjonshemmet 18-årig pike som ofte fikk raserianfall, sjelden sa noe på eget initiativ og tilbrakte størstedelen av dagen med å gynge i en gyngestol. Takket være «ball-fuglstokk»-metoden snakker hun nå uoppfordret, får sjelden raserianfall og tilbringer ikke lenger dagen med å gynge, og hun har til og med utviklet en viss humoristisk sans. Det kan fastslås som en regel at funksjonshemmede som er blitt opplært ved hjelp av denne metoden — noen av dem helt opp i en alder av 49 år — gjør store framskritt hva personligheten angår, får en rankere holdning og tilbringer ikke lenger dagen med å gynge i en gyngestol. Dessuten viser de interesse for sitt utseende og vil se presentable ut. Alt dette er sunnhetstegn. Personalet ved disse sentrene sier at de funksjonshemmede til å begynne med ikke virket som «folk» når det gjaldt mulighetene til å kommunisere med dem, men takket være den opplæring de har fått, viser de nå tydelig at de kan betraktes som «folk».

Musikk har også vist seg å være en virkningsfull metode i behandlingen av psykisk utviklingshemmede — enten det har dreid seg om mongolisme eller en form for hjerneskade. Opphavsmannen til denne metoden, Richard Weber fra Peoria i staten Illinois, har benyttet et notesystem som har hjulpet mange funksjonshemmede barn til å lære å spille et instrument. Et barn som nærmest var uutholdelig, og som det syntes umulig å lære noe, ble i løpet av kort tid ganske normalt ved hjelp av dette systemet. Ved hjelp av denne «Musicall»-metoden, som Weber kaller den, har hundrevis av barn, hvorav noen har vært sterkt funksjonshemmet og aldri har sagt et ord, nå kommet så langt at de begynner å «lære å lære». Lederen av et behandlingssenter for funksjonshemmede barn har sagt om denne metoden: «Webers fornyelse har kullkastet en hel del inngrodde oppfatninger. Siden vi begynte å anvende hans metode, har vi sett barn forandre seg fra passive individer til mennesker.»

Hyperaktive barn

Det ovennevnte barn, som før var uutholdelig, var i virkeligheten et hyperaktivt barn. Hyperaktivitet (en tilstand som også kalles hyper-kinetisk) opptrer hos flere og flere barn, fortrinnsvis gutter. Denne tilstanden kjennetegnes av ytterliggående rastløshet og nedsatt evne til å holde oppmerksomheten fangen. Disse hyperaktive barna, hvis unge sinn er under utvikling, greier ikke å holde tankene samlet om et bestemt emne tilstrekkelig lenge til at de kan øke sin kunnskap. Problemet kompliseres ytterligere ved at slike barn for det meste er uregjerlige, stedige og fem ganger så tilbøyelige til å komme galt av sted som andre barn. De er virkelig et problem for sine foreldre.

Den mest alminnelige og populære måte å behandle disse barna på har i mange år vært å ty til forskjellige medikamenter, medikamenter som merkelig nok stimulerer voksne, men synes å berolige disse barna. Men flere og flere røster reiser seg imot å løse problemet ved hjelp av medisin. For det første er det alltid fare for at barna blir avhengige av medikamentene, slik at de må fortsette med dem, også som voksne. I tillegg til dette kommer den skaden disse medikamentene kan forårsake. Dessuten vil slike medikamenter høyst sannsynlig skjule de problemer eller forstyrrelser i personligheten som ofte ligger til grunn for hyperaktiviteten. Derfor anbefaler stadig flere barnepsykiatere at foreldrene opptrer meget fast og bestemt overfor slike barn.

En psykiater bemerket at foreldre dessverre ofte forsømmer å gå til lege for å få barnet undersøkt, noe som burde være det aller første en gjør. Gang på gang fant denne psykiateren at barnets hyperaktivitet skyldtes en fysisk skavank, for eksempel en defekt hjerteklapp eller en mangel ved stoffskiftet. Ifølge ham er det «vitenskapelig sett meningsløst å undertrykke hyperaktivitet med medikamenter uten å forsøke å finne ut og rette på det medisinske eller fysiologiske problem som forårsaker den». Det var for eksempel en hyperaktiv gutt som gang på gang satte fyr på familiens sofa. Da han fikk medikamenter, sluttet han med dette. Men hva skjedde da behandlingen med disse medikamentene ble innstilt fordi en regnet med at han var blitt frisk? Han satte fyr på familiens garasje!

Forskjellige «somatiske» programmer

Enda en behandlingsmetode som gang på gang har vist seg å være usedvanlig effektiv, er å regulere barnets ernæring. I mange tilfelle forårsakes en gutts hyperaktivitet merkelig nok av et for lavt blodsukkerinnhold, en tilstand som kalles hypoglykemi. Den kan behandles med en meget streng diett som er rik på proteiner og fattig på kullhydrater, og som framfor alt utelukker slike ting som leskedrikker, slikkerier som inneholder raffinert sukker, og potetchips. Ved denne stoffskiftebehandling gir en samtidig store doser av visse vitaminer og dessuten livsviktige mineraler. Denne behandlingen har også vist seg å være effektiv når det gjelder barn som lider av det motsatte av hyperaktivitet, nemlig autisme, og til og med når det gjelder dem som lider av schizofreni.

Flere psykiatere har funnet ut at tilsetningsstoffer i matvarene, for eksempel kunstige farge- og smaksstoffer samt antioksydanter (som tilsettes for at matvarene skal holde seg bedre), kan gjøre et barn hyperaktivt. Når en ga hyperaktive barn mat uten disse stoffene, ble de normale. Dette er imidlertid ikke noe lite problem, ettersom omkring 90 prosent av det barn liker å spise, inneholder slike stoffer. Noe av det mest uheldige er varme pølser.

I løpet av det siste året er det blitt holdt fram enda en faktor blant de mulige årsaker til hyperaktivitet hos barn, nemlig kunstig belysning, særlig fra fluorescerende lyskilder (lysrør). En psykiater oppdaget at de hyperaktive barna ble normale når han endret belysningen slik at den omfattet lysets naturlige spektrum, men utelukket de røntgenstråler som vanligvis sendes ut fra rørets katodeender.

En bør heller ikke overse den behandling av visse følelsesmessige problemer som nobelpristageren Nicholas Tinbergen har gjort seg til talsmann for. I bladet Science for 5. juli 1974 forteller han om verdien av muskelmetoden, som kan beskrives som en mild, men svært kyndig og dyktig utført massasje fra isse til fot som løser opp spenninger i kroppen og får muskler og nerver til å fungere normalt. Tinbergen har med tilfredshet notert seg at mange menn som er kjent for sin store lærdom, har uttalt seg gunstig om metoden, men han er på den annen side foruroliget, fordi, som han sa, «vi har funnet at denne del av psykiatrien er omgitt av forvirring, og fordi vi har oppdaget at mange anerkjente eksperter — leger, lærere og terapeuter — er svært lite åpne for nye idéer, ja, til og med for kjensgjerninger».

«Poeng og bonus»-metoden

Alle de ovennevnte metoder til behandling av hyperaktive barn kan sies å være «somatiske», ettersom en ved hjelp av disse angriper problemet via kroppen. En motsetning til disse metodene er «poeng og bonus»-metoden, hvor en anvender psykologiske midler, nemlig opplærings- og undervisningsmetoder. I forbindelse med dette nye undervisningsprogrammet får barna «poeng» og «bonus» for god oppførsel og fint utførte oppgaver, og på grunnlag av disse kan de siden velge visse former for belønning. Dette krever en hel del tålmodighet og forståelse fra lærernes side, ettersom barna til stadighet trenger individuell oppmerksomhet. Omkring 80 prosent av de hyperaktive barna blir normale i løpet av cirka 18 måneder, mens det tar noe lengre tid for de øvrige.

Av det som er nevnt her, framgår det tydelig at det er nytt håp for både psykisk utviklingshemmede og hyperaktive barn. Foreldrene kan ikke bare velge mellom mange forskjellige slags sakkyndig hjelp, men de kan også selv gjøre mye for å hjelpe sine funksjonshemmede barn.

[Fotnote]